Vår nabo Finn Torjussen døde 18. desember 2019 og ble begravet fra Mandal kapell i går, 3. januar 2020. Han var født 20. august 1934 og var altså 85 år. For noen få år siden flyttet han til leilighet i sentrum av Mandal sammen med sin kone Eva. Hun hadde utfordringer etter slag, så alternativet var å bygge om huset, det var trappene som ble vanskelige. Men de valgte heller å selge og få seg en lettstelt leilighet i sentrum av Mandal.

Selv om det ikke hørte noe særlig jord til eiendommen hans, var vår gode nabo flink til å hjelpe til når svigerfar Nikolai trengte hjelp på gården. Finn var utdannet elektriker og jobbet fra sin ungdom hos Radioelektro i Mandal. Men fra omkring 1980 fik han jobb i E-verket som målermontør. I tillegg til å montere målere, hadde han også ansvar for avlesning av disse. Hans hovedområde for dette var Marnardal kommune, og han var dermed godt kjent i de indre bygder. Den lune humor og rolige vesen ble satt pris på både av de som kunne betale strømmen og de som slet med å klare det.

Hans kjennskap til de indre bygder kom vel med da svigerfar skulle kjøpe hest. Da hadde Finn vært i USA i to år og bygget skyskrapere på Brooklyn og fått råd til å kjøpe folkevogn og den ble til stor nytte. Reidun minnes godt hvordan hele familien krøp inn i bilen og dro til en heiegård i Marnardal for å kjøpe Haldis, som var navnet på siste hesten her på gården. Noen dager etter den turen kom den hit på lastebil.

I sitt hjem på Eskeland så Finn barna Kirsti Torjussen Løyning, Øyvind Torjussen og Hilde Smith vokse opp og etablerte seg i Mandal. Med årene fikk han også sju barnebarn og seks oldebarn.

I fritiden arbeidet han med ved, dyrket poteter, stelte hage og drivhus og dro på sjøen etter fisk. Arbeidet med hummerteinene startet tidlig og gleden var stor om havets kardinal fant en av hans teiner.

Finn var en sprek pensjonist som daglig gikk timelange turer i Furulunden etter at han flyttet til en leilighet like ved denne perlen i Mandal. Men for et år siden kom kreften og i løpet av høsten 2019 spredte den seg i kroppen inntil han sovnet stille inn på lindrende avdeling på sykehuset i Kristiansand like før jul.

Begravelsen var like etter at svoger Jan Eriksen var blitt begravet, så denne gangen skulle vi fulgt to nære til graven samme dag. Opplysningene til dette innlegget på bloggen har jeg derfor fått fra Hilde. I kapellet sang Beate Frigstad Amazing Grace og Gjev meg handa di, ven. Bjørnar Øybekk forrettet og i det fullsatte kapellet lød Deilig er jorden og Der hvor roser aldri dør. Svigerdatter Anita Torjussen leste minneord før båren ble ført ut til toner spilt av organist Vatroslav Vudjan. Før båren ble senket i jorden, sang man et vers fra Finn sine skoledager på Omland skole, Så ta da mine hender, og etterpå fulgte enda et vers av samme salme. Minnesamværet var på Hald.

Reiduns søster Bjørg mistet sin mann, Jan Eriksen, like før jul, 21. desember. I dag var det tid for begravelse. Den skulle være i det stille, og like etter klokka ti var vi i kapellet i Mandal, der organist Tormod Lindland spilte meditasjonsmusikk mens vi ventet på at seremonien skulle starte. Jan var kasserer i Humane-etisk forbund i Mandal og det var Stein Rafoss som stod for opplegget.

Åpningsmusikken var Hymne til friheten av Oscar Peterson. Nå fikk Tormod Lindland pause, musikken ble spilt over musikkanlegg i kapellet. Før minnetalen fikk vi ytterligere et musikkinnslag, Shooting Star av Bob Dylan.

I minnetalen fikk vi mange biografiske opplysninger om Jan. Han var fra Vigeland, gikk på gymnas i Mandal hvor han traff Bjørg. Etter utdannelse innen elektronikk i Grimstad jobbet han i Oslo innen  avisbransjens omlegging av produksjon fra bly til data, noe som medførte reiser over hele landet. I Oslo ble de to barna født, men så flyttet familien til Mandal og Jan jobbet etter hvert mest gjennom eget firma. med oppdrag innen databransjen. Da han ble syk på ettersommeren i år, sto han midt oppe i prosjekt for å legge til rette for årets valg med elektronisk telling av stemmesedler.

I Mandal engasjerte Jan Eriksen seg i en rekke frivillige aktiviteter og førte blant annet regnskap for mange organisasjoner. Han var aktiv sanger i mannskoret og en flittig konsertgjenger, musikk betydde mye for ham. Han var en handyman og da de kjøpte hytte på Skjernøy, brukte han mye tid på den. I feriene dro familien på sydenturer når muligheten bød seg.

Etter nok et musikkinnslag hadde barnebarnet Marit Eskeland Eriksen en siste hilsen før  kisten ble båret ut til tonene av Air av J. S. Bach, sang vi En himmel full av stjerner, og ved grava var det Din tanke er fri som ble sunget.

Alt som kunne skrus var en utfordring for Jan fra han var helt ung. Han skrudde ting fra hverandre og satte dem sammen igjen, noe som gjorde at han ble kalt Skruen, fortalte Nanna Finnes på minnesamværet på Hr. Redaktør etter begravelsen. En gang skulle han være speaker på et arrangement i Idrettsparken, og da et av de små barna der hørte at Jan skulle være speakeren, mente hun det var feil, han var ikke Spikeren, han var jo Skruen.

En begravelse er en mulighet til å møte familie og venner man kanskje ellers ikke ser så ofte, og slik var det også denne gang. Fra Kongsberg kom Reiduns og Bjørgs onkel Børre Lohne med to sønner. Flere andre søskenbarn kom fra Oslo-området. Margunn, Stein og Helge hadde også mulighet til å være med oss på en slik dag, noe vi var glade for.

I dag fikk vi besøk av Margunn og Stein, og da kunne vi igjen ha en hyggelig time med å se på nye og gamle bilder. I jula var de på Valderøya hos Sigmund og Margaret, Henrik og Camilla. Gjennom bildene fikk vi glimt av felles samling og julegaveglede så vel som natur ytterst i havgapet. Selv her på det blide Sørland merket vi at det er mye vind ute i kveld, og jeg kan nok tenke meg at det er betydelig større vindstyrke der. Januarstormer er jo ikke noe ukjent fenomen på Vestlandet, så replikken derfra er: -Vi står han av.

Men så dukket det opp gamle bilder. Jeg skrev om hvordan vi skannet bilder i høst da Margunn og Stein var på besøk, og fra disse dukket det opp et som jeg vil dele med dere som leser bloggen min.

Da jeg kom til Hadsel folkehøyskole i 1976, ønsket vi å rekruttere jenter til skolen, som fra starten av hadde “for sjømenn” i navnet. Derfor etablerte vi en sosiallinje med innretning mot barnehage og en med innretning mot helsearbeid. Vi fikk mange elever og etter hvert kunne vi også ta imot barn. Vi hadde gode lokaler og en svært kreativ lærer, Inger Lise; jeg tror mange elever har gode minner fra det som nå er over 40 år siden. Siden hadde vi barnehage på skolen i alle årene jeg var der, og etter det jeg vet er det nå også barnehage i lokalene, selv om det ikke lenger er folkehøyskole der.

Noen av dem kjenner seg kanskje igjen på bildet også:

Når vi i desse dagar ønskjer kvarandre godt nytt år, vonar vi å bli sparte for ulukker, sjukdom og anna vondt i året som kjem. Samstundes vonar vi at noko vidunderleg skal skje, slik som Olav H. Hauge seier det i diktet Det er den draumen:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

I kvardagane tenkjer vi nok meir prosaisk. Dei vert fylte med tankar på kva vi skal eteog drikke, kva vi skal kle oss med og korleis vi skal få råd til neste investering eller korleis vi skal få pengar til å betale neste rekning. Så slår det uventa ned, anten det er i familie eller nabolag og plutseleg kjem tankar om at vi sanneleg må vere glade for kvart nytt år vi har fått og kvar ny dag vi vil kome til å få.

Sundagar og høgtidsdagar brukar eg å høyre på Svensk TV2 sin gudsteneste. I dag var gudstenesta frå Bankeryd, ein stad med vel 8000 innbyggarar og der folk er aktive i frikyrkjene, etter det Wikipedia kunne fortelje då eg slo opp i dag. Teksten var frå Klagesongane. Då ventar ein å få høyre klage, men midt i den boka står desse orda, her sitert på bokmål:

Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham. (3,21-24)

Så finn vi nok kva vi skal ete i det nye året også.

Vi går inn i eit nytt år om bare få minutt. Difor tenkte eg å sende ein takk for i år til alle som les Setesdalswiki. Av ein eller annan grunn har det talet auka svært mykje i november og desember. Tidlegare i år hadde vi eit snitt på unike gjester på 6000-10000 på ein månad, men i november var det plutseleg 16000 og i desember heile 54511 unike gjester.

I eit dalføre med gode tradisjonar, men få folk, kan ein nok undre seg over at så mange som 2154 i snitt var innom Setesdalswiki kvar dag. Leksikonet for Setesdal og nære område er eit nisjeleksikon som aldri kan få særleg stor utbreiing, så det som har skjedd på tampen av 2019, har i alle fall overraska meg.

At folk finn interessant stoff på Setesdalswiki er jo ei glede for oss som skriv, anten vi tek utgangspunkt i overskrifter i avisa eller skriv om program i Valle radio, som nok er dei viktigaste kjeldene til artiklar. Saman kan vi tilføre eit grisgrendt strøk av landet vårt litt ekstra kvalitet. Det er lite truleg at nokon flytter til Setesdal på grunn av det vi skriv, men kan hende syner vi landsdelen sitt særpreg på ein måte som kan vippe til fordel for dalen i ei vurdering av mange element.

Så ser vi framover mot nye mål.No er det 91375 artklar. Vi brukar å skrive om lag 100 nye kvar månad, så det er langt fram til hundre tusen, men om vi held om lag same nivå på produksjonen som tidlegare, kan vi kanskje nå 93000 artiklar i løpet av 2020.

Velkommen til å bli med på dugnaden for Setesdal. Og takk for at du les det vi skriv.

Godt nytt år!

Nyttårsdag er Jesu navnedag. Nå er det bare en dag igjen til vi kan ønske hverandre godt nyttår og takke av 2010-årene.

Jeg tenkte at jeg skulle skrive om en salme på Wikipedia i kveld. Der går det en konkurranse som heter Jul og hvor man kan skrive om litt av hvert som kan tenkes å være aktuelt i juletiden. Så da ble det salmen Hans navn skal være Jesus.

Salmen er skrevet av frelsesarmeoffiseren Bernhard Fjærestrand og ble publisert i Krigsropets julenummer 1913. Så kom den med i Sangboken: Syng for Herren, det er sangboken som brukes på bedehusene rundt om i landet. Først i 2013 kom den inn i Norsk salmebok. Melodien er en lied av Franz Schubert.

Det kan jo være en god sang å nynne på ved årsskiftet:

«Hans navn skal være Jesus,
sitt folk han frelses skal,
og slektens trone reise
ifra dens dype fall».

«Hans navn skal være Jesus,
for verden er i nød,
og ingen annen frelser
den ut av dom og død».

«Hans navn skal være Jesus,
for han av Gud er sendt,
å knuse syndens velde,
få sorg til glede vendt».

«Hans navn skal være Jesus,
han være skal vår drott,
for liv og håp og frelse
vi gjennom ham har fått».

I omkvedet oppsummeres det hele:
«Hans navn skal være Jesus,
det er et frelsernavn,
ham selv til evig ære
og oss til evig gavn».

I dag reiste Helge og Reidun til Sandøya i juleselskap. Det er fint å kunne møtes på Sandøya når noen kommer fra Mandal og noen kommer fra Nittedal.

Selv valgte jeg å bli hjemme, de siste dagene har en nese full av snørr gjort at jeg ikke passer i juleselskap. Så mitt program var å følge VM i lynsjakk. Det er tv-underholdning på høyt plan og involverer seere over hele landet som har mulighet til å sende inn bilder og kommentarer.

I går diskuterte de mye uttrykket bøtteknott, som en norsk spiller brukte for å karakterisere de unge spillerne, han tapte mot noen russiske 14-15-åringer. Sjakk på høyt plan spilles av både barn og voksne. De lurte på hva en bøtteknott egentlig var  og da googlet jeg det og sendte resultatet inn til Heidi, som formidler seernes reaksjoner: En bøtteknott var egentlig knotten på lokket til en toalettbøtte, altså noe svært lite.

Ordet knott blir i flertall knøtter, og i fotball har jeg hørt at man bruker ordet knøttefotball når de minste spiller.

Jeg valgte å spise enkelt i dag. Jeg hadde kalkunrester på brødskive. Men familien koste seg med stort kakebord etter en fin julebrunsj, Helge sendte meg et bilde:

Ajax har ei fornøyeleg historie om ein mann som skal rydde i kottet på loftet der det ikkje er innlagt lys. Han ligg på alle fire og grev fram gamle lampeskjermar og annan rabe som er blitt stua vekk gjennom åra, ilter og arrig og synest ikkje kona tek fort nok imot når han grev fram gammale rabe.

Men så finn han ei bunke med gamle aviser langt inne i rotet, dei er frå krigens tid og overskriftene speglar det som avisene skreiv om på den tida, og då er det plutseleg kona som synest det går lang tid mellom kvar ny ting som blir leita fram.

Dette skjer på ein skjærtorsdag, ein dag som før i tida var litt mindre heilag enn langfredag og påskedag og som han difor i utgangspunktet kunne bruke til rydding innomhus. Men når han finn avisene, kjem han på at det er helgedag, så han avsluttar ryddinga og tek med seg avisbunka til øyrelappstolen, sjølv om kona meiner at dei ikkje burde stoppe når dei noe er godt i gang.

-Helg er helg, var svaret.

Det kan vere mange grunnar til å rydde i gammal rabe, men sanneleg er det ikkje vanskeleg å finne grunnar til å la vere heller. For gamle aviser kan fort bli som nye når det har gått litt tid. Då er det ikkje dei aktuelle nyhetene som gjeld, men heller det meir tidlause stoffet. Artikkelen om Skjøllingstad ullvarefabrikk i dagens Fævennen er nok ein slik artikkel. Den bør ikkje gøymast bak betalingsmuren, men heller klyppast ut og lesast ein gong seinare.

Problemet er bare at ein gong seinare er det kome nye aviser som fortener å lesast, så artikkelen vil nok snart drukne i utklypp om ein ikkje maktar å kaste med hard hand.

I morgon er det ein ny dag. Då kan eg kaste nokre gamle aviser.

Men i morgon er det helg….

Til jul i år hadde Helge funne ei interessant bok til meg. Det var forfattaren Torbjørn Greipsland som sjølv var på slektsforskartreff i Oslo og selde boka. Han har fått med seg Sigmund Edland, Erik Kjebekk og Gracia Grindal til å lage ei bok om 1000 norskamerikanske misjonærar med fleire intervju og lister.

Eg har Norsk Misjonsleksikon i tre bind, men eg veit ikkje kor mange av dei som er omtalt i boka eg nå har fått. Men norske misjonærar har nok ikkje fått så stor plass i historiebøkene som dei truleg skulle hatt, for ikkje bare reiste dei til fjerne land for å forkynne evangeliet, dei stod også for mykje nybrottsarbeid når det gjeld språkforsking og utvikling av sjukepleie og helsestell.

Difor gleder eg meg til å lese meir i boka. Kan hende blir det artiklar om nokre av desse misjonærane på Setesdalswiki også om det høver slik. Det vil syne seg etter kvart.

Eg var mykje saman med misjonsprest Sigmund Edland då eg var ung. Han er eit par år eldre enn meg, men vi gjekk i ungdomslag saman og hadde god kontakt. No bur han i Kvinesdal. Vegane våre førte oss kvar vår veg, han reiste til Madagaskar, eg reiste til Vesterålen. Men det var interessant å lese dei artiklane han skreiv om nokre norskamerikanske misjonærar i denne boka.

Krigen medførte avbrudd i det filologiske studium. 

Dette skreiv Gunnar Ljosland i jubileumsboka ved 25-årsjubileet for dei som gjekk ut av Hornnes landsgymnas i 1936. Boka kom ut i 1971 og eg fekk henne til jul i år. Der var namna på alle som gjekk ut dette året. Skulen hadde to linjer, reallinja med 15 elevar og latinlinja med 10 elevar.

Gunnar gjekk på latinlinja og hadde planar om å studere filologi. Det vart med to bifag, som dei kalla det, då han fullførte siste eksamen, hadde det alt lenge vore krig i Norge. Han gjekk inn i polititroppane i Sverige og var der til krigen slutta. Sidan hadde han nokre studieopphald ved Universitetet i Lund.

Deretter vart det i staden Ljosland trevarefabrikk som fekk nyte godt av innsatsen hans og ikkje forsknng og studiar.

Med tida vil eg kanskje kunne få på plass artiklar om alle desse studentane. På ulik vis vart deira akademiske karriere øydelagt av krigen, sjølv om det ikkje var før fire år etter at dei gjekk ut av gymnaset, at den kom til landet.

Sjølv har eg ikkje hatt så stor interesse for å lese bøker om krigen og det som hende den gongen. Men ein slik liten biografi og ein slik liten setning gjev grunn til ettertanke.

Gunnar Ljoland var den einaste av desse 25 studentane som eg hadde artikkel om på Setesdalswiki frå før. Grunnen var nok at eg kom over dødsannonsen hans i ei gammal avis. No er artikkelen utvida, takka vere boka du ser omslaget av nedanfor.