Kvar tysdag kan du høyre eit kåseri av Asbjørn Kvalbein i Valle Radio. Dei sviv forbi, men i kveld kan du få heile kåseriet å lese, for Asbjørn har ein teksversjon av kåseriet som ligg på norea.no. Der er det også lenke til lydfila, om du heller vil høyre det ein gong til.
Spennende ord kan føre til spennende tanker. På engelsk har de et begrep som heter resilience, og det kan ikke oversettes med ett enkelt ord til norsk.
Den som har resilience, er fleksibel, elastisk, spenstig som en fjær, lar seg vanskelig knekke, og kommer seg raskt etter et nederlag. Noen ser som et ideal å være som en god ball, som kan «sprette tilbake». Vi imponeres av mennesker som reiser seg igjen etter en krise, som kommer seg videre etter en fiasko. Noen påstår at et sterkt selvbilde var moteordet før, mens vi nå skal heller pleie evnen til resilience. Ja, i engelsktalende land lager de kurs i resilience.
Vi er uten tvil forskjellige når det gjelder dette. Noen er som en gummistrikk. De kan tøye seg langt når det gjelder, men kan kjapt finne tilbake til sin trivselsposisjon når stresset er over.
Hvorfor er noen mennesker mer resiliente enn andre? Vi vet at noen er som glasskulen på juletreet: De brister under press. Andre er som gummiballen: De spretter tilbake til den formen de hadde.
Resilience kan vi lære av gode forbilder. Jeg har ofte fortalt om den hollandske kvinnen Corrie ten Boom, som satt i nazifangeleir i Ravensbruck sammen med søsteren sin, Betsie, fordi de hadde skjult jøder under andre verdenskrig. I fangeleiren ble de vekket klokka halv fem hver morgen. Det var ofte kaldt, og kvinnene kunne bli tvunget til å stå i timevis uten å bevege seg. Fra straffebrakken kunne de høre slag og skrik.
Men Corrie og søsteren hadde en bibel, og hver gang det ble anledning til det, samlet de kvinnene som om de var foreldreløse barn rundt en varmende peisflamme. Da kunne de lese fra Romerne 8: «Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller sult eller nakenhet eller fare eller sverd? … Men i alt dette vinner vi mer enn seier ved ham som elsket oss.»
Corrie skrev senere: «Jeg pleide å se meg rundt mens Betsie leste, og lot blikket vandre fra ansikt til ansikt. Mer enn seier. Det var ikke bare et ønske. Det var et faktum. Vi visste det, vi opplevde det, minutt etter minutt i en varm atmosfære av hjelpsomhet og håp. Livet i Ravensbruck gikk for seg på to plan. De ytre forholdene, som en kunne se med øynene, ble mer og mer forferdelig for hver dag som gikk. Men det indre livet, det som vi hadde med Gud, ble stadig bedre og bedre, sannhet over sannhet, herlighet over herlighet.»
Ut fra Corrie ten Booms opplevelser ser jeg to veier til å bli fleksibel og spenstig. Det ene er å lære av ubehagelige opplevelser. Det andre er å innvie seg til Gud også i vanskelige tider, og være tilfreds med hans ledelse. Etter en krise kan jeg spørre: «Hva skal dette lære meg? Har jeg ikke egentlig fått evner til å være fleksibel og bøyelig? Ja, kanskje jeg rett og slett skal dyrke det paradoksale i meg, så jeg er både seriøs og lekende, begeistret og kritisk, optimistisk og pessimistisk, sint og tilgivende, tillitsfull og varsom?»
Paulus sa om sin resilience: «Jeg har lært å være fornøyd med det jeg har … I alt og i alle ting er jeg innviet.» Vi har stadig mye å strekke oss etter.
OPM363
