Eg har aldri vore god til å leite. Eg kikkar meg rundt, og når eg ikkje ser det eg leitar etter, så er det borte.

Reidun går meir systematisk til verks. Første spørsmålet er -Kor hadde du det sist?

For ei lita veke sidan hadde eg vore ein tur i Sørlandsparken og hatt service på bilen. Då eg kom heim, skulle eg låse bilen, så eg tok handa i lommen for å trykke på nøkkelen, i våre dagar er jo alt så enkelt.

Problemet er at bilen min ikkje treng nøkkel i ein lås for å starte. Han må bare vere i bilen, så trykker du på Start/Stopp og så startar eller stoppar han. Dermed kan ein legge nøkkelen i setet eller i lommen eller ein annan stad og likevel kome seg av garde.

No var eg heime og nøkkelen var borte.

Eg kom meg inn og fortalde kva som hadde hendt. Reidun kjenner meg så godt at ho visste at mi leiting ikkje er av glupaste slaget, så ho gjekk ut for å leite, ho med. Men etter ei stund kom ho inn att. Nøkkelen var framleis borte.

-Vi må i det minste låse bilen, sa ho. -Eg starta han, og han starta, så nøkkelen er truleg i bilen og om vi ikkje låser han, kan kven som helst stikke av med han.

Så reservenøkkelen kom i bruk og bilen vart låst.

Så gjekk dagane. Ho var fleire gonger ute for å leite, men nøkkelen var borte.

-Eg treng ei lykt, sa ho i dag og gjekk ut for å ta ein ny runde.

Med lykta kunne ho sjå at under skinnen som setet går på, var det eit hol og der var det eit anna skin når ho bruka lykta. Konklusjon:

-Der er han!

Ei heklenål vart redningen. Fingrane var for korte, men med ei lang hakkenål klarte ho å lirke han fram. No ligg han her på bordet. Men han har fått ein nøkkelring, han er ikkje lenger heilt aleine. Med ein slik ring bør han bli lettare å finne neste gong, sjølv om mitt håp er at det ikkje blir nokon neste gong og at eg kan halde styr på han i framtida.

De siste dagene har det blitt lite skriving på meg. I stedet har jeg fordypet meg i en romanserie jeg kom over på NMS Gjenbruk i Sørlandsparken tirsdag. Jeg var der fordi jeg skulle ha service på bilen, og etterpå tenkte jeg at jeg skulle se meg om litt. Så havnet jeg på Sørlandstunet, tror jeg de kalte det. Der var den butikken, og de solgte brukte bøker til halv pris. En pose kostet 100 kroner, halv pris var altså 50 kroner.

Så satt jeg foran bokhylla og lurte på hva jeg skulle ha og da dukket denne serien på tre bøker opp: Mikal, Abigajil og Batseba. De to første kvinnene hadde jeg ikke lagt merke til, den siste var mer kjent ettersom hun var gift med Uria og så satte David ham fremst i hæren slik at han døde og da kunne han overta kona hans.

Bibelens fortellinger i Det gamle testamente er rimelig brutale, men kvinnene er ikke så veldig femtredende. Men her har den amerikanske forfatteren Jill Eileen Smith hatt stoff å dikte videre på, og det har hun gjort på en måte som både gir et bilde av hvordan kvinnene kunne ha hatt det i Davids hus, men også hvordan deres mann var en polygamist av større format enn jeg før hadde sett.

Samtidig var han en krigerkonge som det meste av livet var i krig. Den første boka gir også et bilde av tiden før han ble konge, da Saul prøvde å drepe den luttspillende gjeteren som var blitt salvet av profeten. Mikal, den første kona til David, var datter av denne kongen. Abigajil var enke, det samme var Batseba.

Et ordspråk fra Salomo kommer for meg: Bedre å bo på et hjørne av taket enn med trettekjær kvinne i felles hus.

David, som hadde mange koner på samme tid, kunne vel godt være opphav til denne formuleringen. Den siste boken presenterer oss også for Salomo, sønn av Batseba. Det ble han som etter Davids død bygde templet i Jerusalem.

I kveldinga i dag dukka ein mann opp i hagen. Reidun sat ute på terrassen då han kom.

-Er Harald heime?

-Ja, han sit inne, du må bare gå inn.

Der dukka Eddie Vigesdal opp. Han var på søskenbarntreff hos naboen og då Hans Kyllingstad fortalde at eg budde i nabohuset, ville han ta ein tur og besøke meg.

Eg gjekk på skulen med Eddie, han budde rett over gata for meg. Medan eg reiste ut, heldt han seg på Ålgård og jobba på DFU i mange år, eg trur han sa 18 år. Deretter vart det Kvadrat, i to av konfeksjonsbutikkane der. Der hadde han arbeidd i 25 år før han vart AFP-pensjonist då han var 62.

Eddie hadde eit sterkt engasjement for Ålgård Fotballklubb og det fører han vidare i Seniorklubben deira. Dei har møter kvar veke og samlar eit trettital godt vaksne supporterar. På spesielle møte kan dei doble talet.

Vi snakka litt om familien, dei hadde som oss, fire barn, men alle hans budde like i nærleiken i motsetnad til våre som har heimane sine fleire timars kjøring frå heimen vår.

Eddie var også engasjert i å hindre at den gamle kyrkja på Ålgård ikkje vart riven. I dag er den leigd ut til ein serbokroatisk kyrkjelyd. Det er ikkje så mange i Gjesdal eller på Ålgård, men når ein samlar alle på Jæren, blir det nok til at dei kan dekke kostnadene med vedlikehald av kyrkja og dei har fått ein langsiktig avtale der.

Så måtte han tilbake til søskenbarntreffet. Men det var ei hyggeleg overrasking. Takk for at du stakk innom.

Overskriftene i gårsdagens Setesdølen kom på plass på Setesdalswiki i kveld og då oppdaga eg noko som sjelden skjer: Nesten alle lenkene var blå. Eg måtte lage eit par små nye artiklar, men så var alt blått.

Her kan du sjå sjølv:

Framsida

• –Valle menighetshus-sal i Valle var ulovleg
• Fylkesordførar Gro Bråten: -Ny Ose bru bør framskundast
• Svensk ulv i Hægebostad

Side 2 og 3

• Vellukka skulesatsing (leiar)
• Sherpaer frå Nepal legg tursti på Hovden
• Sundag i Setesdal, Joh. 8,31-36
• Per Emanuelsen: Livets glede og håpets kraft
• Sigurd Haugsgjerd: Svensk ulv i Hægebostad
• Konfirmantar i Grindheim kyrkje 25. august 2019
• Dødsannonse for Elmir Zekic-Ziko
• Ole Birger Lien: Kulturminnefondet ute etter prosjekt i Setesdal: Fleire kan få støtte
• Sigrid Åsen Haugsgjerd: Når var sist du sjala deg?
• Gudsteneste og museumsdag på Fjermedal

Side 4, 5 og 6

• Sigurd Haugsgjerd: Arbeidarpartiet med valkampraid frå Hovden til Hornnes denne veka: -Vil måle dalen raud
• Sigurd Haugsgjerd: Rett Kurs arrangerer for sjette året: Songhelg i Årdalshallen
• Jon K. Rysstad: Treng sunt bondevit i storviltforvaltninga

Side 7, 10 og 11 Annonser

Side 8 og 9

• Jon Rolf Næss: Med Bykle inn i framtida
• Hallvard T. Bjørgum: På gudsteneste i Tveitetunet sist sundag: Prosten gav kyrkjeleg orsakingn for den bannlyste fela
• Magne Aasbrenn: Stem på parti som støttar språkleg mangfald på Agder
• Annette Larsson: Leksefri skule
• Gratulerer
• Alf Georg Kjetså: Sp-veteran med gode råd før valet
• Ole Birger Lien: Kim Rysstad på NRK laurdag: Med Kiss i Stjernekamp
• Ole Birger Lien: Utlånsoppsving i Sæbyggjen

Side 12

• Ole Birger Lien: Tarald Rike i brev til Valle kommune og Valle og Hylestad sokneråd: Menighetshus-salet var ulovleg
• Me må få rydda opp i denne saka (Steinar Kyrvestad)
• Ole Birger Lien: I den trolske skogen

I dag måtte vi en tur til Kristiansand. Selv om det var kraftig regn og vind, kunne man ikke unngå å legge merke til jobben som gjøres for å bygge ny E39 i Søgne. Flere borerigger var i sving for å forberede sprenging av fjell. Gult regntøy lyste opp flere steder i arbeidsområdene.

Noen steder var farten redusert til 50 km/t og det var tydelig at det hadde vært mange kontroller i området, for bilene holdt fartsgrensen nokså omgående etter at man hadde passert et gult skilt med nedsatt fartsgrense.

På hjemveien kom vi mellom to lastebiler i Lonelia, men begge svingte av og kjørte inn til anleggsområdet. Der er det gjort svært omfattende arbeid, hele den vakre grønne dalen er nå grå med store skjæringer i fjellet.

Sannelig var det også en kontroll i dag. En RJ-bil var tatt til side og en politibetjent sto der i regnet og snakket med sjåføren. Jeg leste at det var utstedt over 20 forenklede forelegg tidligere i uken og en hadde mistet lappen etter å ha kjørt 74 i 50-sonen. Så det er bare å ta livet med ro til 2022, da skal veien være ferdig og man kan komme fra Mandal til Kristiansand på 20 minutter på fire felts vei, tilpasset hastighet på 100 eller 110.

Å feire bursdag tre dagar til ende, det er jo litt overdådig når ein rundar 72. Rett nok er det eit spesielt tal, 6 x 12, til saman er eg og Reidun 144, men likevel.

I dag var søster Solvor og mannen Gaute saman med søskenbarn Brit, alle frå Varhaug, på besøk. Dei fekk jegergryte med rådyr til middag og etter ein god prat og ein tur ut, vart det kaffi og kake. Så når det gjeld kake har det vore tre sjeldne dagar.

Men mest sjelden var nok gårsdagen, for då hadde eg kjøpt med meg heim sushi då eg var i Sørlandsparken. Det hadde vi aldri smaka før, korkje eg eller Reidun.

Eg var nok litt spent på kva ho kom til å seie og om ho kom til å like det, ja eg var spent på det sjlv også. Men i god tru hadde eg kjøpt eit stort brett, det skulle vere nok til to, meinte ho som selde det. Då eg fortalde Rønnaug om det, meinte ho at så mange bitar ville vere nok til to dagar.

Men det var det ikkje, for vi la i oss alt saman. Ris og fisk i ulike variantar, laks, kveite og tunfiskk. Det kunne knapt bli betre etter mi meining.

Men no er vel bursdagsfeiringa over for denne gong og ein kan finne tilbake til ein litt meir normal kvardag. Men det har vore tre fine dagar som eg er svært takksam for at eg fekk oppleve.

Etter at jeg i dag hadde vært i Sørlandsparken for å ha service på bilen, rotet jeg meg inn i NMS Gjebruksbutikk i Sørlandstunet. Innenfor døra var det møbler og pyntegjenstander i et stort lokale, så jeg lurte på om de ikke hadde gamle bøker i denne butikken.

Men så fikk jeg øye på noen hyller og rotet meg bort for å se om det var noe jeg kunne ta med meg. Det stod en plakat med 50% på alle varer utenfor døra, så jeg var visst kommet på rett sted til rett tid.

Og litt av hvert fant jeg jo også. Blant annet en tykk bok om Agder, men også et tynt lite skodespel i 5 vendingar av Jon Norstog om Kong David fra 1921. Jeg lurte på hvem Jon Norstog var, og slo ham opp på Wikipedia. Der skriver de dette:

Jon Norstog (født 15. eller 30. oktober 1877 i Høydalsmo, Telemark, død 23. november 1942 i Nord-Dakota) var en norsk-amerikansk forfatter. Han gikk på lærerseminaret på Notodden i 1890-årene og utvandret til USA i 1902.^[1][2] I USA hadde han vansker med å finne en forelegger, og kjøpte selv et lite trykkeri som han satte opp hjemme på gården i Nord-Dakota. Norstog forsøkte også å få i gang en norsk-amerikansk versjon av Dølen av Aasmund Olavsson Vinje.

Bestemoren hans på morsiden var kusine av Aasmund O. Vinje. Fra den vesle skrivestua si holdt han brevkontakt med gamlelæreren sin fra lærerskolen på Notodden, Peter Hognestad, som senere ble biskop i Bergen.^[3]

Landsmål og kristendom sto sentralt hos Norstog.^[4] Han ga ut 25 bøker, fire av disse i Norge. Forfatterskapet omfattet romaner, dikt, drama og fortellinger, og var til dels inspirert av Ole Rølvågs forfatterskap.^[5]

Ifølge leserinnlegg i Dag og Tid var han født på Haukelisæter og vokste opp på Mo (Nå kalt Byrte).^[6]

Så nå har jeg nok å lese for en stund framover, men jeg holder på med Edvard Hoems bok Jordmor på jorda. Den begynte jeg på mens jeg ventet på at servicen på bilen skulle bli ferdig, og jeg tror ikke jeg klarer å stoppe før jeg er ferdig med den. Da er jeg tilbake på 1800-tallet til folk som strever for å holde seg i live i Romsdal.

Sist veke hadde Setesdølen eit intervju med Georg Sørmo. Han står øverst på SP-lista i Valle 2019 og er dermed partiet sin ordførarkandidat.

Eg hadde ikkje artikkel om Georg Sørmo på Setesdalswiki, men intervjuet gav litt informasjon om han, så eg laga ein liten artikkel. Men det var fleire andre på den lista som ikkje hadde artikkel på Setesdalswiki, så i løpet av dagen rota eg rundt litt på Internett og fann så pass at eg kunne lage artiklar om alle.

-Trur du eg klarar å lage artiklar om alle kandidatane til kommunevalet? spurde eg Helge i dag.

-Bare Valle, eller heile Setesdal?

-Heile Setesdal.

-Det blir nok vanskeleg, det er jo ganske mange lister og fire kommunar.

Men det er viktig å setje litt ambisiøse mål, så eg trur eg vil prøve. På den lista som no er blå, er det 12 namn. Seks var blå før eg starta, så det var bare seks nye artiklar som skulle til for at alle hadde fått sin artikkel. AP-lista er verre, der er trengst det åtte artiklar. Og når det gjeld Evje og Hornnes, er det enda fleire namn på listene og langt fleire røde namn.

Det er jo eit problem at det ofte er lite leksikonstoff å finne om dei ulike folka. Men eg får prøve å lage artiklar ut av det stoffet eg finn, og så kan ein jo plusse på meir om dei skulle bli valde til verv som gjer at det vert avisartiklar om dei. Vi får sjå etter kvart.

Tusen takk for alle helsingar i høve bursdagen min i dag. Facebook har gitt fødselsdagar ein ny dimensjon, for den nettstaden formidlar helsingar frå venner og kjente i sør og nord, innanlands og utanlands.

I tillegg hadde tre av søskena mine med ektefeller bebuda at dei ville kome på besøk om dei fekk invitasjon, og då fekk dei jo den prompte, dei kom til middag med rådyrsteik, skote av naboen for ei veke sidan.

Og så var det eit kakebord som kunne overvelde ein kakemons: Ole Bulls ostekake, suksessterte, nøttekake med mokkakrem og Gunbjørgs marsipankake. Fire runde kaker på åtte personar, då vart det jo ein dag som kunne glede mange.

Gjennom dagen har eg prøvd å trykke liker på alle helsingane eg fekk. Om eg har rukke over alle, veit eg ikkje, men det er klart at ein får ein boost av å tenke på alle dykk som skriv ei linje og akkurat då sender gode tankar og ønsker mot eit gult hus på Eskeland utanfor Mandal og ein noko gammal gubbe som bur der.

Rundt kakebordet gjekk praten. Søstrene mine er svært så taleføre, særleg når det gjeld strikking. Då dei vaks opp, var det ikkje lov å strikke på søndagar heime, så dei føler at dei har mykje å ta att. Eg er ikkje sikker på om det var så mykje strikking når alt kom til alt, men å sjå kva dei andre lagar og å diskutere mønster og produkt, det gjev også stor glede. Då falt nok vi mannfolka noko ut av samtalen, men det er jo koseleg å bare sitje og høyre på damene og sjølv ta ein liten slurk kaffe av og til.

Så er ein ikkje minst takksam for livet, at både eg og Reidun har fått ha helse slik at vi kunne ha ei slik samling. Vi er velsigna.

I dag gikk Arctic Race of Norway i Vesterålen. Når man kan se kjente steder på TV, blir det til at man følger med. Jeg tror jeg hadde kjørt det meste av strekningene som ble vist, selvsagt med unntak av monsterbakken opp til Storheia. VI bodde jo tross alt der i 15 år, Reidun til og med et år lenger enn jeg gjorde, for hun og de andre i familien ble et år lenger på grunn av at Rønnaug skulle fullføre videregående skole på Stokmarknes.

Men det er jo noe eget med å se landskapet fra lufta. Vi så jo mye av det fra lufta gjennom vinduer i Widerøes grønne fly, men helikopterflygerne og fotografene fra ASO, som gjennomfører produksjonen av sykkelittet, gjør en strålende jobb.

I dag var målgang på Storheia. Vi bodde like under Storheia, men jeg er ikke noen tindebestiger, så jeg var aldri på toppen. Jeg kom meg på Hadselåsen mange ganger, en gang gikk jeg meg til og med fast i ei myr der.

Men det ser ut til at det er nok av tindebestigere i området, for man kunne tro det var folk på de fleste topper som så en mulighet til å komme på TV der de vinket til helikopteret. Utsikten fra over Lamlitindan og ned på Taen, badeplassen på yttersida av Hadseløya, var jo betagende, som det meste av bildene vi fikk se. Sykkelrittet har vært velsignet med godt vær, så folkelivet var aktivt rundt løypa med mange mennesker ute for å se syklistene.

Jeg tror nok at de var litt skuffet over hvor kort glimtet av syklistene er, nesten bare et svusj, så er de forbi. Når man så har jobbet i 14 dager med et kunstverk relatert til sykling, så er det likevel flott at TV-teamet stopper og prater litt med folk, slik at de får litt respons på sine anstrengelser.

Selv mintes jeg mange fisketurer i sundet mellom Langøya og Hadseløya. Noen ganger kom man opp i hele stimer av småsei, andre ganger ble det bare en liten kokning. Men fjorden og øyene ga naturopplevelser som man ikke glemmer, særlig ikke med påminnelser som jeg fikk fra dagens sykkelritt.

Som kommentatorene sa det, man snakker mye om Lofoten, men Vesterålen er også verd et besøk.