I dag starta kulturveka i Valle 2019. I avisa tysdag var det stor annonse med programmet, det synte at basaren i Broderheimen i Oveinang var første arrangementet, seinare i kveld var det folkemusikkpub på Sølvgarden. På Setesdalswiki har eg laga små artiklar om utøvarane i dag.

Men i morgon kjem ein ny dag og då er det ikkje sikkert at eg får laga artiklar om alle, dette er ikkje alltid lett å finne slik informasjon. Eg likar å ha i det minste fødselsår når eg skriv ein artikkel der, og mange, eg trur det er flest kvinner, synest ikkje alltid at det treng stå på profilen deira på facebook eller andre stader. Før var det enklare, då var det ei side i Sverige som heitte bithday.se, der var også nordmenn med. Men nordmenn blei tekne bort frå den sida, noko som gjer at det nok er mange døde lenker på Setesdalswiki til den sida. Eg har neppe klart å fjerne alle.

Men kulturveka går sin gang også heile neste veke, med arrangement kvar dag. I Setesdølen var det omtale av dei fleste av desse , og hadde eg vore i Valle, hadde eg nok fått med meg nokre av dei. I staden vil eg i alle fall i morgon finne plass framom skjermen for å sjå korleis det går med Kim i Stjernekamp.

Elles fekk eg oppklaring på eitt av mysteria frå i går. Søster mi, Solvor på Varhaug hugsa godt at mor og far var i Bangladesh i jula 1989 og dei vart verande til litt ut på nyåret 1990 på besøk hos dotter, svigerson og barnebarn.

I dag fikk vi besøk av søster mi og mannen. De bor i Lyngdal så det er ikke så lang vei, men likevel går det ofte ganske mange uker mellom hver gang vi møtes. De hadde vært i Israel side sist, og hadde mangt og mye å berette derfra.

De reiste med en gruppe hvor de ikke kjente noen før turen startet, men oppdaget fort at de hadde felles kjente. Og slik er det jo ofte, man skal ikke prate lenge sammen før man finner noen felles kjente i en forsamling.

Dermed dreide samtalen inn på at mor og far var i Israel en tur. Men når tid var det? Det var ikke lett å resonnere seg fram til, for hvem husker slikt? De var også i Bangladesh da min søster og hennes mann bodde der. Men når tid var det?

Selv har jeg tre gode  knagger for å huske hendinger i mitt liv. Jeg reiste til Bergen i 1972, til Stokmarknes i1976 og til Valle i 1991. Men når det kommer til mindre skjellsettende opplevelser i livet,da er det vanskelig å huske. Å huske når tid andre gjorde sine reiser, giftet seg, forlovet seg, døde eller ble født, det er noe helt annet. Da trenger jeg å kunne slå opp i notater eller noe jeg har skrevet. Dessverre er det ikke så mye jeg har skrevet før jeg begynte å skrive på Setesdalswiki, og der skriver jeg helst om folk fra Setesdal, ikke hva familien har gjort eller når tid et eller annet hendte. Og selv om Setesdalswiki har registrert mange hendinger de siste ti årene, er det jo også der mye som jeg ikke har fått med meg.

Men i det minste så kan Setesdalswiki hjelpe når du lurer på hva som har skjedd eller når tid en av de som er omtalt har fødselsdag eller døde. Det er da noe når man sliter med å huske slikt.

Mandag morgen var det litt trafikk-kaos i Eskelandskleiva. Vi hadde orkesterplass, for det var like før svingen. Der er det et rådyrtrekk, og en bil hadde truffet et rådyr som plutselig kom hoppende ut i veien.

Sjåføren var ikke happy, verken på egne, bilens eller rådyrets vegne. Bilen fikk sikkert en viss skade, rådyret lå i grøfta og kunne ikke komme seg videre og sjåføren var sikkert sint på seg selv og fortvilt og lurte på hva han nå skulle gjøre.

Nå skal man jo ringe viltnemnda når noe slikt skjer, men hvem vet hvem som er viltnemndas kontaktperson en mandag morgen når man skal på jobb?

Etter hvert ble det en viss kø av biler i begge kjørefelt og noen var nok mer vante jegere enn andre, for etter en tid kom det en mann som hoppet ned i grøfta og stakk rådyret og gjorde slutt på dets lidelser.

Selv satt jeg ved frokostbordet og kunne se og tenke og kanskje også dikte litt om hv som skjedde. Reidun tok p seg og gikk ut for å hente avisene, og da var det en som hadde parkert utenfor hos oss som kunne fortelle om det hele. Etter hvert løste køen seg opp, til slutt stod bare den uheldige sjåføren igjen.

Det er han du ser på bildet som er tatt fra kjøkkenvinduet. Selvsagt skulle jeg tatt bildet da alle bilene stod oppetter veien, men det hadde jeg ikke åndsnærværelse til, så du får klare deg med det symbolske bildet.

Nye Veier har folk ute i terrenget for å finne elgtråkk og steder hvor dyr i uminnelige tider har krysset veien slik at de til en viss grad kan unngå å sperre disse gamle tråkkene, noen steder bygges det undergang, andre steder er det overgang som teller. Å kjøre på en elg i 100 km i timen vil jo ødelege bil og skade sjåfør og dyr, så det bør man jo helst unngå.

Men denne gangen var det et rådyr som måtte bøte med livet. Om det ble mat av det, vet jeg ikke. Litt senere på dagen kom en bil med tilhenger og hentet det døde dyret, og så var tilsynelatende roen gjenopprettet. Men både resten av mandagen, tirsdag og i dag har fire rådyr holdt seg i nærheten av ulykkesstedet. Det ser ut som om de savner sin døde slektning.

I kveldens sending i Valle Radio var naturleg nok Kulturveka 2019 i fokus. Men før Siri Johannessen kom så langt, hadde ho presentert eit kåseri av Asbjørn Kvalbein og ein andakt av Jon Råmuld Håversen, begge knytta til Misjonssambandet. Den organsiasjonen har satsa mykje på radio gjennom åra, ikkje minst Asbjørn Kvalbein har vore sterkt medverkande til det.

Etter sangtimen hadde ho så ein prat med Dag Rune Sameien om arrangementet Misjonskonferansen i Stavanger som skal vere 1. november og som har deltakarar frå mange land i verda. Denne dagen er arrangementa opne og folk kan kome og høyre. ;Men alt foregår på engelsk. Sidan er det meir lukka samtalar mellom kyrkjeleiarar nokre dagar før dei reiser heim att.

Men så var det Kulturveka. Med i studio var Berit Junge Henriksen og dei gjekk gjennom programmet dag for dag og snakka om basar på Broderheimen, folkemusikkpub, kurs i redesign av klede, professor Ida Hydle sitt foredrag om konflikthandtering, Ho har hytte i Brokke og skulle vere der heile kulturveka.

Og så blir det grautfestival i Sæbyggjen i år også. Det er tysdag om ei veke, så folk kan alt starte å glede seg. Grautfestivalen er det bygdekvinnelaget som står for, han har erstatta suppe og rundstykke i kjellaren på Menighetshuset. Men dei har nok basar like godt på graut som på suppe, kjenner eg dei rett.

Til slutt kom Niklos med eit program med dei engelske komponistane James Wesley Willan og Herbert Howells. Her var det både orgel og korsang, og Willans  Aria og Fuge for orgel var bare heilt nydeleg. Engelsk korsang er det alt for lite av i radio, men her fekk vi ein god dose

Siri leverer, godt, variert interessant og opplysande. Å høyre på Valle radio tysdagskveldane er kultur på høgaste nivå. Då kan ein ha svart skjerm på TV og ikkje gå glipp av noko.

I går skrev jeg om reindrifssamen Jon Andersen som kom til Setesdal. En gang han hadde drukket, spurte han Juel Lund om det kostet noe å slå lensmannen. Juel bekreftet det, men sa at Jon kunne få slå gratis denne gangen. Han satt og skrev med protokollen på fanget og samen sa at da skulle lensmannen trille som en ball, og så slo han til, men Lund, som var spretten, bøyde seg unna så samen traff blekkhuset så blekket skvatt. Men da roet han seg.

I april 1895 ble stiftet et tamreinselskap med Juel Lund som formann. De kjøpte dyr i Bykle og drev dem til Rysstadheia. Det likte Jonas Jonassen dårlig, han hadde tidligere flyttet dit med 4000 dyr. Nå drev han sine dyr sammen med flokken til Lunds selskap. Aksjonærene ble redde og mente at de kom til å miste hele flokken, så han løste ut de andre aksjonærene og overtok hele selskapet. Han hadde sine egne gjetere, men flokken var sammen med Jonas Jonassen sine dyr. Da Jonas flyttet fra dalen, kjøpte Lund hele hans flokk, den tellet omlag 1500 dyr, forteller Adolf Steen i artikkelen Samer i Setesdal.

Som jeg skrev tidligere fikk jeg et særtrykk av en artikkel av Adolf Steen da Margunn var på besøk. Her forteller han om samene i Setesdal. De første kom til Setesdal allerede i 1886. Han het Jon Andersen Stangfjell og kom først til Breive, siden kjøpte han Jeisklid av Svein Tveiten og bodde der.

Jon hadde med seg 600 dyr da han kom til Setesdal. Han leide beite for 1000 dyr. Kona hans døde i Bykle, skriver Adolf Steen. Hun het Kristine og var fra Sverige og hun kunne spå. Da Steen skrev artikkelen, i 1955, var det mange som husket henne og mente hun var sannspådd endatil.

Det ble fortalt om en gutt som kom fra Breive til Jeiskelid og da Kristine så ham, sa hun til samejenta som var med henne som gjeter at han skulle bli mannen hennes. Det skjedde også.

Pengene hadde Kristine gjemt i skogen, og da lensmann Juel Lund kom for å kreve inn erstatning når reinsdyr hadde beitet på innmark, fikk han først høre hennes hjertens mening. Deretter gikk hun i skogen og kom siden tilbake med pengene. Ingen fikk vite hvor de var, og hun døde også uten å si noe. Mange var det som leita, men ingen sa noe. Man trodde muligens at en hadde funnet dem, for han hadde mer penger enn man kunne tjene som reingjeter.

Men kanskje ligger skatten etter Kristine der ennå.

Sanneleg så kom Kim Rysstad til finalen. Det hadde han ikkje trudd sjølv etter uttrykket hans å dømme då han vart utpeika. Eg hadde nok trudd at han kom til å ryke ut, for Sondre, som rauk ut, var etter mi meining den beste av dei tre.

Av dette skjøner du nok at eg meinte Bilal var den svakaste av dei tre. Men Stjernekamp er publiumsengjsejment og for 3 kroner ringer folk inn og stemmer. Truleg hadde Bilal ikkje bare folk frå Finnmark som støtta han, men NRK fekk nok telefonstorm frå heile Nord-Norge.

Duetten som Kim song med Maria Arredondo var etter mi meining ein skikkeleg duett. Duett er jo når to syng saman, og særleg Sondre var litt meir solo gonger to, tenkte eg då eg såg programmet.

Men Kim og Maria song saman, og stemmene deira kledde kvarandre, så då vart det ein skikkeleg duett. Og dermed blir vi nøydde til å sjå finalen neste laurdag også. For no kan han gå heilt til topps, og det hadde vore noko.

Og nå er han klar for engasjement på musikalar og andre oppdrag. Vi fekk jo høyre om Ulrikke som hadde fått engasjement i musikal etter at ho deltok i Stjernekamp. Det kan nok Kim også få. Men det kan ikkje vere heilt enkelt å livnære seg av oppdrag som freelance musikar.

I dag kom Margunn og Stein fra Brevik på besøk til oss. Vi snakket sammen på telefonen i går og da lurte hun på om hun skulle ta med noen bøker til meg. Hun er jo biblioteksjef i Grenland og jeg kunne jo fjernlåne bøker derfra og så levere dem her i Mandal når jeg var ferdig med dem.

Først tenkte jeg på flere romaner av Lucinda Riley, men så kom jeg på at jeg heller ville ha noen bøker om samer, slik at jeg kanskje kunne finne noe mer stoff for å delta i konkurransen som er på Wikipedia i oktober.

Og da fikk jeg litt av hvert, fra det nyeste norske til at hun også skaffet et kopi av et særtrykk av Adolf Steen med tittel Samene i Setesdal. I kveld har jeg lurt meg til å lese litt på det og det er jo svært interessant, så det kommer sikkert noe på Setesdalswiki etter hvert også.

Jeg var også innom Heimar og folk i Bykle når jeg hadde fått noen knagger å henge stoffet på, og da ser jeg at de også har skrevet om dette og til og med hatt samme kildematerialet, nemlig Adolf Steen sin artikkel.

Til jul sist år fikk jeg Kjell Bitustøyls bok om tamreindrifta i Setesdalsheiene, og plutselig ble også den mer interessant i forhold til å kunne lage artikler på Setesdalswiki.  Så om det nå kommer noen artikler om reindrift og folkene som drev den i Setesdal, så vet du bakgrunnen for at de kommer på Setesdalswiki i tiden framover. Forhåpentlig blir det også noen artikler på Wikipedia av stoffet også etter hvert.

Vi er nærmeste naboer til Brennevinsmyra avfallsanlegg i Mandal. De tar imot avfall fra hele regionen, og nå er det nødvendig med utvidelse av anlegget. Dermed har vi fått saken sammen med en annen nabo. Men saken berører hele grendelaget, ikke bare oss to som grenser til eiendommen. Derfor har Jørgen Smith skrevet et høringssvar: Jeg legger det ut her på bloggen, så kan flere se det:

Ref. Maren AS – Søknad om tillatelse til etablering av drift og deponi. Deres ref. 2016/1394

Vi i Omland Bygdelag ser positiv på tiltak som kan videreutvikle nærområdet og regionen, både når det gjelder næring, miljøtiltak og arbeidsplasser. Samtidig ønsker vi at det tas hensyn til nærmiljøet
som skal leve med de daglige belastningene både i form av trafikk, støy og andre mulige belastninger.

Vi ønsker med dette å komme med en uttalelse på vegne av nærområdet på søknaden om utvidet drift på deponiet til Maren AS.
Vi ser med bakgrunn i søknaden ingen store betenkeligheter med endret/utvidet deponi, men vil gjerne komme med følgende kommentarer:

Pkt. 2.2. Mengder til deponi
Vi forutsetter at støvende og fluidiserende masser som f.eks. flyveaske er stabilisert ved deponering, og at de har deklarasjon som utelukker tungmetaller etc. som kan forurense grunnvann
eller Strømsvika.
Pkt. 4.5. Uttak av deponigass:
Vi ønsker at det settes krav til at Maren AS, senest innen fem år, har plan for og etablert løsning som sikrer tilstrekkelig metanoksidasjon den dagen det ikke lenger kan fakles. Dette må være etablert i god tid før eventuelle driftsproblemer oppstår.
Pkt. 4.6. Fugl, flyveavfall og skadedyr.
Det nevnes at dagens mottak av matavfall er tenkt bygget inne for å redusere eksponering mot dyrelivet. Vi oppfatter dette som en lovnad som styrker en god søknad, og mener derfor at dette kan tas inn som et ufravikelig rekkefølgekrav ved en godkjenning for utvidet drift på anlegget.
Pkt. 4.7. Lukt og støvutslipp.
Lokalt har vi tidligere vært plaget med lukt forårsaket av gips og våtorganisk avfall. Det er kjent at områdets topografi kan gi lokal ansamling av lukt langt unna deponiet. Det bør være en
forutsetning at det ikke blir deponert forurensede masser som har innhold som kan gi sjenerende lukt. Dette kan f.eks. være masser fra sjø og vassdrag eller andre masser med høyt organisk innhold.
Ref. Vedlegg 2.
Vi ønsker en definisjon på hva den “nye” fraksjonen er. Den er allerede i 2019 markert med et volum på 10.000 tonn mot 0 tonn de foregående år, men er kun spesifisert som “Annet (Diverse)” i tabellen.
Vi ber om at det i en eventuell godkjennelse vil bli spesifisert hva denne fraksjonen skal eller kan inneholde, samt klare begrensninger som definerer innhold og utelukker påvirkninger på lokalt miljø.
Er det snakk om forurenset løsmasse som er nevnt i sakens dokumenter bør dette synliggjøres med eventuelle anmerkninger om grad av organisk innhold etc.

Avslutningsvis ber vi om at vi, som lokalmiljøets representant, i fremtiden blir varslet slik at vi kan uttale oss på vegne av alle som på forskjellig vis kan bli påvirket av endrede driftsformer på anlegget.
Historisk sett har nærområdet måttet tåle store ringvirkninger. Det er her snakk om et anlegg som ikke nødvendigvis kun er til belastning for de som pr definisjon er gjenboere etter statens kartverk sine kriterier.

Med vennlig hilsen

Jørgen Smith.
Styremedlem Omland Bygdelag

I kveld var det det ikkje lett å skrive om onsdagsprogrammet i Valle radio. Det var ikkje noko ivegen med programmet, Siri hadde ein interessant samtale med Torleif Homme, og han er alltid velinformert når han kjem i radioen. Denne gongen hadde han ikkje detaljkunnskap om sundagens innsamlingsaksjon, det vart han heller ikkje spurt om. Men mykje anna interessant hadde han på hjarta.

Deretter hadde Siri samtalar med folk som skal ha innslag i Kulturveka 2019, men då var eg alt hekta på TV-programmet som synte kor det elektriske og elektroniske avfallet vårt kan hamne. For det var ein skremmande reportasje om noko eg ikkje hadde peiling på før eg såg dette programmet.

Etter at det var slutt sa Reidun at vi kunne sikkert like godt kaste slikt avfall i ei hole i heia på eigedomen vår, då ville i alle fall ikkje nokon bli sjuke av å arbeide med det. Eg er nesten samd med henne når det gjeld vår eigen situasjon, men det hjelper ikkje så mykje for folk som bur i byar, i blokk eller kor det no er og ikkje har ein landbrukseigedom ein kunne grave ned avfallet i.

Vi er likevel heldige her, for i 1980-åra ein gong eksproprierte kommunen ein del av eigedomen til svigerfar for å lage avfallsplass. Vi har bare ein kort tur når vi skal levere elektronisk avfall, og så tenkjer vi ikkje meir på det. Men om det hamnar i Afrika, er det svært urovekkande.