Denne veka har eg tenkt på noko som Asbjørn Kvalbein sa i kåseriet tysdagskvelden:

Tenk på øynene dine: De er utrettelige videoapparater, som kan fungere i all slags lys. 

Tenk på ørene dine: De har slike egenskaper at du kan øve deg i å bruke dem som ekkolodd. Blinde kan plystre og lokalisere en stolpe ved hjelp av ekkoet fra den. 

Tenk på fordøyelsen din: Den kan ta opp næring fra en utrolig stor variasjon av mat. 

Når eg tenkjer på desse tre tinga, kan eg ikkje anna enn undre meg over skaparverket. Sangen O, store Gud, når jeg i undring aner kjem i tankane mine og lovsang bryt ut i sjela, sjølv når eg ikkje syng ut i rommet.

Eg kunne gå vidare og nemne hjernen sin evne til å kombinere dei inntrykka vi får gjennom sansane. Evnen til å lære språk, som rett nok minkar med åra, men språk ein har lært, kan leitast fram og forståast mange år seinare. Av glosepugginga på realskule og gymnas sit mykje att over femti år seinare og kan takast fram når det trengst.

Nokon hugsar best det dei har sett, andre likar høyre eller lese for å hugse. Slik er det individuelt. Men Guds skaparverk er vidunderleg.