For ein som har budd 15 år i Vesterålen var kveldens program Sommerbilen minutt for minutt eit interessant gjensyn med fjell, fjord, vegar og plassar.

Det starta litt utanfor Melbu, deretter gjekk turen via innersida av Hadseløya til Stokmarknes. Kombinasjonen med bil og helikopter ga fine bilete frå lufta av Lille Børøya med Hadsel folkehøyskole.Det var sterkt fokus på Hurtigrutemuseet, som eg på 1980-talet lanserte som ein ide. No er det ikkje bare ei samling av utstyr i den gamle direktørbustaden, men eit heilt skip bygd inne i eit glasshus.

Det var interessant å sjå både for oss gamle og for Helge og Rønnaug, som vaks opp der og vel helst har sine dialekt-trekk frå Vesterålen. Men vi såg ingen kjente, dei som vart intervjua var truleg yngre enn ungane våre også.

Frå Stokmarknes gjekk turen til Sortland og Sigerfjord. Den blå byen i Vesterålen har visst bare om lag 20 blå hus, likevel blir han kalla den blå byen. Ideen kom frå kunstnaren Bjørn Elvenes. Han lanserte ideen i 1999, rart å tenke på at ha gjekk på Hadsel Folkehøyskole, rett nok før vår tid der. Då malte han det store bakteppet på scenen med mange motiv frå Vesterålen. Om det har overlevd forandringane på bygningane, veit eg ikkje. Då vi var på Stokmarknes i 2009, var vi innom i matsalen og såg i peisestua der det hang klassebilder. Men vi tenkte ikkje på å sjå om maleriet til Bjørn Elvenes framleis hang bak scenen.

Programmet var skjemma av ein hipp frisør som banna i bilen. Ettersom programmet var redigert, burde det vore redigert bort. Det er ingen grunn til å promotere myten om at nordlendingar bannar så mykje meir enn resten av oss, bannskap er ikkje familieunderhaldning. Musikken var heller ikkje etter min smak, ein av låtane var også full av banning og burde slett ikkje vore med. Vesterålsk musikk er meir enn Madrugada og Sivert Høyem, Maria Solheim for eksempel.

Wikipedia hadde eit bilde frå Melbu, rett nok vinterstid. Foto: Mathrong

I kveld satt vi og ventet på sommerbesøk fra Nittedal. Rønnaug og familien dro fra Nittedal ved sekstida og halv tolv var de her på Eskeland. Da hadde de hatt en stopp i Brevik for å plukke opp Kristine. Hun hadde vært en uke på en hytte før turen gikk til Mandal.

-Hvordan er det, er det klemmerestriksjoner her? spurte de da de kom inn dørene.

-Ingen restriksjoner, sa vi, og dermed fikk gode klemmer fra barnebarna.

Også Pinky likte at det kom besøk. Han var raskt oppe og hilste på alle.

Nå skal de ha en fredelig sommer på Sørlandet, ikke noe stress og mas, utlandet får vente til senere.

Velkommen, alle sammen.

I dag burde eg sikkert hatt eit bilde av den haugen med jordbær det vart av dei 12 korgene i kassen eg kjøpte på Hollekleiva i Mandal i ettermiddag. Men du veit nok korleis dei store, røde, søte bæra ser ut, og eg kom ikkje på å ta blide av dei før dei var forvandla til syltetøy og hadde forsvunne i frysaren, så du får nøye deg med fantasien.

Eg såg på TV at det er mykje jordbær til sals no og at prisen er høg. Det var jo for så vidt rett, i butikken kosta ei korg 59,90, altså 60 kroner. På Hollekleiva gav eg 400 kroner for kassen, det blir visst 33,33 kr for korga. Dei som går for sjølvplukk, kan visst få det til 25 kroner korga. Dei får sikkert eine timar i åkeren, men truleg også vondt i ryggen etterpå.

På TV vart det sagt at norsk ungdom ikkje plukkar like fort og uthaldande som plukkarar frå Latvia, eller kor det no var dei kom frå, dei som syter for å åkrane blir reinska. I år var det vanskeleg for dei å få innreiseløyve, men det lukkast visst til slutt, i alle fall for ein del.

Så kveldsmaten i kveld vart nyrørte jordbær på ferskt brød. Til kaffi var det jordbær og is. Vi lever godt den korte stunda det varer.

Det er ikkje så ofte eg tek turen på butikken, men i dag var eg på Matkroken i Ulvegjelet. Der trefte eg nabo Kristoffer, far til Tobias, som held plenane våre så fine. Han driv Eskeland maskin og hadde vore på Vigeland og sett opp ein telefonstolpe. Eg nytta høve til å skryte av jobben Tobias, son hans gjer hos oss. Han held plenane våre kortklypte gjennom heile sesongen. Det er godt å ha ein dreng, og det er godt med jordbær.

Frå juli skal posten kome mandag, onsdag og fredag i eine veka og tysdag og torsdag i den andre veka. Det blir sagt at det ikkje skal gå ut over avisombringing, men når det gjeld Setesdølen, som bare kjem tysdag og torsdag, lurer eg jo på korleis det blir dei vekene posten kjem mandag, onsdag og fredag.

Heldigvis kjem dagsavisene med eige bod, så vi vil få papiraviser til frukost som før. Vi brukar no helst å lese dei etter frukosten, då har vi ein time med lesing av papiraviser. Eg likar ikkje å lese avisa digitalt, det er noko eige med å halde i papiret og bla fram og tilbake.

Dei seier at det skuldast at vi ikkje lenger sender brev. Før sendte vi brev til kvarandre, no sender vi knapt julekort og slett ikkje papirbrev. Brev går på epost, så vi kan jo takke oss sjølv, meiner nokon. Posten må tilpasse seg marknaden, altså rekningar, blad og pakkar. Og rekningane, dei kan jo vente ein dag eller tre, det er bare for avsendaren å utvide litt på forfallstida, så går det fint.

Posten kjem nok til å kome fram i dagar som kjem også. Vi får nok bare omstille oss til den nye tida.

Det er ikkje ofte eg skriv om ting som irriterar meg. Grunnen kan jo vere at det ikkje er så mange ting som irriterer meg. Eg har kanskje litt lett for å seie at det er ikkje så viktig at ein treng engasjere seg eller noko liknande.

Men i lang tid har eg, nesten kvar kveld, irritert meg over at NRK Sørlandet sender same innslaget i distriktsnyhetene like etter Dagsrevyen som innslaget som var på Dagsrevyen like før.

Etter mi meining burde det vere unødvendig å repetere same innslaget to gonger på mindre enn ein halv time. Eg kunne hatt forståing for at saka kom om att dersom distriktsnyhetene kunne tilføre meir informasjon i høve til innslaget som gjekk ut til heile landet. Det ville vore naturleg, folk i Troms og Finnmark treng sjeldan like mykje informasjon om tilhøva i Agder som lokale folk i Agder kan ha glede av. Men det skjer nesten aldri at innslaget i Sørlandssendinga er fyldigare enn det som går ut til heile landet.

Nå veit eg jo at nyhetssendingane på radio repeterer sakene til det mest kjedsommelege. Vi høyrer dei tre minutta, fordi det kan jo vere at det har skjedd noko nytt siste timen. Det har det jo også alltid gjort, men det er jo aldri aktuelt å fortelje om det, for det som var på lufta for ein time sidan, har kanskje ikkje alle fått med seg, tenkjer kanskje sjefsredaktøren og nyhetsredaktøren og distriktsredaktøren og kulturredaktøren og krimkommentatoren og utanriksredaktøren. Og når alle redaktørane tenkjer likt, sparer NRK pengar og arbeid på å gje folket fleire nyheter.

Dei burde heller gjort som Valle Radio, hadde du ikkje på radioen eller tv når nyhetene gjekk, fekk du dei ikkje. NRK har så mange tilsette at dei jo også lett kunne ha podcast for dei som absolutt ville få med seg det som vart sagt for ein time sidan om det glapp fordi ein var i gravferd eller audiens på Slottet og ikkje fekk med seg siste nytt frå Marienlyst.

Eller var saman med gode vener i godt lag og hadde is, vaflar og sjokoladekake. Grethe Sola Jonassen tok bildet av meg, min svoger Ole Thorvald Moen, Jorunn Moen, Reidun og Helge Haugland.

Vi fikk en melding fra Grete Sola Jonassen i dag om at de var i Harkmark og ville stikke innom om det passet. Akkurat da snakket jeg med min søster Jorunn, så da jeg fortalte det, ville de også gjerne hilse på. De hadde besøk av sin datter Gunn Randi og to døtre, så da ble vi plutselig 11 rundt kaffebordet i ettermiddag.

Lille Ive Elise ble jo et lite midtpunkt, to år gammel. Men praten gikk jo om mange emner, de hadde vært en uke i Danmark, de hadde bestilt før korona brøt ut, og reiserestriksjonene ble akkurat opphevet slik at de kunne dra. De kunne reise fra Stavanger direkte til Hirtshals, så kjørte de nedover langs vestkysten til et sted nær Esbjerg. Fint vær de fleste dagene ga mulighet for bading i Vesterhavet om de ikke ville bruke svømmebassenget til ferieleiligheten. Men Ive Elise var ikke så glad i bading, fikk vi vite.

Vafler, sjokoladekake, is, jordbær og kaffe kunne nytes i godt fellesskap før ferden gikk videre for gjestene. Selv tok jeg meg en god middagslur etter en enkel middag, denne gangen hadde vi jo ettermiddagskaffe først.

Det er alltid hyggelig å møte familie, så takk til alle som stakk innom. Det ble bare et bilde av de gamle denne gang. Ikke var det så godt heller.

Vi har lurt litt på hvorfor det ofte er veps på soverommet når vi legger oss. Reidun sover nærmest vinduet og hun må ofte hjelpe dem ut når kvelden kommer.

Når hun sitter ute på terrassen, har hun også tenkt på at det ser ut som om det kryper veps inn i et hull i veggen. I dag da hun skulle trekke fra gardinet og åpne vinduet litt ekstra for å få lufte litt, oppdaget hun grunnen:

Oppe på gardinstanga var det et lite vepsebol. Du vet en slik liten rund papirlignenede bolle. Heldigvis hadde vi vår svigersønn Stein på besøk. Man vurderte Radar, men valget å ta det hele i en plastpose og bare kaste det ut.

Men vi kom til å tenke på det digre vepsebolet elektrikeren fant da vi skulle legge inn bredbånd. Inne i et kott på loftet var det et bol så stort at det fylte en svart plastsekk, men heldigvis var det tomt da vi fant det.

Forhåpentligvis går det en stund før vi finner flere slike. Og om vi finner noen, får vi håpe de er tomme. Ingen ble stukket i dag, og godt var det.

Hilde Blix har gående en serie på Facebook med 366 Fabelaktig folk fra Nord. I dag dukket det opp et navn jeg mente kunne ha kobling til Setesdalswiki, Liv Rundberg. Derfor tok jeg en telefon til Geir og fikk bekreftet at Liv var tanta hans, hun var søster til Herborg Daasvatn.

Far deres var presten Tomas Mæsel, så jeg måtte opprette en artikkel om ham, dermed fikk jeg lenke til barna og kunne lage artikkelen uten at den ble foreldreløs.

På Facebook var det fine bilder av Liv Rundberg, men jeg la dem ikke inn, for jeg tenker at når Geir får litt tid på seg, så finner han kanskje et bilde av henne i sin samling.

Jeg har lurt på om jeg skulle ta kotakt med Hilde Blix og spørre om jeg kanskje skulle legge inn alle de 366 på Setesdalswiki, men lurer på om det kanskje er litt for stor jobb og kanskje litt i utkanten av Setesdalswiki, det er kanskje bare jeg som setter pris på Hilde Blix sine fine artikler om fabelaktige folk i nord.

Om noen har tanker eller råd i så måte, er jeg takknemlig for å få en tilbakemelding. Hilde Blix sine artikler var inspirasjonen til at jeg laget 30 staute setesdøler på Setesdalswiki.

Ellers så jeg at Bergtun ble åpnet igjen i dag. Hotellet i Valle sentrum representerer også lange linjer. Og her i huset har de drevet med slektsgransking for Stein sin slekt, der er det også tale om lange injer, jeg tror de gikk tibake til  1700-tallet.

Sist laurdag hadde den klassen som gjekk ut av Valle skule i 2000 samling etter 20 år. Det kallast visst Reunion med eit moderne norsk ord. Sanneleg hugsa dei også på ein gammal lærar, og Turid Homme sendte meg eit bilde av dei som møttest og av sangen eg hadde laga til avslutninga.

Moro å sjå att slikt eg har skrive, truleg har eg det i ein perm ein stad, for eg har prøvd å ta vare på sangar eg har laga. Her var klassen stor, så det vart mange vers på melodien Blant alle lande.

Eg tenkjer dei hadde litt å snakke om då dei møttest att. Det var nok moro å få vite kva folk hadde gjort i dei 20 åra. Mange hadde nok stifta familie og fått barn, og så tenkjer eg nok samtalen gjekk langt ut i dei små timane.

Her i huset hadde vi også ein reunion i dag, for Margunn og Stein kom på besøk. Samtalen gjekk godt ut over kvelden, men eg rakk å skrive blogg før midnatt denne gongen.

Jeg fikk en melding på telefonen i dag: Hei. Vi kommer bort til dere i dag kl 17 ca. Har med is og helsebot, hvis dere har kaffe

Vi satt ute da vi spiste lunsj i dag, men jeg trakk inn igjen det var jo helt stille og nesten kvelende varmt ute. Da jeg fikk meldingen, fikk jeg meg en times middagslur før vi spiste middag.

Litt over klokka 17 dukket så Jorunn og Ole Thorvald opp i varmen. De hadde med en toliters boks med is, vi hadde kaffe, så det ble en hyggelig stund. Inne. Trolig var det litt kjøligere inne enn ute, vår terrasse vender mot sørvest og sola steikte skikkelig i dag.

Min svoger følger litt med på det jeg skriver om kirkehistoriske emner og hadde med både Agenda 3,16 med en artikkel om Calmeyergatens Misjonshus og en bok av Egil Grandhagen: Glimt fra Asias misjonshistorie.

Artikkelen har jeg lest, boka har jeg bare bladd i til nå, men jeg gleder meg til å lese litt i den.

Jeg burde tatt et bilde av våre gjester, men også denne gangen kom jeg ikke på det før de var reist. Og isen ble spist uten at jeg tok bilde av den. Så du får nok bare se det for deg i fantasien: Is på en varm dag.