Jan Austad var presten som forretta i gravferda til Helge i dag, 8. november 2022 i Mandal kapell. Vi var truleg mellom 70 og 80 som var der, og han heldt denne talen som eg fekk legge ut:

Noen bibelfortellinger fester seg bedre i hukommelsen enn andre, teksten om sønnen som rotet seg bort, er en slik. Vi kjenner godt fortellingen. Egentlig handler den om oss alle. Den er en av mine «favoritter». Mye kunne vært sagt om mange ting i fortellingen, men nå tar vi bare for oss et par spørsmål: Hørte sønnen fortsatt til på gården han forlot? Og var han fortsatt farens sønn?                                                                                     Javisst!                                                                                          Faren var fortsatt faren hans og gården var fortsatt hans hjem hvis han kom hjem igjen. Og faren ville ikke bare vite av ham, men han ble jublende glad da han kom hjem igjen.

Jeg har alltid sett det for meg slik: Fra første morgen dagen etter at sønnen forsvant, rigget faren seg til på trappen med termos og matpakke og speidet utover veien og jordene.                                                     «Skal tro om sønnen min kommer hjem i dag?» sa han til seg selv.          Om kvelden gikk han skuffet inn, men neste morgen satt han igjen og ventet. Dag etter dag, lenge. Han ventet og ventet og håpte.              Og når sønnen endelig kommer, spretter han opp og løper sønnen i møte. 

Han satt altså ikke ro og ventet til sønnen sto foran ham, men løp han i møte. Så glad ble han.

Dette er en av de mest fantastiske beretningene i Bibelen. En fortelling om forholdet mellom Gud og oss mennesker. Vi gjør stadig opprør mot Gud, av forskjellig grad, kanskje, men likevel opprør. Vi vil bestemme selv og vender oss bort fra ham.

Men Gud vender seg ikke bort fra oss, han venter på oss og ønsker oss tilbake.

I en barnesang synger vi: «Gud er så glad i meg at han kan ikke holde øynene fra meg!»                                                                                                                            Bibelen sier det faktisk så sterkt: «Er vi troløse, så er han trofast, for han kan ikke fornekte seg selv!» (2.Tim 2,13)    

Og den Gud har sagt «ja» til, vender han ikke ryggen til senere: «jeg vil ikke ha deg eller vite av deg likevel! Du kan bare gå! Hold deg borte!»

Hvis sønnen hadde blitt sittende i grisebingen, hadde han ikke fått oppleve hjemkomsten og mottagelsen! Eller at faren fortsatt elsket ham, men da han sto opp og gikk hjem oppdaget han alt dette. Han var velkommen uansett hva han hadde gjort og hvor han hadde vært!      

Jes 1,18: –Kom, la oss gjøre opp vår sak! sier Herren. Om syndene deres er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli hvite som ull.

Og Johannes skriver i sitt 1. brev: -Dersom vi bekjenner syndene våre, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett. (1 Johs 1,8-9)

Hos Gud er vi alltid velkommen. Det er ingenting han heller vil enn å ta imot oss og tilgi oss!

Jesus sier: –Den som kommer til meg, skal jeg så visst ikke vise bort. Johs 6,37.  Det er vårt håp!                                                                                                       

I ungdommen var Helge med i Ten Sing bevegelsen. En av de store sangene på den tiden var: Soon and very soon We are going to see the King.
En sang som er full av håp om det som venter oss der fremme: Vi skal få se og være sammen med Herren, the King, i en tilværelse som er så totalt annerledes det vi opplever her! Fordi Herren vil ta imot oss på nytt og på nytt.                                                                                                            Og for en tilværelse!                                                                                                      No more crying there We are going to see the King.                 
No more dying there We are going to see the King.   

  Vi leste: «Se, Guds bolig er hos menneskene. Han skal bo hos dem, og de skal være hans folk, og Gud selv skal være hos dem. Han skal være deres Gud.  Han skal tør-ke bort hver tåre fra deres øyne, og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.»  Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»

Og på veien dit vil God supply all the strength that we need  Give us grace till we reach the other side.                                                                                                      Jesaia 43: — så sier Herren, som skapte deg, og som formet deg, Vær ikke redd! – jeg har kalt deg ved navn, du er min. Går du gjennom vann, er jeg med deg, gjennom elver, skal de ikke flomme over deg. Går du gjennom ild, skal du ikke svi deg, og flammen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, som frelser deg. – du er dyrebar i mine øyne, høyt aktet og jeg elsker deg, Vær ikke redd, for jeg er med deg!              n viktig bibelsk sannhet er at Gud fjerner seg aldri fra oss!                      Hvis vi opplever Gud fjern, er det ikke han som har fjernet seg fra oss, men vi som har fjernet oss fra ham! Det var det sønnen i lignelsen hadde gjort. Han hadde forlatt faren og farshuset, men faren ventet på ham og ønsket ham hjem igjen!

«Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder. Jeg vil gi dere hvile!»

Og God knows each of us by name. Og han sier; se, der er Helge, der er Jan, der er han og der er hun osv-. vi er ikke fremmede, men Guds barn!                                     «Jeg har kalt deg ved navn, du er min!»

«Som når et barn kommer hjem om kvelden og møter en vennlig favn, slik var det for meg å komme til Gud, jeg kjente at der hørte jeg hjemme. Det var en plass i Guds store rom, en plass som lenge ventet meg. Og jeg kjente: Her er jeg hjemme, jeg vil være et barn i Guds hjem.»

Denne veka er det eit stort mangfald i Valle Radio. Siri Johannessen er ansvarleg både tysdag og onsdag. Eg kjem nok ikkje til å fylgje med på dei sendingane, for i morgon er det gravferd for Helge. (Her er lenke til minnesida hos landes.no.) Vi har huset fullt, å ta på øyreklokker for å høyre på radio når vi har gjester er både uhøfleg og tåpeleg.

Helge hadde ei lue som det står Ubuntu på, det betyr i følge Wikipedia godhet, medfølelse og vilje til å tilgi urett. Eg skulle ønske å kunne leve opp til det.

Her er programmet for komande veke i radioen:

Tirsdag 8. november

18.15 Over en åpen bibel med  Tone Benestad fra Norea
18.30 Timen med

I dag var Jan Austad innom, han skal ha ansvaret komande tysdag når Helge skal gravleggjast. Vi såg litt på det vi hadde sett oppog han meinte det såg fint ut. Han lurte på om vi hadde eit bibelord vi ville han skulle halde andakten over, men vi sa at han kunne velje det sjølv.

Så kom Rønnaug og Håkon frå Nittedal, i morgon kjem dei andre i familien, og då kjem også Sigmund og familien fra Valderøya. Elin og Hans Kyllingstad, som er næraste naboane våre, var innom og vi hadde kaffe saman med dei.

Eg har skrive tidlegare at Helge dreiv med slektsforskning. I samband med det var han med i Oslo/Akershus-avdelinga av organisasjonen Slekt og Data, opprinneleg kalla DIS Norge. I dag kom det ei melding frå dei som fortalde litt om engasjementet. Tone Moseid skreiv:

Helge var aktiv fra han ble medlem i 1993, og kom inn i styret i 2000. Han hadde flere verv, blant annet som nestleder og sekretær. Han gjorde en svært god jobb som webansvarlig, og fortsatte med dette også etter at han gikk ut av styret som vanlig styremedlem. Han var med på å utvikle O/A, som Slekt og Datas største distriktslag, i en tid da det skjedde en kraftig vekst i både medlemstall og aktiviteter. Han stilte opp blant annet som leder av brukergruppa for slektsprogrammet TMG, og han var kabeltrekker og dataekspert på de årlige slektsforskerdagene.

For denne innsatsen fikk han Slekt og Data Oslo/Akershus’ hederspris i 2009. Det var et innrammet fotografi av to bjørkestammer som støtter hverandre. Jeg har det samme bildet, Helge og jeg fikk denne prisen samme året.

Helge fortsatte å være aktiv også etter 2009, og datakunnskapen hans kom godt med i en forening som Slekt og Data.

Det er trist at han er borte.

I dag vart det mykje planlegging, for alt til tysdag er det ny gravferd. Då skal Helge gravleggjast frå Mandal kapell klokka 12.30, og vi må finne sangar og slikt som høyrer med. Heldigvis er Margunn her, ho har eit praktisk syn på dette, sjølv om eg slit med å henge med i svingane.

I løpet av dagen har vi også fått helsingar frå mange, på Facebook har eg ikkje oversikt over alle, og bukettar rundt om i stova vitnar om omtanke frå naboar her i grenda. Jorunn Kige kom med ferske horn ho hadde baka, det smaka nydeleg. Då Helge var på ferie her som liten, leika han med son hennar.

Vi har funne ut at det er lurt å spare på programhefte frå gravferder vi har vore i, då kan vi få tips og hjelp. Heldigvis har Reidun ein stor arkivboks med slike hefte. Vi måtte også finne eit høveleg bilete til framsida, då var det godt å ha hjelp frå Sigmund.

I morgon kjem presten Jan Austad for å gå gjennom det heile saman med oss. Han er pensjonist og bur i Mandal, men var prest på Melbu då vi budde på Stokmarknes.

Dagen har hatt både solskinn og regn, akkurat som livet sjølv.

I dag var det tid for Gunbjørgs gravferd. Den var frå Sola kyrkje, og svært mange møtte fram for å vere med. Helsa mi er ikkje slik at eg kunne vere med, men Tom Andreas Kristensen sette opp eit kamera på galleriet og streama alt saman, både preluderinga til organist Geir Munthe-Kaas, liturgi og tale ved presten Frank Skofteland, minneord ved Gunbjørg sin son, Steinar Sola, korsang ved koret Andante og Gabriels obo ved Torunn Irene Kristensen.

Det var også sjeldan fulltonande kyrkjelydssang når dei song Ja engang mine øyne skal se Kongen i hans prakt før minneord, skriftlesing og bønn, og Takk at du tok mine byrder før talen. Etter talen song dei Bred dina vida vingar. Så vart båra boren ut i regnveret og ført til grava.

Margunn, Stein og Reidun var i bilen alt klokka halv ni, og turen vestover gjekk greitt, men det var tungt å kjøre i alt regnet. På kyrkjegarden kunne dei ikkje vere lenge, alle var inviterte til minnesamvær, og mange fann vegen dit. Der fekk dei snittar og kaffe, og mange nytta høvet til å seie noko også der. Difor kom mine folk seg ikkje på veg sørover att før det tok til å skumre, og dei hadde regn på heimturen også.

Vel heime kunne dei fortelje om det dei hadde opplevd, så hadde vi kveldsmat saman, og når eg no avsluttar bloggen, har dei andre gått til ro etter ein lang dag. Kjenslene både i høve til det som var og det som ventar når Helge skal gravleggjast tysdag er mange og tunge, og midt i det heile er det mykje praktisk som skal ordnast. Takk for helsingar, omtanke og forbønn frå fjern og nær.

Når ein kjær son går bort, blir ord fattige, og slik kjende både eg og Reidun det då Rønnaug ringte i formiddag og fortalde at Helge døydde i formiddag. Ho sat hos han då det skjedde, og eg har tidlegare skrive at Reidun var på Lovisenberg lindring og livshjelp i helga og tok farvel med han.

Eg tenkjer tilbake på gode minne frå barndom og oppvekst. Han vaks opp på Hadsel folkehøyskole, der eg var rektor, og der var ungane våre prøvekaninar for barnehagelinja vi starta. Helge fekk seg vener blant elevane og som ung opplevde han nok mange gonger at det var tungt å skiljast då dei reiste om våren.

Vi starta linje med undervisning i data, og sjølv om han ikkje gjekk på den linja, vart det IT som vart den store interessen for han, han tok utdanning i både IT og historie, som var den andre store interessen. Då han skulle skaffe seg jobb, vart det fort klart at det var i Oslo slike jobbar var å finne, og etter å ha vore tilkallingsvikar gjennom vikarbyrå, fann DNB ut at dei heller ville ha han med på laget som tilsett.

Medan han var under utdanning, hadde han sommarjobb i Valle kommune, som alle ungdommar fekk på den tida. Men då vi flytta til Mandal, vart kontakten til Valle også broten.

Interessen for å bruke datamaskina og interessen for historie førte til at han gav seg i kast med slektsgransking. Han grov seg bakover, var på Arkivet i Kristiansand og leita i protokollar. Etter kvart vart mange scanna og lagde ut på nett, og då kunne han granske heimefrå. Han vart med i slektforskingsgruppe i Oslo i regi av DIS-Norge og gav råd til andre slektsforskarar. I rykk og napp vaks databasen hans. Han skaffa seg også eigen server til å ha basen på.

I juni 2006 synte han meg nettleksikonet Wikipedia og meinte at det ville vere noko for meg. Eg gjorde mi første redigering då, og sanneleg var det noko for meg. Med åra har det blitt mange tusen redigeringar der.

Men våren 2009 var eg på Regionrådet sin konferanse på Hovden. Der diskuterte dei korleis folk i det lange dalføret Setesdal skulle vite om kvarandre og dei næringsaktivitetane som var i dei ulike kommunane. Eg foreslo då at dei kunne skrive om bedriftene sine på ein nettstad etter wiki-prinsipp, der dei kunne skrive sjølv. Å få gehør for det, var ikkje så lett, så Helge og eg starta Setesdalswiki for å gjere det lettare. No nærmar Setesdalswiki seg 100.000 artiklar, vi skriv om bedrifter, folk, stader og hendingar i Setesdal og Agder. Ettersom eg har stor intersse for kyrkje og kristenliv, så skriv vi om det også. Heile tida har Helge drifta Setesdalswiki.

No er også den epoken over. Setesdalswiki vil halde fram, vi har funne løysing på det. Men Helge sette spor etter seg i lokalsamfunna våre. Ord blir fattige, men vi lyser fred over minnet hans og takkar for inspirasjon og føredøme han gav oss i livet.

Bilder friskar opp artiklar, og i kveld hjelpte Siri meg å finne bilder til artikkelen av Karl Egil Johansen. Det er ein lang artikkel, men underoverskrifter og avsnitt gjer at om du går laus på den, vil du finne interessant stoff å grunne på.

Ettersom eg heldt på med dette, droppa eg å høyre på Valle Radio i kveld. Det verka til å vere ei kortare sending enn vanleg, men slik blir det av og til.

Vi hadde telefon frå Margunn også i kveld. I morgon kjem ho og Stein, dei skal overnatte her før dei reiser til Sola i Gunbjørg si gravferd fredag. Men dei kjem ikkje før rundt midnatt, for Margunn har eit arrangement på biblioteket om kvelden.

For ei veke sidan fekk eg oversendt ein artikkel av Karl Egil Johansen. Han er professor emeritus og bur i Bergen. Då eg var rektor på Hadsel folkehøyskole, var han lærar der i sju år, halvparten av tida eg var der. Artikkelen Kallsetikk og økonomisk modernisering. Ei samanlikning av haugerørsla og den seinare lekmannsrørsla ligg no på Setesdalswiki, du kan lese den der. Der finn du også artikkel om forfattaren.

Eg har ikkje tatt med noko om hans store interesse for løping, han har vore med i mange maratonløp, men no sa han at det var slutt. Det tok til med at vi arrangerte Hadseløya Rundt, der ein kunne gå turmarsj eller løpe maraton, for strekningen var akkurat maraton-distansen, vel 42 km. Sjølv klarte eg den turen ein gong, men han vart biten av basillen og har sprunge mange stader i verda.

Vi har etter kvart fått ein del artiklar om arven etter Hans Nielsen Hauge, og det er interessant at Setesdalswiki også kan presentere dette stoffet. Sjølv om det ikkje går så fort, så er vi i gang mot eit nytt hundretal, og med litt stoff kvar dag, så putlar vi oss framover.

Kallsetikk og økonomisk modernisering