Eg hadde hatt ein pause og kom inn att i stova, og der sat Reidun si kusine Freydis Stensrud. Ho held til på Soltoppen, like i sjøkanten ved Skogsøy utanfor Tregde. Ho hadde med blom, ein lilla orkide, det er jo snart advent, så det høvde godt.

Samtalen gjekk om både før og no, eg har ikkje føresetnad for å henge med i alle svingane, for mangt skjedde før eg kom inn i bildet her på Eskeland. Ho blei med til lunsj, ho mista mannen for eit par år sidan, og det er ikkje gildt å ete aleine.

Freydis har vore glad i å reise, huset hennar er fullt av minner frå reiser til både Afrika og Asia, så ho kunne godt forstå at Kristine valde å gå på gymnas i Eswatini. No har ho og familien vore saman i Afrika ei veke og er komne til Cape Town der dei skal ha ei veke før dei vender heimover.

På TV melde dei at det vil bli snø i helga, kan hende opp til 15 cm. Reidun fekk vinterhjul på bilen i går, så ho er klar til å lage kyrkjekaffe i Mandal kirke i morgon også om det blir vinterføre.

I dag var det julemesse på Mandal bedehus, og Reidun hadde lova å ha med ei bløtkake klokka halv elleve. Ho bakte sukkerbrødet i går, det lukta godt i huset då. I dag var det pyntinga, og plutseleg var ho av garde.

-Eg er nok tilbake til tolv, sa ho, men klokka vart tre før ho om heim med det ho hadde vunne og det ho hadde kjøpt. I ettermiddag vart det sanneleg litt kake på meg også.

Eg trur ikkje det var på grunn av desse kakene at Norge slo Frankrike i handball i kveld, men om dei no vinn heile EM, bør dei vel få litt kake, dei også.

Det er ei travel tid med julemesser mange stader no framover. I morgon er det julemesse på Rysstad med Espen Ottosen frå Misjonssambandet som talar. Du kan lese meir om han på Setesdalswiki.

https://www.setesdalswiki.no/wiki/Espen_Ottosen

Om du kjører forbi oss her i Tregdevegen, har du sikkert sett at det ligg ein stabel med materialar utanfor låven vår. Tanken var at vi skulle bruke dei på å fikse låveveggen som du ikkje kan sjå. Den veggen er nokså glissen, så det var nok god tørk då det var høy i løa, for då kunne vinden blåse inn i sprekkene.

No er det lenge sidan det var høy i løa, så vi hadde planar om å gjere veggen tett. Naboen vår er snekker og har lova å gjere jobben, men han har hatt mykje å gjere, og vi har ikkje mast på han. Men i dag tok eg ein telefon til han, og då kom han innom. Over materiala ligg det ei presenning, men den vinden som har vore no, fekk tak i henne.

Over ein kaffekopp fortalde Christian Ihme at han hadde mykje å gjere, nedgangstidene dei snakkar om på TV hadde ikkje kome til han enno, folk byggjer framleis hytter i Åseral, så der er han annankvar veke. Men no ville han rydde plass og kome til oss over nyttår, han har to-tre mann i arbeid, så det burde ikkje ta så lang tid.

Så i 2023 er truleg også den veggen oppgradert.

Av ein eller annan grunn kom Teknisk Ukeblad (TU) i postkassen vår i dag. Det var utan namn, så truleg har dei ein kampanje. Eg kom til å bla litt i det, og der ser eg ei overskrift som seier Lysstoffrør blir forbudt fra 2023.

Det er visst to grunnar til det, dei krev meir energi enn LED-lys, og så er det miljøgifter i dei. Det er mellom anna kvikksølv i dei.

Vi må ikkje skrote det vi har slik over natta. Men frå nyttår får vi ikkje kjøpt nye lysrøyr når dei gamle blir ståande og blinke eller gå ned i gult lys, slik det lysrøyret vi har over spegelen på badet gjorde tidlegare i haust.

I ein lampe ved senga måtte vi ha ny pære, og då fekk vi ei lysrøyrpære, men den var så vond å ha at vi bytta i ei gammaldags. Kan hende må vi bytte lampe etter kvart, ikkje godt å vite.

Men den som lever, får sjå…..

Eg vil halde fram litt og skrive om Victoria Ulriksen. I sommar var ho ferdig med ungdomsskulen, og då gjekk turen til Europa for å delta i Maria Hofer orgelkonkurranse. Der kom ho til finalen.

I kveld fortalde ho til Siri Johannessen i Valle radio at ho også likte annan musikk. To eksempel fekk vi også høyre i samtalen før Postludium, først Dean Martins Honey, deretter Vera Lynn We’ll meet again.

Eg skreiv i går om dei store verka ho hadde vald. Det var mektig musikk vi fekk høyre, ho likar musikk som gir litt trykk.

Om konkurransen fortalde ho på Facebook at ho fekk spele på eit nydeleg Pircher-orgel i Wien, der ho opna finalekonserten.

27. august spelte ho i Nidarosdomen på det store Steinmeyer-orgelet der. 300 høyrde henne spele, og dei var vilt begeistra.

I sommar fekk ho to legat, det var gode pengar å ta med når ein skal spele med dei fremste organistane i verda. Ho fortalde i radioen at ho hadde ein draum om å få spele med Daniel Roth i Paris. Han har vore organist i St. Sulpice, men han er 80 år, så det hastar om ho skal få studere med han. Eg sat nokre timar i den kyrkja og høyrde på orgelmusikk då vi var i Paris for mange år sidan.

I morgon kan du få høyre ein samtale med ein ung organist i Valle Radio. Victoria Ulriksen skal snakke med Siri Johannessen, og vi får også høyre henne spele. Her er ein omtale eg fann hos Jevnaker.kirken.no

Hun er organist og orgelstudent, født i 2006, og bor i Oslo. Victoria deltok i Norske Talenter på TV2 høsten 2019, og imponerte og begeistret både publikum og dommere med sitt brilliante orgelspill. Til daglig er hun elev ved Musikk på Majorstuen og Barratt Due musikkinstitutt. Hun er også med i talentutviklingsprogrammet ved Norges Musikkhøyskole. I januar 2019 vant hun Ungdommens Musikk-mesterskap i klassen for orgel, trekkspill og harpe.

Hennes faste orgel-lærer er domkantor Kåre Nordstoga, hun får også undervisning på klaver av Liv Glaser.

Her er musikken ho valde:

Tysdag blir det eit program med mange unge folk i Valle radio. Elevane frå Valle skule er jo unge, men organisten vi får møte denne kvelden er også ung. Her er programmet:

Tirsdag 15. november

18.15 Over en åpen bibel med  Tone Benestad fra Norea
18.30 Musikkhalvtime

I dag har tankane mine vore i Eswatini. Heile familien Lyckander reiste dit på torsdag for å vere med på graduation for Kristine der i dag. Ho har gått der to år og fullført vidaregåande skule der med engelsk som språk. Eksamen heiter International baccalaureate og gir studiekompetanse på universitet over heile verda.

I kveld gjekk eg inn på nettsida til skulen og der var det også lenke til avslutninga. Wikipedia har artikkel om skulen. Den finn du på denne lenka: https://no.wikipedia.org/wiki/Waterford-Kamhlaba_United_World_College_of_Southern_Africa

Det var Kurt Hahn som så for seg en skole hvor unge mennesker fra hele verden kunne studere og bo sammen. Tanken bak dette var å skape økt forståelse og toleranse på kryss av etniske, religiøse og politiske grenser. Denne idéen kom til live med åpningen av Atlantic College i 1962. Micheal Stern var i sterk opposisjon til apartheid systemet som regjerte i Sør-Afrika. Han mente utdanning skulle være tilgjengelig for alle, uansett hudfarge. Hans sterke misnøye med apartheid førte til at han ble måtte si opp sin stilling som rektor ved en skole i Johannesburg, og flykte til Swaziland. Der åpnet han i 1963 Waterford School, en skole som tok opp elever uavhengig av deres bakgrunn eller hudfarge. Skolen ble fort meget kjent og Nelson Mandela, Desmond Tutu og Seretse Khama sendte barna sine til denne skolen.

Opptak

Opptak til skolen er basert på personlig motivasjon og akademiske resultater, uavhengig av etnisk, nasjonal, religiøs eller økonomisk bakgrunn. Elever søker opptak til UWC sine skoler gjennom hvert lands respektive nasjonalkomitéer, som igjen avgjør hvem som får plass. Elevene er mellom 16 – 18 år ved opptak. Praktisk talt alle elever har blitt tildelt stipender og legater for å dekke skolepengene. Disse stipendene og legatene er finansiert av tidligere elver, andre givere, forskjellige nasjonalkomitéer og utdanningstipender fra diverse statlige institusjoner. Den norske nasjonalkomitéen sender hvert år tre elever til Waterford Kamhlaba UWCSA.

Alle elevene studerer for å få det anerkjente International Baccalaureate Diploma. Dette er et krevende undervisningsprogram på videregående skole nivå, hvor elevene velger seks eller sju fag fra bestemte faggrupper. Skolen legger stor vekt på at elevene skal aktivt delta i diskusjoner og prosjekt grupper som tar for seg internasjonale spørsmål.

Utenom det faglige programmet må elevene også delta i andre samfunnsnyttige aktiviteter. Ved Waterford legges det stor vekt på aktiviteter som underbygger idéen om at kunnskap må deles. Elevene underviser derfor lokalbefolkningen i grunnleggende fag og kunnskap som matte, engelsk, historie og sykdomsprevensjon.

UWC’s motto

UWC makes education a force to unite people, nations and cultures for peace and a sustainable future. We educate individuals to take responsibility for shaping a better world.

Wikipedia har også bilde av skulen

Helge jobba i DNB og vi lurte mange gonger på kva han gjorde. Men vi fekk ikkje noko tydeleg svar. Stein snakka med sjefen hans i dag, dei møtte kvarandre i gravferda, og så tok han kontakt for å få vite litt meir. Her er det han fekk skreiv til oss etterpå:

I dag snakket jeg med sjefen til Helge, etter å ha skrevet med han i går. Og det glalt Helge og hva han gjorde på jobb. 

DNB har jo nettbank, telefon og epost tjenester. Helge var DEN ansvarlige for at dette skulle funke. Når Helge en stund byttet jobb internt og hadde vakt, gikk han etter eget ønske tilbake til gamlejobben da vakt ikke var slik han ønsket det, men da fikk avdelingen enda bedre brukt for Helges nye kunnskaper. 

Sjefen til Helge så at han lå langt under de andre i lønn. Helge krevde ingen ting for seg selv. Jan Thomas var redd for å miste Helge. Og han sa at vi hadde  måtte ansette to personer for å erstatte Helge. Dette er ordrett sagt. 

Helge var sta og krevende for de som ønsket snarveier. Han firte ikke på kvalitet og det skulle leveres på høyeste nivå. Dette imponerte hans sjef Jan Thomas. Han var veldig bestemt og kompromissløs på det med kvalitet. 

Han sa og at nye folk kunne mistolke Helge på førsteinntrykket, når de møtte han. Som en litt vanskelig person å prate med, til de ble kjent med han. Da ble han en anerkjent dyktig kollega som ble godt likt. 

Han var sier sjefen hans, en av de få som elsket å være fysisk på jobb. Mange ganger var det kun de to på jobb.

Dagen etter begravelsen hadde de et minnesamvær i banken hvor de fortalte om opplevelser i begravelsen, at Helge hadde sunget og spilt volleyball osv. De fikk vite mye om han som de ikke viste om selv.

Han ledet også et annet prosjekt som jeg ikke husker navnet på, som også krevde god styring. 

Sjefen sa igjen at dere må ta kontakt om de kan hjelpe med noe. De har i DNB egen gruppe som hjelperansattes familie når medarbeidere går bort som Helge gjorde. Og han ville sende meg div nr om litt. 

Så er dei siste reist heim att, det var Sigmund med familie, dei var i bilen klokka 0810, kjørte til Gardermoen. Derifrå tok dei fly, medan Sigmund kjørte bilen til Ålesund. Rønnaug og familien er i lufta på veg til Eswatini for å vere med på graduation for Kristine når eg skriv dette. Det blir på laurdag, og etterpå skal dei vere to veker der nede. Margunn og Stein reiste i går kveld tilbake til Sandøya.

Livet må tilbake til det vanlege, så Reidun gjekk på kvinneforeninga si på Mandal bedehus. Eg har vore heime og vore takksam for alle som kom og var med oss desse dagane og sett på blomane vi fekk. Det er litt å gjere i etterkant, men gode hjelparar stiller opp, så det vil sikkert gå seg til etter kvart.