Da bilen var i orden, kunne vi satse på grøtfest på Omland skole fredagskvelden. Dette er en årlig samling som grendelaget har, men det er første gang jeg har vært på den. Før om årene har jeg kommet hjem fredag kveld og ikke orket å gå ut igjen etter turen fra Valle.

Det ble en hyggelig kveld med fullt hus, unge og gamle, små og store. Grøten var god, de påsto at vi 60 personer spiste 40 kilo, men det lurer jeg på om kan være tilfelle. Etterpå var det utlodning, pepperkaker og kaffe. Og Quiz, så fikk vi noe å snakke om rundt bordene. Vi satt sammen med Nils Frivoll, det var lenge siden vi hadde sett hverandre, så det var hyggelig å kunne prate litt med en av de mer voksne i forsamlingen. Han hadde vært offiser i Ingeniørvåpenet og hatt tjeneste på Evjemoen i forbindelse med øvelser. Ellers er han jo mest kjent for arbeidet med å ta vare på observasjonsposten Lola fra krigens dager her i området.

Utlodningen gikk helst til andre, men på slutten dukket våre lodd opp, så jeg tror Reidun hadde med en julestjerne og et par andre gevinster da vi dro hjem.

Lørdag var det julemesse på Mandal bedehus igjen. Reidun hadde en liten avtale om å møte noen der, så hun dro ned til møtet klokka 12, men jeg ble hjemme og tok en middagslur før middag. Det krever sin mann å se på snooker og sjakk, man må være uthvilt om man skal få noe glede av slike sportslige utskeielser.

Da jeg stod opp igjen, møtte jeg en overrasket kone på kjøkkenet. Kjøkkenbordet var fullt.

-Jeg kjøpte noen lodd på åresalget, og så fikk jeg tre like årer. Jeg hadde ikke brillene med, så jeg hadde problemer med å se tallene. Men de trakk ut nr. 800, og med litt hjelp fra de jeg satt sammen med, fant jeg ut at jeg hadde tre farger med 800, så det ble tre fruktkorger. Men jeg ga en til hun som hjalp meg å se på loddene, eg kunne ikke bære tre fruktkorger gjennom byen til bilen som stod i fjellet. Øsende regnvær var det også, sa hun.

Så denne helga har vi hatt nok av frukt. Det var også pepperkaker og en pose Sørlandschips i korga, men de får vel stå i skapet en uke, så kan den bli lørdagsgodt neste uke når vi får besøk fra Nittedal. Bildet viser den ene fruktkorga.

Jeg lovet at jeg skulle fortelle om hva som skjedde etter en rolig formiddag hjemme mens Reidun hadde kjøkkentjeneste på Mandal bedehus.

Da jeg kom ut for å ta bilen klokka 13.45, tenkte jeg at jeg kunne bruke min bil. Jeg tok en kikk på det nyreparerte dekket og tror du ikke at det var på felgen igjen! Jeg kunne nesten ikke tro det jeg så, men det var bare å sette seg i konebilen og kjøre til bedehuset. Vi hadde avtalt henting klokka 14, men jeg var litt forsinket, trafikken var tett nå og selv om Kirkeheitunnelen er åpen, er det ikke alltid så lett å komme ut på E39 når man kommer fra Tregde.

-Har du fått gjort noe med dekket? spurte Reidun

-Ja, svarte jeg, NAF kom og fikset det. Så fortalte jeg det du fikk vite om du leste gårsdagens blogg.

Reidun hadde en avtale om å hente ti kranskekaker hos Frida Håland etter endt kjøkkentjeneste, så vi tok turen til Håland og fylte bilen med bakverk. Så gikk turen tilbake til bedehuset, de skulle være gevinster ut over kvelden og kanskje lørdag. Åresalget går i ett, bløtkaker, fruktkorger og kransekaker er førstegevinst av seks på hver trekning på hver farge, så de trenger mange.

Vel hjemme var det bare å ta telefonen til Mandal bilberging og fortelle om galskapen. -Vi får komme ut og se på det igjen, svarte en hyggelig kundemottaker der, og snart stod han med Falck sin store lastebil, kanskje han måtte ta bilen min med til byen likevel?

Han løftet ned jekken og fikk jekket opp bilen. Da kunne han snurre hjulet rundt. Men grundig leting var til ingen nytte, det var ikke flere hull i dekket.

-Har du noe såpevann, da kan jeg se om det bobler ut luft? spurte han. Reidun fikset en bøtte med Zalo-basert såpevann og hjulet ble vasket etter alle kunstens regler, men det var like tett. -Jeg tror du må kjøre ned og få et nytt dekk, de stenger klokka fire. Klokka var halv fire, så vi hadde etter hvert litt lite tid.

-Nei, vent, sa han, det kommer luft ut av ventilen. Så skrudde han opp ventilen. Det viste seg at det var en noe inni lokket som trykket på ventilstiften, så lufta ble tappet ut. Multiverktøy med nebbtang kom fram, jeg måtte lure på hva de kunne være de ikke hadde i den bilen. Så nappet han ut det som lå inni ventilhetta, skrudde den på igjen og pumpet dekket fullt enda en gang. Og nå holdt det, så langt vi kunne se. -Du får si fra hvis det nå ikke er i orden, smilte han før han dro tilbake. I dag har jeg ikke sjekket, det regnet og blåste så pass i dag at jeg holdt meg inne. Jeg får se når jeg tar bilen igjen. Men jeg er enig med Linda, som kommenterte på Facebook i går: For en service!

I dag skulle Reidun hjelpe på kjøkkenet på Mandal bedehus. Normisjon har julemesse der i dag og i morgen, og Reiduns forening har oppgaver der hvert år.

Vi ble enige om at jeg skulle kjøre henne ned, så slapp hun å ha bilen stående i byen. Hun hadde med bløtkake og boller og dersom hun skulle parkere lenge, ble det litt å bære fra bilen.

Men da jeg kom ut til min C5, var den på felgen på venstre forhjul. Dermed måtte vi bruke hennes Jetta, det er ikke noe problem, så jeg kjørte henne ned og kom tilbake. Da tok jeg kontakt med NAF Veihjelp. Der møtte jeg en veldig hjelpsom person på telefonen, jeg tror han kalte seg Leif Lund, men er ikke sikker på det. Han varslet Falck Mandal, og snart stod det en bil på tunet.

-Ikke vanskelig å se hva som er problemet her, sa han. – Det står en skrue i dekket.

Jeg hadde ikke brukt bilen på nesten to uker. Sist jeg brukte den, var da Valle Radio hadde samling i Kristiansand. Da kjørte jeg hjem i snøværet lørdagskvelden og hadde ingen problemer. Men jeg har nok fått i den skruen på turen hjem, og så har bilen stått og mistet luft i dekket etterpå.

-I gamle dager måtte vi tatt bilen på lasteplan, du har jo ikke reservedekk, så vi måtte hatt den på verksted for å lappe dekket, sa den hyggelige hjelperen fra Falck. -Men jeg var på Biltema og kjøpte dette settet, og det er noe av det nyttigste jeg har investert i.

Han vippet skruen ut, stakk en bor inn og utvidet hullet noe og fant fram det stoff som han plugget inn i dekket etter å ha dekket det med kontaktlim. Så skar han bort overflødig stoff.

-Men hva med luft? spurte jeg

-Denne fikk jeg for 400 kroner i Lyngdal, sa han, dro fram en liten kompressor og koblet den til sigarett-tenneren i sin bil. -Den kan fylle et lastebildekk.

Så stod vi der og ventet, snart var dekket fullt med luft. Jeg takket for hjelpen: -Skal jeg kvittere?

-Nei, det er ok. Ha en fin dag. Så dro han. Jeg gikk inn og hadde en rolig formiddag til jeg skulle tilbake og hente Reidun etter endt kjøkkentjeneste. Hva som skjedde etterpå, skal jeg fortelle om i morgen.

I sommer oppdaget vi at vinduet i kvisten på låven var helt ødelagt. Det var ikke mulig å reparere, men naboen vår, som er byggmester, kunne ordne saken for oss. Han var og tok mål en gang i høst og bestilte nytt vindu.

Da snøen kom i høst, ble det også mye vind, så Reidun begynte å bli engstelig for at det kanskje skulle falle ut før det ble byttet. Jeg snakket med Kristian Ihme om det og han skulle komme denne uka og bytte det.

I kveld dukket han opp. Nå er det helt mørkt om kvelden, men han satte lysa på bilen for å få lys ute, og så gikk han inn og tok ut det gamle og satte i det nye. Han hadde med seg en hjelper, så det gikk helt greitt, etter det han fortalte da han kom tilbake med nøklene.

Da ble det kaffe og nybakte boller. I morgen skal Reidun på julemesse på Mandal bedehus, hun er i en kjøkkenkomite og har bakt boller man kan kjøpe når man er på basar. Vi fikk prøvesmake, de kan helt klart anbefales. Så gikk praten om løst og fast over kaffe og boller. Og kvisten på låven fikk tett vindu.

Vestleg medisinsk praksis har ignorert samanhengen mellom kjensler og kroppslege plager. Nyleg delte Kjellaug Rysstad ein brosjyre der det var framheva at smerter i skuldrene kunne skuldast problem med tilgjeving og ryggplager kunne skuldast økonomiske bekymringar.

I periodar har Helge slite med ryggplager, men eg trur ikkje han akkurat har økonomiske bekymringar. Eg har også periodevis vondt i ryggen, men ettersom eg har finansministeren Reidun til å bekymre seg over økonomien min, treng eg ikkje ha økonomiske bekymringar sjølv. Ikkje eingong framfor jolehandlinga treng eg det, for ho ordnar det meste og det lille eg prøver å få til, skapar få bekymringar.

Eg slo opp den lenka som Kjellaug delte. Der var det ni plager som var omtalte. Vondt i hovudet skulle ha sin årsak i suter for dagen i dag. Då burde ein setje ned tempoet og slappe av litt, ikkje bare ein dag, men kvar dag. Det er jo eit godt råd, som pensjonist kan ein jo unne seg både ein og to avslappande tur i senga eller på sofaen i løpet av dagen. Like fullt hender det at eg får vondt i hovudet, så det kan nok ha andre årsaker.

Men eg likte fokuset på at dersom ein ikkje kan tilgje, kan ein få smerter i nakken. Botemidlet var å prøve å tenkje med kjærleik på den personen det gjeld. Her har det holistiske rådet teke opp i seg visdomen som vi finn i Fader Vår: Forlat oss vår skuld, som vi og forlet våre skuldmenn, som vi lærte på skulen for svært mange år sidan. Framleis er det god lærdom å ta med seg, eg er slett ikkje sikker på om det er pensum no lenger, no skal elevar til og med droppe jolegudstenesta, i alle fall har det vore eit tema dei siste dagane.

I denne teksten var også smerter i hendene omtalt. Då vart det antyda at det kanskje var fordi ein ikkje knytta nye kontaktar og fekk nye venner å omgås, til dømes å ete lunsj saman med. Det er vel det næraste eg kjem den musearmen eg omtalte i kommentaren. Men eg har jo fått ein ny person å ete lunsj saman med, før var lunsjane mine saman med elevar og lærarar på Valle Vaksenopplæring, no er dei saman med Reidun, og sjølv om det var fint å ha mat i Valle, føler eg nok at eg no har gått eit steg oppover i så måte. Men det kan nok vere at Øystein hadde rett, han tolka det som eit teikn på sakn og lengsel.

Du får lese det sjølv. Her er lenka. Det er på engelsk, men det får så vere.

Denne veka vart det og berre ei sending i Valle Radio. I morgon er det dette programmet:

Onsdag 16. november 

Programleiar: Liv Tanche-Larsen

I går skreiv eg om nye mønster. Det var Rønnaug Fossum som designa desse mønstra på slutten av 1990-talet. Håvkrune er omtalt som ein kort jakke med knappar. Botnfargen er svart eller sauebrun.

Rønnaug Fossum hadde eit engasjement i tre år for å designe nye modellar, og det vart Plagg, Titta, Sokkeband og Boa i tillegg til Håvkrune.

Plagg er inspirert av mønsteret på hovudplagg, håvkrune har inspirasjon frå løyesaum og sokkeband har inspirasjon frå slengde sokkeband menn og kvinner bruker til å halde krotasokkane oppe med.

Reidun har strikka alle desse modellane for Setesdal Husflid.

I mange år var eg bud mellom Mandal og Setesdal Husflid. Setesdalsgensarar av alle slag låg i bilen. Husfliden tok imot med smil og ekspederte dei vidare til kunder både i nord og sør.

Mønster vart fornya, ein periode hadde dei ei designer tilsett. Då vart modellane Sokkebånd og Boa eller kva dei no heiter, utvikla. No er det posten som formidlar kontakten mellom Reidun og Inger eller Bodil. Men framleis vert det laga gensarar i kapellet – det høglofta rommet i andre etasje her på Eskeland. Dette mønsteret er inspirert av antikkbroderiet.

I høst ble inngangsdøra vanskelig å lukke. Vi måtte bruke vrideren og løfte den oppover for å få kilen i lås. Det viste seg at det var ei fjær inni låskassen som var ødelagt, og da måtte vi få ny låskasse, ikke bare ny fjær.

Nabo Kåre Pettersen var borte og så på saken, jeg har ikke greie på slikt. Deretter dro Reidun på Jernia og fant en ny låskasse som passet til døra, ei dør som har stått i minst 30 år i dette huset.

I dag var naboen igjen på besøk. Han plundret litt med å få ut låsen, men etter hvert fant vi ut patentet. Reidun beordret meg til å søke på Internett, der fant jeg et ark fra TrioVing som fortalte hvordan det skulle gjøres og smått om senn fikk han lirket det hele løst, skiftet låskasse og montert det hele tilbake. Vi testet låsen, den virket etter planen, så nå er Reidun veldig fornøyd.

Mens vi plundret, ringte vi til nabo Kristian Ihme, han skal fikse noe hos oss senere og vi lurte på om han kanskje kunne forstå plunderet vårt. Men han var på rådyrjakt sammen med nabo Kristoffer Eskeland, i morges var det to rådyr i hagen vår og spiste av de siste blomstene som har overlevd snøværet, nå er det sju varmegrader her. Om de fikk fangst, vet jeg ikke, men vi klarte oss uten hans hjelp, og det var vi godt fornøyde med.

Eg har tidlegare skrive om gleda ved å låne ebøker, og når det er is og snø og glatt ute, er det ekstra kjærkome å kunne laste ned ei ebok til nettbrettet. I fjor stod eg i kø, trur eg, for å låne Bror din på prærien av Edvard Hoem på biblioteket i Valle, men det vart det ikkje noko av.  Difor var det hyggeleg at boka var ledig som ebok.

Her er forlaget sin omtale:

Eilert Knutsen er berre seksten og eit halvt år gammal da han går om bord i dampskipet S/S Juno i Kristiansund, med kurs for Amerika. På kaia står far hans, slåttekaren Knut Hansen Nesje, sterkt prega av stunda. Seks veker seinare bankar Eilert på døra hos tante Gjertine i Day County, Sør-Dakota. Eilert er ein vakker ung mann, godt over seks fot høg, og jentene i det nye landet set blikket rett på han. Da han kysser den romantiske Rosa Edelblad, er det med både sterk lyst og frykt for å bli bunden. Eilert forsøker å la arbeidet styre han.
Det skal kome ei stor og gjennomgripande vending i Eilerts liv, som om han har vore på feil spor. Etter tolv år som fri arbeidshand i Sør-Dakota, Minnesota og Wisconsin bryt han opp – slik 50 000 andre nordmenn i si tid gjorde – og startar på den lange reisa til prærien i Canada. Hausten 1905 tar han land ved Eidswold (Donalda), Alberta. Heime i Norge ser Nesje at åra går, og han uroar seg for om han skal få sjå sonen sin att i dette livet.
Bror din på prærien er ein slektsroman og ein westernroman, fortalt på same sanselege vis og i same poetiske språk som Hoems roman frå 2014, den lovpriste Slåttekar i himmelen.

På vel 450 sider fortel Edvard Hoem både om Eilert i Amerika og familien hans i Norge. Eg slo opp litt for å finne ut stadene han skriv om, men han seier sjøl at det er dikting, det er bare noko som er fakta, men han har studert mykje for å få boka til å hange saman.

Eg gleder meg spesielt over hans skildring av Gjertines trong til å lese bøker. Denne slektningen som utvandra til Amerika og levde eit heilt spesielt liv som bondekone på prærien hadde hatt stor glede av biblioteket heime i Norge og sakna lesestoff på norsk der ho slo seg ned, så etter kvart sette ho stor pris på bøker ho fekk. Ho var for øvrig ganske så spesiell, skildringa av tida hennar som einebuar på jakt er både interessant og spesiell. Ein annan dimensjon i boka er gudstrua, det er ikkje ofte ein les ein roman der tru og tvil er så godt handsama som her.