I dag var det bisettelse for Herborg Marie Lohne i Asker kapell. Hun var født 8. september 1924 og døde 6. september 2016, altså bare to dager før hun ville fylt 92 år. Herborg var gift med Reiduns onkel Odd, så vi reiste inn for å være med i bisettelsen.

Det ble en fin dag hvor vi mintes en kvinne som betydde mye for sin familie. Hun var viljesterk og kjempet seg tilbake etter et slag for noen år siden slik at hun hun kunne bo hjemme og bare få hjelp med det aller mest nødvendige.

Herborg Marie Lohne var født på Hitra der hennes far var prest. Hennes datter Kari hadde fått sin mor til å skrive ned minner fra sitt liv, og noen av disse delte hun med oss som var i bisettelsen. Det var interessant å høre, og da vi på minnestunden etterpå fikk se bilder fra hennes liv, satt sammen til en kavalkade av eldste datter Turid, fikk vi et rikere bilde av en kvinne jeg bare kjente fra få familiesammenkomster. Samtidig ga det mange tanker om utviklingen i samfunnet hun var en del av gjennom disse årene.

Som eldste datter i en søskenflokk på ti, fikk hun likevel gå på middelskolen. Etter å ha hatt sommerjobb på telefonsentralen søkte hun seg inn på Teleskolen. Deretter fikk hun jobb i Televerket. Odd Lohne fra Mandal fikk også jobb i Televerket etter å ha tatt utdannelse som sivilingeniør i København. De giftet seg og bodde først på Kjelsås før de bygde hus i Asker. En periode bodde de også i Trondheim, da var Odd telesjef i Trøndelag. Ved siden av jobb og familie studerte hun på Folkeuniversitetet i voksen alder og fullførte eksamen artium, siden studerte hun jus, men uten å ta eksamen, bare av interesse for faget.

Selv etter at hun kom på sykehjem, fulgte hun med i familiens gjøren og laden, interessert og klar til det siste. De fleste av hennes søsken var døde før henne. Bisettelsen ble en fin stund i et nydelig kapell med vakker musikk og god sang. Etter minneordene la barn, barnebarn og oldebarn roser på kista før den ble senket. Slik ble det et vakkert farvel med Herborg.

Samling når noen går bort er også en anledning til å møte familie. Etter bisettelsen var vi invitert til samling i Askertun, kirkens menighetshus like over gata fra kapellet. Smørbrød og kaker og hyggelig prat la en fin ramme over en sjelden vakker høstdag hvor man sørget, men også tok vare på de gode minnene. Takk for at vi fikk være med.

Så har vi starta på ei ny veke. I dag melde Fædrelandsvennen si papiravis snø og kulde, men på nettsida vart det dementert. Avisa Lindesnes har janmnleg feil informasjon om veret, så regionavisa er i godt selskap. Men hausten og sauesankinga er godt i gang i Setesdal etter det eg kan lese på Facebook, der eg fann bilete av beitande kyr i Brokke.

Her er programmet i Valle Radio denne veka:

Tysdag 20. september 

21.00 Kyrkjebakken

* https://www.facebook.com/Valle-Radio-315158359845/?fref=ts
* http://blog.setesdalswiki.no
* http://www.setesdalswiki.no/wiki/Hovedside

Onsdag 21. september

Teknikar: Jørund Georg Jore

18.00 Kommunestyremøte

I går skrev jeg om Eskelandsfest. Jeg gjorde det før festen begynte, for jeg tenkte nok at jeg neppe kom til å være hjemme før midnatt og kunne skrive etter festen. Det stemte også, vi var ikke hjemme før halv to, så du skjønner at vi hadde det hyggelig.

Menyen var reker og loff, og i slike situasjoner trenger jeg at Reidun sitter ved siden av meg om jeg skal holde tritt med de andre i å få i meg en skive eller to. Jeg er flink til å bruke hendene på tastaturet når jeg skriver, men de duger ikke særlig til rekepilling. Så mens jeg rensker en reke, rensker de andre fire. Da er det nødvendig med support fra høyeste hold om det skal bli et smørbrød innenfor akseptabelt tidsrom.

Men praten gikk lystig under måltidet, det er jo fordelen med reker på menyen. Om man har en meny med servering av varm mat, vil det oppstå stillhet når maten er servert og alle nyter måltidet. Med reker nyter man i eget tempo og praten går hele tiden. Årets komité var effektive, etter en god time plukket man utstyr fra bordet, rullet sammen papirduk med rekeskall og andre rester, stuet sammen bord og stoler, feiet golvet og vips, så var det få spor etter årets rekefest.

Resten av kvelden foregikk i Omland skoles gode skinnsofaer. Folk hadde med seg de de ville drikke, chips, peanøtter, frukt og annet lørdagsgodt kom på bordet. I år var det unge folk som var komité, de tenker visst at lørdagsgodt ikke inkluderer bakverk, for det så vi ikke noe til. Jeg synes det er bedre med bakverk enn chips til kaffe, så jeg holdt meg til Bris. Dermed skjønner du at dagen derpå ikke var veldig preget av det man vanligvis omtaler som dagen derpå-følger.

De siste årene er det jeg som har stått for det man kan kalle felles underholdning på våre eskelandsfester. Det har gjerne skjedd i form av et kåseri hvor jeg deler tanker over et tema. I år slo jeg på glasset og fortalte at jeg gjerne ville være radiojournalist og intervjue den flotte gjengen som var i studio denne kvelden. Dermed ble alle bidragsytere til kveldens underholdning, for meg var det både lærerikt og informativt. Det var kanskje ikke alle som følte seg like vel med tanke på at de skulle være intervjuobjekter, men alle gjorde en strålende innsats og kunne vært med i en hvilken som helst lokalradio.

Etter det felles programmet løste samtalen seg opp i grupper hvor man tok opp små og store saker. Jeg måtte hatt store ører om jeg skulle referert fra disse her på bloggen, så det dropper jeg, men ut fra lydnivå og annet tolket jeg resten av kvelden som minst like vellykket som første del. Da vi brøt opp, var det på ingen måte tegn til oppbrudd hos de andre. Men Reidun hadde oppdrag dagen derpå, så det var godt å få litt søvn før søndagens gudstjeneste der hun hadde ansvar for kirkekaffe.

Dagens gudstjeneste i Mandal hadde dåp av fem gutter på programmet. Prost Per Ragnar Haraldstad er nærværende, inkluderende og engasjert, men til forskjell fra svenske prester, som selv løfter opp barna, overlot han det til den som bar barna. Hvert enkelt barn ble mottatt med klappsalve fra menigheten. Prekenen var ikke mindre engasjert, og en gruppe fra Mandal kantori deltok med vakker sang. Reidun og Anna Solheim hadde ansvar for kirkekaffe i dag, så de møtte opp klokka 10 og kokte kaffe og gjorde klart for servering på kirkebakken etter gudstjenesten. Og det var nok kaffe og kjeks til alle, også til prosten, som alltid er sent ute, han skal jo fotograferes sammen med dåpsbarna etter gudstjenestens slutt.

Resten av dagen tok vi det med ro. Vi kunne ha gått på korpsmusikk-konsert, møter, sangkveld i kirka og flere andre tilbud, men for min del gjorde det seg godt med en middagslur. Og fremdeles gleder jeg meg og er takknemlig for både den flotte eskelandsfesten og aktivitetene dagen derpå.

Hver sommer kommer naboene her på Eskeland sammen til Eskelandsfest. Vi har som oftest vært hos noen, gjerne i en låve eller et telt eller en utestue.

Men i år har vi lagt samlingen til Omland skole. Den grendeskolen som Reidun gikk på da hun gikk på folkeskolen, er blitt grendehus og tas vare på av Omland Bygdelag. Gjennom årene er den blitt rustet opp og vedlikeholdt, slik at nå har grenda et fint samlingssted for større eller mindre arrangementer. På veggene henger bilder av klasser som gikk der, så det er som regel lett å finne noe å snakke om når vi møtes.

Etter hvert er det blitt mange unge folk i bygda, så når vi nå er pensjonister, er vi blant de eldste som bor her. Men vi synes det er hyggelig å møte hverandre og å høre nytt, selv om vi bor i ei lita grend, er det ikke så mange møteplasser. I år kommer nok folk til å snakke om sykkelsti, det ser ut til at kommunen etter hvert har skjønt at det er nødvendig å få en sykkelsti ved siden av den svært trafikerte Tregdeveien for å ivareta de myke trafikantene bedre.

I kveld var det oppstart i Mandal misjonsforening. Folk samla seg på Mandal bedehus, det måtte settes inn ekstra bord og stoler i forhold til det komiteen hadde ventet, så da Tobias Håland ønska velkommen, var det 65 personer til stede. Randesund sangkamerater var kraftfullt til stede, de fikk glede oss og seg selv med mange sanger. Jeg tok et bilde av dem, men lysforhold og min plassering langt fremme i salen gjorde at det ikke ble så godt, og så fikk jeg heller ikke med de to musikerne, bassgitar og saksofon løftet sangen og ga et fyldig lydbilde.

Etter en matpause med hyggelig prat fortalte Gro Line Gaudestad levende fra misjonshistorien på Madagaskar. Hun og mannen Odd Gaudestad kom dit i 1970, da var det hundreårsjubileum for arbeidet og det var hundre misjonærer på Solskinnsøya. Nå er det bare fem igjen. Kirken har overtatt arbeidet og eiendommene selv.

Hun fortalte levende om misjonens første tid på Madagaskar, hvordan noen fikk sin grav i hagen og om hvordan evangeliet slo rot og hvordan de første årene var på feltet. Neste år er det 150 år siden NMS startet opp misjon på Betafo.

Denne nettsiden forteller mer om NMS sitt arbeid på Madagaskar

For tredje gong vert Den Norske Munnharpefestivalen arrangert i Setesdal. Første gongen var på Rysstad i 1998, deretter var det på Rysstad i 2006 før dei i år samlast på Bykle Hotell for tre dagar med munnharpa i fokus.

Etter at festivalen hadde vore på Rysstad første gongen, hadde Valle Radio i ein lang periode nokså faste munnharpeprogram. Jon Melhus stod for det faglege og presenterte oss også for tradisjonelt munnharpespel frå Russland. På årets festival kjem den russiske Olkhon gate duo. Den består av Vladimir Markov frå Irkutsk og Irina Bogatyryova frå Moskva.  Desse russarane er spesielt opptekne av norsk munnharpetradisjon, og prøver å overføre den «norske» munnharpeteknikken/-spelestilen til russisk folkemusikk. Dei freister rekonstruere folketonar og danseslåttar som er spelbare på munnharpe. Alle tre har lært seg Setesdalsslåttar på munnharpe! skreiv Bernhard Folkestad til meg i ei melding. Folkestad har og vore med i program i Valle Radio.

Det startar altså i morgon klokka 20 med folkemusikkpub på Bykle Hotell. For eit par veker sidan var leiar Bent Åserud med på telefonen i Valle Radio og fortalde om arrangementet. Hans store engasjement var smittande.  Han  fortalde om kursa i munnharpespel som er ein fast tradisjon på desse festivalane. Det har etter kvart ført til at det er blitt mange som har teke til å spele munnharpe. I år vann Eivind Tanche‐Larsen Knutsen frå Setesdal Spelemannslag juniorklassen på Landskappleiken med munnharpa si.

I kveld var det Kjersti Torbjørnsen som var med Ronny Stavsholt i Kommunen informerer. Ronny var ikkje i form i kveld, han hadde skaffa seg smertestillande medisin i dag for å gjennomføre kvelden. Kjersti las dikt og snakka litt om planane for nytt bibliotek og vona at dei kunne realiserast i ikkje alt for fjern framtid.

Dei snakka og litt om korleis få tak i bøker, der er biblioteket hjelpsam med det meste ein måtte trenge. Sjølv har eg etter kvart teke til å bruke tenesta dei har for å låne e-bøker. Det skjer gjennom ei felles plattform for Agder, ein må bare skaffe seg nasjonalt lånekort, så kan ein låne døgnet rundt.

Eg avslutta lesing av Jan Guillous Blå stjerne i går. Det er femte bok i hans epos om det 20. hundreåret, no er han komen til 1942-45. Johanne Lauritsen er ei svensk kvinne med norske foreldre og ho blir engasjert i motstandskampen mot tyskarane. Familien er splitta i synet på krigen, den norske faren hennar studerte til ingeniør i Tyskland og fann seg kone der, det same gjorde ein bror, så dei ser nok helst at Tyskland vinn medan dei tyske mødrene er sterkt politiske i synet og på ingen måte tenkjer at Hitler skal vinne.

Jan Guillou er ein forfattar med stor dugleik i å etablere spennande historier, dei første bøkene i serien er også svært lesverdige, så det var interessant å lese Blå stjerne, tittelen er henta frå kodenamnet Johanne får som agent. Suksess har ho også, då ho står i Oslo og tek imot kronprins Olav, er ho i fremste rekke. Eg synest Guillou også tek på alvor at krigen har sine påkjenningar og får med noko av tankane ho gjer seg i så måte.

Ettersom Guillou skal skildre hundreåret som ligg bak oss, nyttar han kjelder i stor mon, men har funne fram til hendingar som ikkje er fremst i krigslitteraturen, mellom anna om korleis det vart etablert fluktrute for norske jødar til Sverige. Dermed kan han ta seg stor dikterisk fridom, samstundes som hendingane er reelle.

Biblioteket kan altså hjelpe både med fysiske og digitale bøker. Det er ope tysdag og torsdag i Valle, mandag og onsdag på Rysstad.

I morgon har Ronny Stavsholt ansvaret for onsdagssendinga. Liv Gunn Viki skal vere teknikar. Her er programmet:

19.00 Tankar frå Bibelen ved Torleif B. Harstad

Kveldens innlegg på bloggen er det Siri som har skrive. Dei kåseria ho held i programmet Kvarteret på Valle Radio, kallar ho Vekebrev.

Programmet for sendinga i morgon, tysdag 13. september 2016, ser slik ut:

21.00 Kyrkjebakken

Taushet er ikkje gull

Den fyrste radioveka med ansvar ligg bak meg, og eg er glad det gjekk godt. Kvifor? Jo, fordi eg vart skikkelig forkjøla helga føre, og ikkje ana om stemmen og konsentrasjonen ville halda. Det haldt – heldigvis!

Her eg sit og nys i sofakroken høyrer eg lyden av glade ungar på veg attende til skolen etter ein skogstur. Eg ser små folk som reint av druknar i skulesekkar og refleksvestar, medan den elva dei lagar renn nedover bakken her. Kontrasta er stor mellom kva som skjer ute og kva eg tenkjer på inne. I kveld er det eit viktig emne i den aktuelle timen, eg trur reint av eg vil kalla det livsviktig. Sjøldrap. Eg trur dei fleste av oss har tankar rundt det, sjølv om det framleis er ein tabu for mange. Det har råka mange, og dei har nær kjennskap til det. Kanskje er det eit hol i familien og vennegruppa, kanskje kjenner dei att tankane om at «alt er tomt, eg er berre i vegen og unyttig – til overs», til nære på eit møte med ein fjellvegg eller eit sprang.

Det er ingen aldersgrenser, eg har lese om ungar som snautt har blitt tenåringar føre dei vel å avslutte livet. Årsakane kan vere mange, men utestenging og plaging er utan tvil viktige faktorar. Odin, ein tretten år gamal gut frå Aurskog er blant dei i statistikken. Han hadde gått på to ulike skolar og vorte plaga på båe, han og familien sa ifrå, men han følte seg ikkje høyrd eller sett – det er han som må forandre seg, og fleire gonger seier han «det hjelper ikke å si fra, for de gjør jo ikke noe med det uansett». I begravelsen sa sokneprest Gaute Sveinall mellom anna at: «Mobbing er skadelig, den ødelegger livet til enkeltmennesker, den gjør noe negativt med selvbildet ofte, mange blir svake inne i seg (…), og hele fellesskapet blant oss blir ødelagt». Når foreldra klaga på faktiske hendingar vart symptoma løyste, men ikkje det som lå bak. Når klassekameratar knuste brødboksen gong etter gong løyste klasseleraren det ved å tilrå at han gøymde den ein stad berre han visste om… Sa dei ifrå om annan mobbing kunne dei få som svar frå sosialleraren at skolen er kjent med at Odin har hatt «noen sosiale utfordringer». Det som Odin erfarte hender og på arbeidsplassar, på fritida eller i boligsameiet, men vaksne er ofte enno meir raffinera enn ungar. Om du ser at nokon blir fornedra og trakka på, så reager. Sei noko, la ikkje plågaren komme unna med sin «humor». SJÅ kvarandre. HØYR. Ikkje berre freist å få løyst det du trur er problemet. Ofte er det berre overflata av noko større. Ver eit medmenneskje. Eg trur at det kan vere viktigare å føle seg sett og høyrd enn at den som høyrer på søkjer finna og løyse problemet med eit par setninger. Det er eg redd kan øka kjensla av einsemd og dumskap.

Kirkens SOS starta kampanja mot sjølvmord som er kalla ‘På kanten’ 2. september i år, og namnet kjem frå Bertine Zetlitz sin song med same namn. De har kanskje sett artiklar i aviser om korleis folk har overlevd sjølmord – eller dei etterlatte sitt liv, den siste tida. At folk opnar opp, og kjendisar som Hans-Erik Dyvik Huseby (Hank von Helvete) og Lene Marlin fortel om sine tunge tider, kan hjelpe til å høvla ned høge trøsklar som stengjer folk inne i sitt eige mørke. Hans-Erik fortel på bloggen sin mellom anna:

Jeg mistet det. Hele perspektivet. Det bare ble sånn. Lyset gikk av.
På flyet var jeg lykkelig og lettet. Det gikk til København. Klokken var halv ni om morgenen og solen hadde reist seg opp på himmelen. Jeg hadde endelig fred i hjertet, etter uker og måneder i kaos og mørke. All strid og alle dager med kamp og krig for tilværelsen var  over. Nå skulle jeg også endelig få fred. Få slippe.
Jeg ville så veldig skape et godt og verdig liv. Så mange år i fornedrelse, løgn og rus. Hvem vil vel leve sånn? Skammen, hatet og skjellsordene. Jeg kastet opp før jeg dro på turne med bandet. Jeg gruet meg så til avsløringene kom. Sannheten om meg selv. Løgner, rusmisbruker – tulling. Det hjalp ikke engang å stille opp nykter og i fin form. Det fantes alltid en hendelse baki der, hvor jeg hadde dummet meg ut. Påminnelser over fortidens fadeser.

Hans Erik fortel at mange menn tok kontakt etter den bloggen, og skriv vidare at:
– De takker meg og sier at dette var veldig viktig for dem. Flere sier at de nå har lagret nødnummeret og brukt hjelpetelefonen.

Så det ER viktig å vere open, det kan opne døra og gje ljos så andre kan våge snakke om dei verkeleg viktige tinga. Eg trur ikkje at det er smittsomt. Eg trur ikkje nokon er dum som slit med mørke tankar. Det har ingenting med intelligens og popularitet å gjere. Her gjeld ikkje «tale er sylv og taushet gull», heller at taushet kan vere dødeleg.

Songen som fylgjer vekebrevet er Bertine Zetlitz sin På kanten, og bakgrunnen til den beskriv ho slik:

-Noen ting gjør man av nødvendighet, slik var det da jeg skrev ‘På kanten’. Det hele startet med en henvendelse på Facebook fra en ung mann som endelig hadde bestemt seg for å fortelle foreldrene sine ‘hvor skapet stod’. Han ble ikke møtt med den uforbeholdne kjærligheten og forståelsen alle foreldre burde møte barna sine med. Fortvilelsen var stor.

Me er menneskje, ikkje skapte til einsemd.

* «Kirkens SOS»: Bertine Zetlitz støtter kampen mot selvmord
* Folkehelseinstituttet: Selvmord og selvmordsforsøk – faktaark med helsestatistikk
* Hans-Erik Dyvik Husby: Bare i fjor trengte jeg hjelp fra noen. Kirkens SOS var der.
*  Aftenposten: Hans-Erik Dyvik Husby åpen om selvmordstanker: – Har fått enormt mange tilbakemeldinger
* VG: «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett». Odin ble mobbet på to ulike skoler. Han ble bare 13 år.
* Kristeligt Dagblad: Min længsel efter at dø var i virkeligheden en længsel efter at leve mit liv fuldt ud

Det er lenge sidan eg har hatt ein så aktiv søndag som i dag. Som oftast har søndagene vært prega av at eg skal reise frå Mandal til Valle og med åra har eg redusert aktiviteten ganske mykje.

Men no treng eg ikkje tenkje på retur til Valle, så då kan det kanskje bli litt annan aktivitet. I dag starta det med at vi reiste til gudsteneste. Der var det Thor Kåre Kalvik som var prest. Han hadde eg til og med artikkel om på Setesdalswiki, for han har vore vikarprest i Otredal prosti. No er han vikar i Mandal. Det var ei nydelig messe, vakker song og musikk og fine kyrkjeassistentar som deltok aktivt i liturgien. Høstens påskedag kalla presten dagen. Etter messa var det kyrkjekaffi ute i det fine vêret.

Vel heime såg eg på programmet for Protestfestivalen. Eg hadde vekepass, og i dag skulle det vere avslutningsmøte i Misjonshuset med tema om Jesusvekkelsen: Hvor ble det av Jesusbevegelsen på 70-tallet? Hadde bevegelsen trengtes i dag som en opposisjon mot veksttenkning og materialisme? Då valde vi å ta turen til Kristiansand. I staden for å ha middag heime, gjekk vi på The Great India og fekk oss eksotisk mat, deretter inntok vi Misjonshuset saman med 200 andre.

Igjen fekk vi ein debatt som ga mange tankar. Her hadde festivalgeneral Svein Inge Olsen samla Rune Larsen, artist – Hans Erik Schei, involvert – Jørgen Aass, involvert – Dag Hareide, involvert – Benedicte Strand, filmregissør og Tore Thomassen, visesanger. Debattleder var Kåre Melhus, lektor på Gimlekollen.

Først fekk vi ein konsert med Rune, HES og Tore, det var meir allsang enn konsert, men folk kunne sangane frå tida i Jesusbevegelsen. Deretter vart det ein flott samtale, tankevekkande og med perspektiv til fleire sider på ei vekking som rørte mange.