**GUNNAR STUBSEID** skriv i epost der han sender talen:

Hugs at dette er grunnrisset – eg la nok til litt her og der på direkten – frå talarstolen.

Gratulerer med dagen!

Når ein blir beden om å halde 17. mai-tale og svarar positivt på det, gjer ein det kanskje før ein har tenkt godt nok over reint konkret kva talen skal innehalde. 17. mai er liksom eit tema for seg – tenkjer vel dei fleste – det er 1814, grunnlova, Henrik Wergeland, bunader, glade barn med sløyfer og norske flagg, hipp hipp hurra og lovprising av det som er norsk og verdien av at vi som nordmenn vart herre i eige hus og at 400-årsnatta under dansk styre og stell var over. At me fekk konge saman med svenskane og måtte la dei styre med utanrikspolitikken i endå neste hundre år har liksom ikkje vore så viktig når ein feira 17. mai. Og det var vel heller ikkje så viktig, sjølv om me i fjor kunne feire 1905 og den endelege fridomen og sjølvstende for landet vårt.

For oss som har levd ei stund er 17. mai svært ulikt alt etter kva fase i livet ein er. Eg kom til å tenkje på dette då eg sette meg ned og skulle skrive denne talen – og blei faktisk overraska over kor ulik 17. maidagen kan vere alt etter kvar ein er og i kva slags livssituasjon ein er. Eg vil difor i første delen av talen vere litt personleg:

**17. mai som barn**
Eg voks opp på Austad, og der var ein 17.-maidag og ei feiring som i dag er soge:
Me samlast – unge og eldre – i Heistadtunet (Nordgarden på Heistad) – eg trur i eitt-tida – då hadde nokre alt hatt ein halv arbeidsdag dersom det var noko som måtte gjerast på garden – og stilte opp i tog for å gå dei tre kilometerane ut til ungdomshuset på Austad. Fana til Austad Ungdomslag var fremst i toget, og me song av full hals alle 17. maisongane og salmane. Papa, som var lærar og klokkar, var forsongar og leidde dei heile, og alle song med etter beste evne. Me hadde ikkje songbok, songane kunne me. Så var det stopp ved kvart hus som hadde flagget oppe, og vi vende oss mot flagget og ropa 3 gonger hurra. På den store gravhaugen i sørgarden på Heistad stod det flaggstong før, og alle gjekk opp på haugen og song ”No livnar det i lundar”. Gjennom skogen mellom Austad og Heistad song me ikkje så mykje – stemmene måtte sparast på. I Plasset, som den nørste garden på Austad heiter, sat Gamle-Grunde ute på trappa og venta på 17.maitoget. Her song me allstøtt “Enno ein gong fekk eg vetren å sjå…” og så svinga Gamle-Grunde med huva. Ved den gamle kyrkjegarden stogga me, senka flaka og song ”Her ligg dei grav i grav”. Så var det å gå ut på Oddebrotet og helse over til Ose, rope 3×3 hurra, og så opp til Ungdomshuset der feiringa var. No var det mat å få – alle hadde med seg niste og dei vaksne fekk kaffi. Og no kom det einaste ”urbane” innslaget for oss som var ungar – is, pølser og slike ting hadde me knapt høyrt om – me fekk kjøpe brus! Ubegrensa med brus – me hadde heile lagerbehaldningane med gul- og raudbrus i buskane rundt ungdomshuset. Lageret varde i mange dagar….

Resten av dagen var det idrottsleikar – 60-meteren, lengdehopp, 3-steg og stikkhopp (som me sa – høgdehopp). Og dette var ikkje berre for ungane – både vaksne og ungdomane var med. Og alle fekk premie. Høgdepunktet var når dei tidlegare sportstjernene frå Heistad stilte opp – Sigurd Heistad (”Sportsmannen”), Hallvard Slettevollen, Hallvard og Gunnar Grundesson og fleire – dei kom på slutten og laga eit klimaks i tevlingane. Og alltid var det gode kommentarar både blant deltakarane og publikum når desse karane synte gamle kunster…

**Neste 17-maiperiode** for meg var gymnastida. Då var det nok ikkje akkurat raud- og gulbrus som låg i buskane kring ungdomshusa i den tida. Men denne tida var spennande, og for meg som på den tid spela gitar og vart hyra inn som musikar i russeorkestera fleire år på rad var dette nye og sterke opplevingar. For å seie det slik – den nasjonale musikken med ”dei gamle fjell i syningom” kom vel litt i bakgrunnen, no blei det swing, tango, foxtrott og vals som stod i det musikalsk sentrum.

Studietida hadde eg i Bergen. Der møtte eg **den urbane 17. maifeiringa**. Den var fullstendig annleis enn den eg kjende frå tidlegare – og for meg som var ein enkel landsens gut – vart dette nærast ei sjokkarta oppleving. Den Bergenske Måten å feire 17. mai på er ekstremt urban og borgarleg. Der går 17.maikomiteen fremst i borgerprosesjonen – det heiter det i Bergen – og alle mennene i 17.maikomiteen har flosshatt den dagen. Så kjem dei ulike lag og foreiningar med sine faner – og så har dei alle ”buekorpsene” med sine eigne uniformer, armbrøst og trommevirvelar, – og sjølvsagt barnetog. Dette har gamle tradisjonar – bergensarane var blant dei første som begynte å feire 17. mai – dei tok til alt i 1820-åra. 17- mai komiteens formann helsar i sin tale folket med ”Kjære byborgere. Atter er dagen oprunden”, og så syng dei, ståande med tårer i augene, sin eigen nasjonalsong:
”Jeg tog min nystemte Cithar i Hænde;
Sorgen forgikk mig på Ulrikens top”.

Men før dette er det 17-mai-frukost hjå alle Bergens borgarar (og denne skikken tok sjølvsagt vi studentane etter) – med god mat, øl og dram. Og så var det alltid godt vér i Bergen 17. mai – og ingen by på denne jord er så frodig og vakker som Bergen om våren i mai!!

For i Bergen heiter det: ”Eg e´kje fra Norge. Eg e`fra Bergen”.

Så kjem **perioden med små born**. Alle som har små born veit at 17. mai er noko spesielt. I denne perioden er det borna som står i sentrum, og det skal leggjast tilrette for at borna skal få oppleve denne dagen på ein mest positiv måte. Det heiter jo heilt frå Wergelands- og Bjørnsons tid at dette skal vere barna sin dag. Desse åra er jo fine minne, og står som ein eigen periode i liva våre.

Så kjem **tida då borna er vaksne**, dei feirar 17. mai på sin måte, og vil helst ikkje ha så mykje med foreldra å gjere denne dagen utan at det er greitt å kome innom heime og sove litt, dusje og få mat når det passar dei. Dette er vel velkjende tilhøve for dei fleste av oss. Og slik må det vel vere – inntil det på nytt kjem små barn som du som gome eller gofa skal ta deg av på 17. mai. Den perioden har ikkje kome til meg ennå.

Så står vi att med spørsmålet: Kva er 17. mai for oss i den mellomperioden mange av oss er i nett no? Sjølvsagt skal vi feire og gle oss over fridom, sjølvstende og at me lever i eit rikt og godt land som er blant dei aller beste i verda – men er det andre ting me kan leggje i denne dagen som kan minne oss om at kanskje er ikkje alt berre velstand og fridom på denne vakre kloden vår. Kan me kanskje leggje eit litt større perspektiv i denne dagen enn det reint nasjonale – og kan me seie at når vi har fått fridom og sjølvstende, forpliktar dette oss til å ta del i det som skjer rundt omkring i verda i dag?

Den kalde krigen tok slutt med Berlinmurens fall i 1989. Eg var faktiske i Aust-Tyskland på ein festival – i Rudolstadt – berre månader før muren fall, og det var fantastisk å merke den stemninga som låg i lufta – det var ein optimisme å merke blant dei aust-tyske artistane og arrangørane – dei sa like ut at no skjedde det store ting om ikkje lenge. Dei visse kva som ville kome til å skje. Og for heile verda var jo dette noko av det største som hende i førre hundreåret.

Men når eit fiendebilete fell, kjem eit nytt i staden. No er det ikkje ideologiane som krigast, det er religionane. Fundamentalistane – på mange kantar – er det største trugsmålet i vår tid. Me definerer oss – og dei andre. Og dei andre er farlege.

Vi fekk grunnlova vår i 1814. Men grunnlova var ikkje perfekt den gongen – det var mellom anna ein paragraf – den såkalla jødeparagrafen – som nekta jødar tilgang til riket. Jødar hadde ikkje tilgang til Norge før i 1851 – den 13. juni det året gjorde Stortinget vedtak om å stryke denne bestemmelsen. I dag vil me vel riste litt på hovudet at ein i det heile kunne finne på å lage ein paragraf med dette innhaldet. Men dersom me er heilt ærlege – ligg det ikkje litt etniske rasefordomar i nokon kvar av oss også i dag? Ein kan kanskje minne om Meistarens ord – ”den som kan seie seg heilt fri kan kaste den første steinen…”

Det er Ibsen-år i år – for 100 år sidan døydde den verdskjende diktaren, som ved sida av Shakespeare er den dramatikaren som vert spela mest over heile jordkloden. Ibsen hadde, som me veit, mykje motgang, både som barn og i ungdommen. Han vart ”oppdaga” av Ole Bull, som såg talentet tidleg og tilsette han, 23 år gamal – som første teatersjef ved Det Norske Teatret i Bergen. Etter 6 år i Bergen – viktige år for han – reiste han i 1857 tilbake til Christiania for å arbeide som artistisk direktør ved Christiania norske Theater. Men åra frå 1857 til 1864 blei nokre av hans verste. Økonomien til teateret var dårlig, og i 1862 gikk det konkurs. Han møtte også motstand i samband med skodespela sine, og desse nederlaga gjorde han bitter til det norske samfunnet, som han så på som trongsynt.

Heldigvis – må me seie i dag – fekk han hausten 1863 eit reisestipend av regjeringa, og året etter drog han sørover. Bortsett frå et par kortare besøk, kom han ikkje tilbake til Noreg før det hadde gått 27 år. Mesteparten av denne tida budde han i Italia og Tyskland, og det var her han skrev de fleste av skodespela som har gjort ham til – ikkje berre Noregs – men ein av verdas største forfattar. Først kom Brand (1866) og eitt år seinare Peer Gynt.

Eg nemner Henrik Ibsen her, fordi eg meiner har mykje å seie oss også i vår tid. Spesielt om våre haldningar og syn på dei som er annleis og meiner annleis enn me gjer. I Brand tek han opp den religiøse fundamentalismen i si fulle breidde. No skal teatret vårt her i Agder – Agder Teater – setje opp dette stykket på friluftsscenen i steinbrotet ved Grimstad i sommar – og mi oppmoding til alle må vere: Tak turen til Grimstad og sjå dette meisterverket!

Mitt ynskje for dagen må vere at me kvar og ein går litt inn i oss sjølve – me som har vore så heldige å vakse opp i og få bu eit fritt og rikt land – og tenk på alle dei rundt omkring oss som ikkje får del i vår velstand og vår fridom. Fridomen forpliktar også. Me har ikkje lov til å lage oss generelle fiendebilete om dei andre – som trur og meiner annleis enn me gjer – og soleis skape avstand og intoleranse. Lat oss bruke dagen på ein positiv måte – i fridomens og toleransens ånd!

Til lukke med dagen!

**BJØRGULV SVERDRUP LUND** skriv i epost der han sender manuskriptet til meg:

Vedlagt følger manus for min tale – som minner om det som ble sagt fra stolen – men jeg både trakk fra og la til en del undervegs.

Synes det var et flott opplegg fra Valle Radio denne dagen – ikke minst kanskje for eldre som ikke kan komme seg rundt på tilstelningene.

Kjære sambygdinger – godtfolk! Gratulerer med dagen!

· Bjørnstjerne Bjørnson – vår kjente dikter – valgte seg april. Men Eidsvollsmennene valgte seg altså 17.mai! Kanskje ikke så rart at grunnloven ble laget samtidig som naturen våknet, og dagene ble både lange og varme.

· Norge var krigsbytte etter at danskekongen sammen med Napoleon hadde tapt for engelskmennene. Vi var på denne tiden å betrakte som en kasteball i Europa – prisgitt det store spillet som følger i kjølevannet etter oppgjør mellom datidens store gutter. Den politisk selvfølelsen i Norge var vekk.

· Vikingene som vi definitivt hadde rekruttert godt til, var for lengst sluttet å gå berserk. Endatil Vond-Åsmund hadde for lengst kommet hjem fra sine reiser.

· De siste hundreårene siden vikingtiden hadde ribbet oss for Island, Grønland, Færøyene, Båhuslan, Herjedalen og Jamtland.

Shetland og Orknøyene hadde vi pantsatt til Skottland i 1469. Den tidligere så mektige dansk/norske handelsflåten var satt ut av spill av engelskmennene – slik at Norge var utarmet etter nødsårene med feilslåtte avlinger i årene 1807-14.

· Etter at Napoleon fikk rundjuling i 1813 – ble det derfor bestemt gjennom Kieleravtalen – at Norge skulle tilhøre den svenske kongen og være et eget kongerike i union med Sverige.

· Disse hendelsene la grunnlaget for det politiske systemet som vi fremdeles har i Norge i dag. Det ble slutt på en union med Danmark som hadde vart i 500 år. Riktignok utviklet demokratiet seg gjennom parlamentarismen i 1884 – og kvinnene fikk først stemmerett i 1913. Men i et historisk perspektiv var utviklingen positiv.

· Det ble innkalt til Riksforsamling 10.april på Eidsvoll. 112 menn møtte – halvparten embetsmenn, 18 borgere – og 37 bønder.

· En av disse var lensmann Olav Knutson Tveiten fra Valle. Tveiten var utvilsomt en oppgående kar – evnerik og klartenkt.

· Men det var nok likevel andre egenskaper som gjorde at han ble valgt til representant for råbyggelaget på Eidsvoll. Olav var kjent som en kjempe – og derfor en meget aktet skikkelse innenfor setesdalskulturen på denne tiden. Statusen til disse karene kan sammenlignes med vår tids tungvektboksere. Kjennetegnet var foruten stor legemlig styrke – også at de var uredde, stolte og selvstendige.

· Olav Tveiten gjorde seg nok vel så godt bemerket utenfor Eidsvollbygningen som inne. Selv sa han at det eneste karstykket han gjorde på denne turen – var å løfte en hest. Og hans usedvanlig store interesse for god mat og drikke – medførte at han etter hvert gjorde seg bemerket overfor de andre representantene – da han ikke gikk av veien for å stramme hvem som helst opp – hvis han så behov for dette. Og det kunne allerede skje tidlig på dagen – etter relativt omfattende frokoster.

· I følge historien var Olav Tveiten bare redd en gang. Tveiten hadde en datter som hette Sigri – og hun var så vakker at det gikk gjetord om denne jenta. Denne skjønnheten var det en annen kjent storhet i Valle som også så. Og han som en tid var kjent som selveste kjempen i Norge – Bjørgulv Uppstad – ville ha Sigri til kone. Dette prøvde Olav å nekte – men da ble Uppstaden rasende – og som sagt – Tveiten faktisk redd! Og han ble også svigerfar .

· Men det spørst om ikke Olav Tveiten kanskje tilførte forsamlingen mer enn han visste. I den spente og meget usikre politiske situasjonen som rådet – var det utvilsomt verdifullt med personligheter som underbygde troen på egen styrke – og vilje til å både stå i mot – og om nødvendig gå i mot – etablerte maktallianser. Og det spørs om ikke vi trenger en del av disse egenskapene også i dagens bygde-Norge.

· I et historisk perspektiv, må man nok også tro at den jevne setesdøl ikke hadde allverdens kjennskap til debatten som gikk på Eidsvoll. Det var først i 1859 det kom posthus – eller rettere sagt brevhus – i Valle og Bygland. Da hadde allerede Bjørgulv Uppstad bodd 12 år på Evje – og selv som gammel mann var noe av det første han måtte merke – det at de brukte loven her ute! Og en tur fra Valle til Kristiansand tok 4 dager.

Historien er det ikke så mye å gjøre med. Men den forteller noe om hvorfor vi lever som vi gjør i dag. Vel så interessant – og selvsagt mer viktig er det å se hvordan dagen i dag kan føre oss i fremtiden. Da Olav Tveiten var på Eidsvoll hadde Valle og Hylestad drøyt 1200 innbyggere. Så vi er betydelig flere i dag! Vi stiller derfor sånn sett bedre nå – til tross for at det nok finns flere setesdøler i Amerika enn her – og at vi de siste generasjonene har sørget for en jevn strøm av både arbeidskraft og kompetanse til de såkalte sentrale strøk !

Effekten av dette er blitt større jo lenger teknologisamfunnet har kommet. For det er det vi har i dag.

I 1814 var vi stolte av Olav Tveiten – og med Bjørgulv Uppstads sine stadige bravader både i øst og vest – kunne levde vi godt resten av dette hundreåret. På 19-hundretallet sank vel kanskje selvfølelsen noe mer enn i resten av landet. Bygdene sakket generelt akterut i utviklingen av det moderne industrisamfunnet. Og i Setesdal hadde vi endatil en dialekt som ingen andre syntes å forstå. Penger var det også – inntil kraftutbyggingen – begrenset med.

Men i dag har vi mye å være stolte av:

Vi har et imponerende næringsliv i forhold til folketallet. Setesdal er rangert som en av landets beste regioner i forhold til foretak pr. innbygger. Og dette ser man faktisk synlige beviser på mange steder.
· Hvis du tar Hurtigruta – har du gode sjanser på å finne en utstilling med Hasla Design
· På Rysstad er det laftevirksomheter – som til tross for at de leverer hytter i den desidert øverste prisdivisjonen – har opptil flere års ventetid.
· Vi har en bank som klatrer opp på seierspallen år etter år
· Og i kjelleren har vi et rådgivende ingeniørselskap som både konkurrerer – og utkonkurrerer – langt større selskaper i bynære strøk
· Og vi har en kommune som leverer et tjenestetilbud langt over det som den jevne innbygger i Norge har mulighet til å oppleve
· Selv har jeg opplevd flere av mine artigste stunder på Valle Motell – med konserter, julebord – og ikke minst bygderevyen med Hallvard og Helge for noen år siden.
· Selv har jeg også funnet ut at de flotteste blomsteroppsatsene får man i Valle – og i forhold til vår lokale byggevare – blir mange av de tilsvarende i bynære strøk å betrakte nesten som garasjeutsalg.
· Og på Valle Vidaregående fikk de i vår 96 søkere til 15 plasser på VK1 Gull og sølvsmed. Det kan jammen se ut som at alle vil til Valle nå… Dette var de som hadde Valle som førstevalg. Og dette kan også love godt i forhold til å etablere et nasjonalt sølvsenter i Valle…. Kanskje sammen med
· Oppe i Brokke har et hytteeventyr startet. Og vi har fått et flott alpinanlegg – som var det første til å åpne i sør Norge i år. Gå inn på nettsiden og les gjesteboka for de som har vært der!
· Til vinteren får vi også lysløype på Furestøyl – med en standard som virkelig bør få oss opp av sofaen.
· Og satsingen på vinteraktiviteter har allerede gitt meget imponerende resultater: Eva Olafsdottir ble nr. 2 i halfpipe NM i vinter. Og dette er moro – bygda trenger ungdommelige forbilder også på idrettsarenaen.
· Setesdalsmålet er in! Vi har fått egen ordliste på nettet, laga på initiativ fra lokale ildsjeler.
På samme måte som det er godt å høre at de mange innflytterne til bygda opprettholder sitt varemerke og identitet – nemlig dialekten, ser vi nå også at ungdommen som taler vallemål – i stadig større grad også bruker dette uansett hvor de er hen. Et godt eksempel på dette så jeg forleden i Setesdølen – Karen Synnøve Rysstad har etablert seg med eget parfymeri i Arendal. Det er fra bygdas side synd at hun reiste – men veldig moro at hun bruker sin dialekt – og oppfatter at kundene trives med det.

Og visst vi tøyer næringsbegrepet litt her i bygda – så er det i hvert fall klart at vi i en stilling faktisk har landets beste. Over hele landet har de prester. Men vi har Teis.

Så det er virkelig mye å glede seg over – og jobbe videre med.

Utfordringer:

Ta vare på – og utvikle primærnæringen!

Bøndenes betydning i den lokale verdiskapning er grovt undervurdert hos mange. Og i en tid der det grenser til å være tillatt med offentlig mobbing av denne næringen – som i tillegg til å produsere det mest nødvendige for alle mennesker – som fremdeles er mat – også er den eneste bidragsyteren til å opprettholde kulturlandskapet i Norge.

Jeg synes vi skal starte lokalt med å slå ring rundt de som både orker og tør – å leve av eiendommene sine. Hvert år glefser riksavisene mot de grådige båndene – som nok en gang ber om noen ører mer for kiloen. Men den som har flydd over Danmark i godt vær – behøver ikke ytterligere innføring for å forstå den norske bondens hverdag.

Likevel må den norske bonden – og ikke minst den som driver i Setesdal – stå fremst i køen når det gjelder nytenkning og utnyttelse av gården. Tidligere var det eneste usikre på en gård hvem som skulle gifte seg med odelsgutten. Nå er utfordringen;

Hvordan skal vi leve av og på gården…

Hvor vidt må vi tenke;
Per Kristiansen: Whiskebrenneri med lokale råvarer.
Beiting fra Brottveit til Tveitebø.

Valle er en meget god kommune å bli gammel i. Og det er en meget god kommune å være voksen i. På mange måter er det også en flott plass å være ungdom i – men det vil likevel aldri være mulig for landsbygda å måle seg med sentrale strøk på en del områder – som ungdommen kan være meget opptatt av.

Men vi må satse på ungdommen!! Og så må vi være så attraktive at når den har både studert – og rast fra seg – finner ut at – ja; jeg vil tilbake til Setesdal ! Der vil jeg etablere meg og bruke kunnskapene mine for å skape en enda mer levende bygd.

Og da må vi møte ungdommen og de som er i etableringsfasen på de riktige arenaene – og med de riktige virkemidlene. Vi må ikke bare spørre de om hva de mener. Vi må høre nøye etter hva de svarer. For hvis ikke vi gjør det – så går faktisk toget.

Derfor må vi sørge for et godt oppvekstmiljø – og derfor må vi tilby de boligtomtene som etterspørres.

Det skjer mye godt i Valle innenfor oppvekstmiljø. For en tid tilbake leste jeg en artikkel skrevet av ledelsen i Valle og Hylestad barnehage i Setesdølen. I artikkelen ble det beskrevet hvordan en barnehage faktisk skal fremme utviklingen av det kjæreste vi har. En barnehage er ikke bare en plass der foreldrene leverer og henter ungene sin – og som står for den mest sjarmerende – om enn udisiplinerte – delen av 17.mai-toget. Der ble det til de grader så godt formulert og synliggjort en bevisst holdning og strategi i forhold til å gi barna en positiv utvikling i disse kanskje viktigste læreårene. Selvsagt ikke ved hjelp av kjedelig tvang – men ved en bevisst bruk at læring gjennom lek.

Denne artikkelen er kanskje den mest gledelige informasjonen jeg har fått gjennom min meget avholdte Setesdølen den siste tiden, i det den viste så tydelig en ledelse som var orientert, bevisst og motivert for å utvikle de som vil avgjøre vår fremtid – når vi ikke lenger kan stå i fremste linje selv.

Og det er også en positiv utvikling på skolene våre. Både Hylestad og Valle skole er under oppussing og ombygging. Slik skal de ytre rammene rundt skolen bli bra. Så er det opp til den lokale skoleledelsen og utvikle innholdet videre i skolen vår – slik at vi kommer opp på et nivå som gjør oss i stand til å utfordre teknologisamfunnet – og utvikle det også her i bygda. Og ikke minst så må vi arbeide for en inkluderende skole – fri for mobbing – som ikke er en oppbevaringsplass for barn og unge – men en aktiv læreplass – til beste for både ansatte og elever.

HOLDNINGER !
For en tid tilbake siden fikk kommunestyret en orientering om Setesdal regionråd – av påtroppende rådmann Arne Tronsen. Tronsen hadde som forventet mye å bidra med. Men han fortalte videre en liten historie som han hadde fått med seg. Det var en jente på 9 år som var blitt spurt om hva det ville si å ha en god holdning. På dette svarte niåringen;
“Det er å gjøre litt mer og litt bedre enn det som er forventet”.

Ref: Hans Petter ved levering av tomflasker.

Tenk om vi kunne etterleve dette overfor alle våre sambygdinger. Tenk om vi i tillegg klarte å være rause – og skryte litt når vi ser noen gjør det godt. Hvis vi alle her i bygdesamfunnet hevet oss bittegrann – tenk hvilket løft det hadde blitt til sammen. For vi er gjensidig avhengig av hverandre – mye mer enn de er i sentrale strøk. Vi må derfor bli bedre til å oppmuntre hverandre – naboen, kollegaen, arbeidsgiveren – alle rundt oss. Da ville vi få et mer offensivt samfunn – som lettere utvikler seg – fordi man må tørre å tape for vinne.

Og så må vi passe godt på nabokommunene våre. Det er disse som vi har mest både glede og nytte av. Og det finnes i historien mange eksempler på atskillig større kulturer enn den vi har i Setesdal som er gått tapt – pga. innbyrdes stridigheter som vel i etterpåklokskapen sitt tegn egentlig var ganske ubetydelige.

Til slutt; hva har så disse Eidsvollsmennene gitt oss ?
· Barnetog; i stedet for militærparader
· Selvstendighet til å forme fremtiden som vi vil
· Valgfrihet til å gjøre det som vi mener er riktig for å utvikle vårt samfunn
· Frihet til å forvalte våre store naturressurser til beste for landet

Og la oss starte med å utvikle vårt eget 17.maitog. La oss ha som mål i Valle kommune at togene både på Rysstad og i Valle skal bli både lengre og gladere for hvert år fremover.

Og hvis ikke vi klarer å bli så veldig mange flere allerede til neste år – så får vi gå med litt større avstand enn det vi gjorde i dag. For da synes det som vi er på rett vei – og en god holdning er det viktigste vi kan ha med oss!

Så nok en gang, godtfolk: Dette er en helt spesiell dag – og det er den første i vårt arbeid for å utvikle denne fantastiske plassen vår her i eventyrlige Setesdal!

Eidsvollsmennene lovet å være enige og tro til Dovre faller.

I Valle satser vi på at tro kan flytte fjell.

Så nok en gang – godtfolk;

Til lykke med dagen !

Etter gudstenesta i Valle kyrkje la **Sissel Åkre** ned krans på bautaen til minne om Olav Knutson Tveiten, som var med i Riksforsamlinga på Eidsvoll. I samband med dette heldt ho denne talen (som eg sende opptak av i Valle radio om kvelden 17. mai):

Som det står i Gamalt or Sætesdal:

”OLAV KNUTSON TVEITI var med og sette opp Grunnlovi på Eidsvoll. Kongen lika han so godt, avdi han var so djarv, og uredd i seg.

Og Kongen var utifrå snill og uvand”.

Olav Knutsson Tveiten var lensmann og bonde i Valle ”han hørte til de mer oplyste bønder”, og var en av de 112 representantene som møtte på Eidsvoll. Representantene var valgt av menighetene i bygd og by, og Tveiten var en av tre utsendinger fra Råbyggelaget Amt.

KONGEN var Danmark-Norges tronfølger, prins Christian Fredrik, 17. mai 1814 valgt til å innta plassen på ”Norges gamle kongestol, som Adelstener og Sverrrer bekledte”.

Det var to viktige avstemninger på Eidsvoll. Greve og amtmann Wedel og sorenskriver Christian Magnus Falsen ledet hver sin fløy, etter hvert kalt henholdsvis unionspartiet og selvstendighetspartiet.

16. april la Falsen fram et forslag om at ”Norge skal være et innskrenket arvelig monarki…. Og at Regenten skal føre titel af konge. Falsens forslag gikk igjennom, med 78 mot 33 stemmer.

19. april sto et annet hovedslag: Med presidentens dobbeltstemme gikk Falsens forslag om at Riksforsamlingens oppgave var avgrenset til det å gi Norge en konstitusjon og velge en konge” igjennom.

Selvsagt sto det flere ”verbale” slag disse avgjørende vårdagene i 1814.

Når Ole Knutson Tvedten, hvis segl og underskrift står på Grunnloven, siteres på at han kunngjorde sitt samtykke ”likeeins som Christian Magnus Falsen”, er det en god grunn til å hylle ham som en klok og framsynt mann, som fylte sin oppgave som utsending for ”Raabøigdelagets Amt” på en storartet måte. Han lot seg ikke bestikke, for som Nicolai Wergeland skriver et sted: ”Olav Tveiten er ikke den Karl der lader sig lede ved ( ) usle Tillokkelsen”.

På det kjente bildet av riksforsamlingen på Eidsvoll, er det Falsen som står sentralt i bildet og leser Grunnlovsforslaget som ble vedtatt 17. mai, samme dag som Christian Fredrik ble valgt til konge.

President Georg Sverdrup valgte Olav Knutsson Tveiten som en av de deputerte til å overrekke prinsen skrivet med Grunnloven og resultatet av kongevalget.

Større ære kunne man da ikke gjort på Valle, lensmannen og bonden, og mannen selv!

Vi ærer også hans minne i dag.