I går var det ingen blogg fra meg. Grunnen var at vi var på Eskelandsfest hos Hilde og Jørgen. Vi var 16 stk som spiste reker med tilbehør, selvfølgelig  egg, men også en nydelig mangosalat, vanlig salat, rømme, loff og majones.

Drikkevarene var etter eget ønske, så jeg og Reidun hadde med en flaske Solo super, men ellers er jo vann best. Praten gikk livlig om løst og fast, det er sjelden vi naboer møtes, så det er alltid mye å snakke om. Denne samlingen har vi hatt i 14 år nå, noen ganger ute, men denne gangen var vi inne. Vertskapet har et gammelt hus som er pusset opp til en moderne stil, lyst og fint, helt annerledes enn vår noe mørke stue.

Selv om det ikke er så mange metrene, tok jeg bilen da vi dro hjemmefra. Men da vi skulle hjem igjen, ville den ikke samarbeide. Kanskje ikke så rart, den har stått stille siden jeg fikk den. Jeg lurte veldig på hvilken knapp jeg hadde trykket på som gjorde at den ikke ville kjøre meg hjem, men til slutt måtte vi labbe hjem. Det er jo ikke så uvanlig når man har vært på fest at man må finne alternative måter å komme seg hjem på. Men jeg hadde bare drukket Solo Super og vann, så noen alkolås var det ikke som slo inn, om det nå er en slik på min nye Honda.

I dag var det lyst og lettere å finne ut hva som skjuler seg bak de ulike knappene, men like fullt var det et eller annet som gjorde at jeg til slutt måtte kalle på vertskapet, unge folk er mer vant med moderne biler enn vi fossiler er. Jørgen kom og trykket litt på en knapp og en til knapp, og så kom jeg meg av gårde. Jeg må nok både lese i instruksjonsboka og prøvekjøre noe mer før jeg er helt komfortabel med min nye doning. Men nå står den i det minste på sin rette plass utenfor huset vårt.

Pinsa er kanskje ikke helt over, så i kveld tar jeg med to artikler jeg skrev på Wikipedia. Den ene var fra 2010, den andre skrev jeg i år. Det er ikke så store artikler, men litt historisk informasjon om salmer vi har sunget i forbindelse med høytiden.

Apostlene satt i Jerusalem er en pinsesalme av Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Den ble skrevet i 1843 og kom med i Psalmer til Himmelfartsfesten og Pindsen, saml. af I.F. og R. T. Fenger 1846. Salmen hadde opprinnelig tolv vers, men Vilhelm Andreas Wexelsen tok med versene 1-3 og 8-12 i sin salmebokutgivelse og disse åtte har blitt beholdt i senere salmebokutgivelser.

Salmen er en poetisk gjenfortelling av det som skjedde i Jerusalem pinsedag, slik det er skildret i Apostlenes gjerninger 2,1-4. Melodien er av Ludvig Mathias Lindeman og ble publisert i Melodier til Landstads salmebok i 1871.

«Ånd over ånder, kom ned fra det høye» er en pinsesalme skrevet av Johan Nordahl Brun. Den kom ut i samlingen Evangeliske Sange i 1786, mens han var sokneprest i Korskirken i Bergen. Salmen har tre vers og kan synges på samme melodi som Jesus, din søte forening å smake. Den står på nr. 217 i Norsk Salmebok.

Salmen ble oversatt til nynorsk av Bernt Støylen med tittelen «Heilage Ande, kom ned ifrå høgdi» og tatt med i hans Salmar og aandelege Songar som kom ut i Bergen i 1920. Denne versjonen kom med i Nynorsk salmebok i 1925.

I Den Danske Salmebog står den på nr. 299.

I dag fann eg ei gammal avis og skreiv inn på Setesdalswiki. Det førte til fleire nye artiklar, mellom anna om eit spel i Åmli og om ein stamfar på Hodne.

Når eg finn gamle aviser til å legge inn, droppar eg hendingar som er omtalte i avisa sine annonser. I staden ser eg om det er folk som kan omtalast. Ei avis frå 2000 vil ha omtale av barn som no er vaksne. Dermed kan det vere råd å finne fødselsdato på folk som alt er omtalt på Seteesdalswiki.

Fødselsdato er viktig for Setesdalswiki, for oversikta Dagens fødselsdagar blir generert frå desse. Og den lista saman med lista over hendingar gjer at framsida på Setesdalswiki skiftar kvar dag.

Eg har mange gamle aviser å ta av, så eg får prøve å bli meir aktiv med å skrive dei inn etter kvart. Men i morgon kjem det ny avis, så då får eg vel prøve å få lagt inn dei aktuelle hendingane eg finn der.

I kveldens sending i Valle radio fekk vi møte Knut Kirkesæther. Han utdanna seg til organist på 1970-talet og var organist eit tiår og vel så det. Som organistar flest dreiv han med kor og hadde mykje glede av det. Sidan vart det mange andre jobbar, det meste innan musikkbransjen. No er han dagleg leiar for Lofoten Internasjonale Kammermusikkfest. Dermed er han ikkje utøvande musikar sjølv, men skaffar musikarar til dei mange arrangementa i festivalen. Han bygde opp arrangementet, då kom det vel med å ha kontaktar rundt om i verda. I tillegg måtte han jo arbeide med finansiering av det heile. Etter det eg skjønar, flyttar han no til Oslo, det er nærare dei kontaktane han treng å møte, men han held fram i jobben.

Det var interesant å høyre om noko eg var rimeleg ukjent med. Og så var det vakker musikk han hadde funne fram, eit stykke før sjølve Postludium, og deretter verka i programmet:

• Herbert Howells: Collegium Regale ‘King’s College Cambridge Service’ – Morning Canticle 2 Jubilate

20.30 Postludium

Knut Kirkesæther presenterer musikken han har valgt:

• Vierne: «VI. Carillon de Westminster» fra Pieces de fantaisie Op. 54, spilt av Pétur Sakari på det store orgelet i Saint-Etienne-du-Mont-kirken i Paris på albumet The great organ of Saint-Etienne-du-Mont, Paris (2015).
• Gunnar Idenstam: Intro (Organ improvisation) med organisten Gunnar Idenstam på albumet Folkjul – A swedish folk christmas (2007).
• Ukjent, Frans Michael Franzén: «Bereden väg for Herran (A child is born upon this day» med S:t Jacobs Kammarkör og organisten Gunnar Idenstam på albumet Folkjul – A swedish folk christmas (2007).
• Maurice Duruflé: «Toccata» fra Suite, Op. 5, spilt på orgelet i Hedvig Eleonora-kyrkan i Stockholm av organisten Torvald Torén på albumet Organ works by Maurice Duruflé (2011).

I dag tok jeg meg på tak og laget kategori Døde personer fra Kristiansand kommune. Det har jeg ikke hatt før, men nå var kategorien  Personer fra Kristiansand kommune blitt på over 150 personer, så det ble svært naturlig å skille. Vi har ellers en tommelfinger-regel om at når det er mer enn fem artikler innen en kategori, bør eller kan det opprettes en ny. Men jeg har nok ikke holdt så strengt på det selv.

Da jeg var nesten ferdig med jobben, ringte Helge. Jeg sa at han trolig kunne gjort det på fem minutter med en bot, men han var nå ikke sikker på det. Men han kunne laget et skript som hentet ut alle til en liste, så hadde jeg sluppet å gå inn på hver enkelt artikkel. Men da var det så få igjen at jeg fullførte manuelt.

De fleste artiklene innen disse kategoriene er der fordi personene har vært omtalt i Setesdølen på en eller annen måte. Av og til lurer jeg på om jeg skal begynne å skrive fra aviser som kom ut før jeg begynte prosjektet mitt, men jeg får se etter hvert.

Ettersom det har vært pinse, tenkte jeg at jeg skulle skrive en artikkel om en pinsesalme på Wikipedia. Der har de lagt ut en liste over alle salmene i Landstads kirkesalmebok, den er så gammel at den er falt i det fri, som det heter, det vil si at det er ingen copyright på listen.

Wikipedia kan altså ha artikler om salmer og sanger, så jeg rotet fram salmeleksikon og fant informasjon om pinsesalmen Apostlene satt i Jerusalem. 

Bøker har vore ein viktig del av livet mitt og det er mange bokhyller rundt om i huset vårt. På soveromet ligg eg og kikkar på nokre bøker av Arthur Klæbo. Det er nok ikkje så mange som hugsar han lenger, men han var ein populær kåsør i radioen i gamle dagar med sine God kveld-helsingar til lyttarane.

Wikipedia skriv dette om han:

Arthur Klæbo (6. august 1908–21. juli 1985) var ein norsk journalist, kåsør og forfattar. Han vart fødd i Ålesund og voks opp i Volda.

Arthur Klæbo var fyrst journalist i Den 17de Mai. Frå 1934 arbeidde han i NRK i Oslo. Her var han fyrste åra hallomann. Han var redaktør av Hallo-Hallo og av framhaldet av dette, Programbladet.

Klæbo vart etter kvart ein mykje omtykt radiokåsør. Kåseria kunne likne på ordmåleri, han brukte mange ulike ord, ein direkte talestraum, humoristiske karakteriseringar og tydelege undertonar. Om sin eigen kåseristil sa han: «Eg nyttar masse ord og fargar, nektar meg ingen ting. Det eg opplever, fortel eg så om. Inntrykka gir eit sant, realistisk bilete av miljø, folk og forhold.»

Klæbo slutta i NRK då han i 1978 nådde aldersgrensa. Same året vart han tildelt Kringkastingsprisen for nynorskbruk/ dialektbruk i media. Klæbø redigerte elles fyrste nummeret av Dag og Tid.

Av dei om lag 30 bøkene han skreiv finn ein kåserisamlingar og reiseskildringar. Dei mest kjende er truleg Farlige fjell og Ullstrømper til Afrika. Klæbo har òg skrive skodespel.

Han døydde i Oslo.

Eg ligg og kikkar på Farlege fjell og Harpeleiken og tenkjer at eg burde ta meg på tak og lese dei om igjen. Om eg skal glede meg over kåseriet som kunst, er bøkene av Klæbo svært viktige. I tillegg til dei eg ser på frå senga, har eg Ullstrømper til Afrika. Men så langt har det blitt med tanken, det er sjelden eg les på senga lenger. Når eg legg meg, sovnar eg heldigvis fort.

Så då er det vel bare å seie god natt!

I går fortalte jeg om hvordan huskelappen for mitt Dipper-SIM-kort var blitt borte og ikke var mulig å finne igjen.

I natt lå nok Reidun og tenkte litt på problemet. Hun kom på at vi ikke hadde sett gjennom de bøkene som ligger rundt arbeidsplassen min. Så da hun stod opp i morges, gikk hun i gang med å lete i bøkene. Og der lå brevet fra Dipper som bokmerke i en murstein av en bok, Nytt Norsk Salmeleksikon, som jeg fikk til jul nettopp av Reidun.

Jeg burde nok brukt det oftere, tanken var vel å skrive om salmer i den nye salmeboken, kanskje på Wikipedia, eller på bloggen. Men jeg har tydeligvis latt det få for lang pause ettersom jeg ikke husket at jeg hadde brukt brevet som bokmerke.

Nå er brevet vel arkivert. Du lurer kanskje på om det er Reidun som har arkivert det, men det er det ikke. Jeg har arkivert det selv. Det ligger i den flotte veska jeg fikk som Reidun laget av en arm til en Setesdalsgenser. I den skal jeg ha nettbrettet og ulike ledninger. Nå ligger det sammen med deltakerliste fra Setesdalskonferansen 2017 og notater fra det arrangementet, de har altså ligget i to år og jeg har klart å ta vare på dem. Da må vel Dipper også kunne arkiveres der.

For øvrig var det et sterkt passord jeg hadde fått. Det tenkte jeg på da jeg tok det i bruk. 9596 er jo alkoholprosent så det holder. Men det var altså gått helt i glemmeboken.

En god ting med denne aksjonen var at man fikk ryddet litt i det som har samlet seg rundt arbeidsplassen. Nå er det en viss orden der, enn så lenge.

I haust fekk vi ny mobilleverandør. Dipper skulle vere så god og billig, så vi svarte ja til ein pågåande selgar. Ei stund seinare fekk vi nye simkort og så funka alt som før.

Men i dag ville telefonen min ha ny kode, og brevet frå Dipper med koden er sporlaust borte. No har vi rota gjennom alle papir vi kan tenkje oss frå før jul, men min SIM-kode er og blir borte. Reidun sin fungerer, så ho har ingen problem, ho har også papiret som trengs.

Nå har ho hjelpt meg å leite i kveld, eg er jo ikkje noko god til å leite. Men det er ikkje tale om, papiret er og blir borte. Så dermed er min flotte og gode telefon utan nytte i det heile tatt.

Moralen må vere at ein brukar koden så mange gonger at han sit spikra i minnet og ein ikkje treng hugselapp. Men det er godt å vere etterpåklok, telefonen min opnar seg ikkje om eg lovar å gjere det. Først må han jo få rett kode.

Du har tre forsøk igjen, står det i displayet. Eg har ikkje brukt nokon til nå, for eg har ikkje peiling på kva tall som skal til for å opne utysket.

I morgon ringer eg til Dipper, så får eg vel eit nytt sim-kort i neste veke med ny kode. Då skal eg nok passe på så ikkje hugselappen forsvinn.

Reidun har hatt eit enkeltpersonsforetak i samband med at ho strikkar setesdalsgenserar for Husfliden i Valle. Men etter at ho vart pensjonist, det tek til å bli nokre år sidan, har det ikkje vore aktivitetet der, så tidlegare i år fekk ho brev frå Brønnøysundsregisteret og at selskapet var sletta. Dersom ho var enig, trong ho ikkje gjere noko, og det var ho, så ho gjorde ikkje noko.

Men så tok det til å kome nye meldingar om at ho måtte gå inn på altinn.no om ho ville sjå kva brønnøysundregisteret hadde gjort, noko som ho eigentleg ikkje var interessert i, men ettersom meldingane kom med jamne mellomrom, gjekk ho inn og fann ingenting.

I dag tok eg telefonen og ringde til Brønnøysundregisteret. Etter å ha venta 12 minutt på å kome fram til ein hyggeleg mann og fortalt kva problemet var, fekk eg vite at dei hadde ei slik rutine i samband med avvikling av eit selskap. Dei sender mange påminningar om at selskapet er sletta, eg fekk i grunnen ikkje vite kvifor. Men eg ba han huke av at dei ikkje trong sende fleire meldingar, då sa han at no hadde ho fått den siste.

Jaja, tenkte eg. Når ho ikkje reagerte på at dei hadde sletta firmaet ved å ta kontakt og kreve det omgjort, kunne dei jo kanskje bare godteke at ho var samd i avgjerda. Så hadde vi spart oss for mange innloggingar i altinn og 12 minutt i køen for å få snakke med ein person.

Dersom du ikke fikk med deg samtalen i Valle Radio som Siri hadde med Anne Kristin Åsmundstveit, gikk du glipp av stor fortellerkunst. Samtalen gikk om hennes arbeid i Verbum forlag, Bibelselskapets forlag. Der har hun vært redaktør for en rekke utgivelser, men nå jobber hun som forteller.

-Har du en fortelling, spurte Siri

Og så fikk vi høre fortellingen om Noomi og svigerdøtrene Orpa og Rut, slik jeg aldri har hørt den før. Den levde, vi følte matmangelen som gjorde at de reiste til Moab, sønnene som var med moren, men som etter å ha giftet seg i det fremmede landet, døde og etterlot tre enker. Noomi ville så reise tilbake til Betlehem, brødhuset, og svigerdøtrene fulgte henne, men så vendte Orpa tilbake til Moab for å finne en ny mann. Rut ble med Noomi til hennes hjemsted,

— og resten kan du lese om i Ruts bok i Det gamle testamentet, sluttet fortelleren, som dermed inviterte lytterne til å finne fram sin Bibel og lese den gamle fortellingen om igjen. Vi husker den fra skoledagene, men slik som den levde i kveldens sending i Valle Radio er det sjelden å høre den.

Der og da ble det å kunne fortelle noe mer enn bare å lese opp en gammel historie. Man ønsket å høre mer av en så strålende forteller.

Takk for det glimtet av fortellerkunst i kveldens sending.