Jeg skrev tidligere om Birgit Kvålsmo Bjørgulvsen som flyttet fra Bygland til Kristiansand. Hun fikk to sønner med Gunnar Ingvald Olsen. I dag la Svein Inge Olsen inn en lang tekst om sin far på Setesdalswiki, så nå har jeg artikler om begge foreldrene hans.

Det var en glede å få en slik lang biografisk tekst, for mine biografier på Setesdalswiki blir ofte nokså korte. Det kom to andre biografier på Setesdalswiki i dag, det var om Enrique Emilio Arrigada Lopez‎ og Tora Gautland. De var nokså korte, for de var bare basert på dødsannonsene. Det er nok de fleste biografiene.

Men jeg tok en telefon til Anne Tone Aanby i dag og fikk lov til å legge inn hennes minneord om Salve Austenå i artikkelen om ham. Det løftet artikkelen, det er skrevet bok om slåttespillet hans, så det er nok mye mer å skrive, men det får eventuelt komme senere.

Om du skulle gå inn på Setesdalwiki og lese noen av disse litt artiklene, tror jeg du vil oppleve at de gir informasjon du ikke hadde fra før.  Her er et bilde av Gunnar Olsen

I dag har jeg arbeidet mye med artikler om prester og misjonærer. Jeg skrev jo i går om at det kanskje kunne bli noe av det prosjektet, og det ble det jo også.

Men først måtte jeg lage artikkel om programmene i Valle radio våren 2020. Jeg fikk listen oversendt fra Siri Johannessen i dag og denne gangen gikk det greitt å lage tabellen som jeg bruker.

Men så gikk jeg over til å skrive om Torbjørn Greipsland, forfatteren av den boka jeg har holdt på med. Der lå det mye stoff gjemt på Wikipedia, det var litt omtale av hver av de 16 bøkene han hadde skrevet til da. Men det litt gjemt, så jeg måtte finne det og få det fram i lyset. Wikipedia er mer forsiktig med slikt, de tror litt omtale er reklame (tror jeg), og det er de redde for. Men jeg er ikke så redd, så jeg plukket det fram og fikk det med.

Og så var det artikler ut fra boka da. Jeg fikk flere innspill fra Torbjørn og tok dem med, så nå ligger det lister over norskamerikanske prester og flere vil kanskje komme etter hvert, også med artikler etter hvert. Kanskje dukker det opp koblinger til Setesdal også når vi får utviklet dette stoffet videre.

Plutselig dukket en gammel kjenning opp på Facebook  og vill eha kontakt med meg. Det var Torbjørn Greipsland, forfatteren og redaktør av boka Til jordens ende som jeg skrev om på bloggen og har laget artikkel om på Setesdalswiki etter at jeg fikk den til jul.

Boka handler om norskamerikanske misjonærer. Greipsland har funnet navn på hele 1000 norskamerikanske misjonærer som reiste til andre land med evangeliet. Det høres kanskje mye ut, men i dagens Amerika lever det mellom fem og ti millioner etterkommere etter nordmenn, det er jo like mye som det bor her i landet.

En hyggelig brevveksling oss imellom, jeg hadde jo en gang tenkt at jeg ville skrive om noen av disse misjonærene. Han tror han har noen fra Setesdal, de må jo i alle fall kunne få artikler på Setesdalswiki.

Så nå får vi se om det blir noe av det prosjektet. Jeg håper det og at jeg får inspirasjon til å skrive også i 2020.

Man lærer så lenge man har elever, pleide jeg å si da jeg var lærer. Da var det gjerne noe nytt å lære hver dag.

Ettersom jeg nå har vært pensjonist i over tre år, skulle munnhellet kanskje bety at jeg har sluttet å lære. Men det er ikke tilfelle, jeg har nok heller fått erfare at man lærer så lenge man lever.

I dag lærte jeg noe med god telefonstøtte fra min sønn Helge. Han er reist tilbake til Oslo etter juleferien og selvfølgelig var det etter at han reiste at jeg fikk bruk for å lære å scanne bilder. Jeg har kunnet glede meg over at andre har scannet, men i dag måtte jeg selv til pers.

Nå var det et lite bilde jeg skulle skanne, det var av Risør husflidskole. Reidun gikk der fra 1968 til 1970, så vi hadde et bilde som var tatt i hagen. Det skulle jeg bruke i en liten artikkel om skolen på Setesdalswiki.

Bakgrunnen for at jeg kom dit var at jeg i går kveld spurte Svein Inge Olsen om han hadde noe stoff om sin mor. Jeg hadde opprettet en artikkel om henne, hun var en av mange setesdøler som hadde flyttet til Kristiansand. Hun døde nå i jula og ble begravet på fredag. Da jeg så fikk stoffet, viste det seg at også hun hadde gått der, og da ble det litt morsomt å kunne lage en artikkel om denne skolen.

Basisen fikk jeg fra Wikipedia, som hadde artikkel om skolen. Men de hadde ikke bilde, og da jeg søkte på nettet etter noe, var det ikke noe passende. Men nå ligger artikkelen der, også med bilde.

Reidun har hatt glede av det hun lærte i Risør i mange sammenhenger selv om hun ikke har fortsatt med vevingen. For henne ble det nok heller strikkingen som overtok som håndarbeid etter at hun i yngre år sydde mange busseruller til meg.

I arbeidet mitt med Setesdalswiki skriv eg ofte små biografiar. Grunnane til at dei vert små er vel

For det første at forma skal vere leksikalsk. Då er vel idealet at ein skal fortelje om utdanning og jobbar som folk har hatt, gjerne også om engasjement i lag og foreningar, hobbyar og interesser.

For det andre vil det ofte vere vanskeleg å finne så mange opplysningar om folk. Endåtil i vår tid, der mange meiner at ein kan finne det meste om folk på nettet, kan det vere vanskeleg å finne opplysningar om ein er bare ein vanleg skribent og ikkje kan kome inn bak alle murane som er sette opp.

Før jul skaffa eg meg ei bok om studentar som gjekk ut frå Hornnes landsgymnas i 1936. Dei er truleg død alle saman, om nokon lever, vil dei vere mellom 100 og 105 år. Boka kom ut til 25-årsjubileet deira i 1961, så dei var midt i yrkeskarriere og mykje kan ha hendt i livet deira etter at boka kom ut. Dermed må eg leite andre stader for å finne nok til å fullføre den livsfortellinga som ein biografi  skal vere.

Av og til dukkar det opp nekrologar i avisene. Då kan dei gje ekstra informasjon. Men avisene har langt færre nekrologar no enn tidlegare, då eg var ung, hugsar eg at det var små artiklar om mest alle som døydde og vart gravlagde, endåtil med kva salmer som vart nytta under gravferda. No må ein sjølv vere der og få eit program for å vite kva som har skjedd.

Så eg vil slå eit slag for at nekrologar igjen kan kome på trykk og dermed gje grunnlag for å få vite om liv og lagnad hos folk som har levd.

Vi er i gang med å skrive artiklar på Setesdalswiki også i eit nytt år, og bare fem dagar inne i det nye året runda vi 91 400 artiklar. Det var artikkelen om Anne Myrum førte til at vi passerte eit nytt hundretal. Eg skreiv ikkje om forrige passering i desember, så denne gongen var det 200 nye artiklar på knappe to månader. Produksjonen vår har vore på omlag hundre artiklar i månaden siste året.

Eg såg litt på statististikken og finn at ved årsskiftet i fjor hadde vi 90070 artiklar. I løpet av fjoråret skreiv vi 1305 artiklar, så no hadde vi 91375 artiklar. Produksjonen av artiklar i fjor var på 1370, så vi har litt færre nye artiklar i år enn i fjor, men vi har begynt godt i det nye året, det er alt oppretta 26 nye artiklar på dei fem dagane som no er passert.

Besøkstalet er eit kapittel for seg. Det låg på om lag 10.000 unike gjester fram til oktober. Men i november auka det til 16.000 og i desember seier statistikken at det har vore over 54.000 unike gjester. Det gir eit totalt besøk på over 160.000 og nesten 1,6 mill. viste sider.

Så her er det mykje å glede seg over og meir å skrive om.

Vår nabo Finn Torjussen døde 18. desember 2019 og ble begravet fra Mandal kapell i går, 3. januar 2020. Han var født 20. august 1934 og var altså 85 år. For noen få år siden flyttet han til leilighet i sentrum av Mandal sammen med sin kone Eva. Hun hadde utfordringer etter slag, så alternativet var å bygge om huset, det var trappene som ble vanskelige. Men de valgte heller å selge og få seg en lettstelt leilighet i sentrum av Mandal.

Selv om det ikke hørte noe særlig jord til eiendommen hans, var vår gode nabo flink til å hjelpe til når svigerfar Nikolai trengte hjelp på gården. Finn var utdannet elektriker og jobbet fra sin ungdom hos Radioelektro i Mandal. Men fra omkring 1980 fik han jobb i E-verket som målermontør. I tillegg til å montere målere, hadde han også ansvar for avlesning av disse. Hans hovedområde for dette var Marnardal kommune, og han var dermed godt kjent i de indre bygder. Den lune humor og rolige vesen ble satt pris på både av de som kunne betale strømmen og de som slet med å klare det.

Hans kjennskap til de indre bygder kom vel med da svigerfar skulle kjøpe hest. Da hadde Finn vært i USA i to år og bygget skyskrapere på Brooklyn og fått råd til å kjøpe folkevogn og den ble til stor nytte. Reidun minnes godt hvordan hele familien krøp inn i bilen og dro til en heiegård i Marnardal for å kjøpe Haldis, som var navnet på siste hesten her på gården. Noen dager etter den turen kom den hit på lastebil.

I sitt hjem på Eskeland så Finn barna Kirsti Torjussen Løyning, Øyvind Torjussen og Hilde Smith vokse opp og etablerte seg i Mandal. Med årene fikk han også sju barnebarn og seks oldebarn.

I fritiden arbeidet han med ved, dyrket poteter, stelte hage og drivhus og dro på sjøen etter fisk. Arbeidet med hummerteinene startet tidlig og gleden var stor om havets kardinal fant en av hans teiner.

Finn var en sprek pensjonist som daglig gikk timelange turer i Furulunden etter at han flyttet til en leilighet like ved denne perlen i Mandal. Men for et år siden kom kreften og i løpet av høsten 2019 spredte den seg i kroppen inntil han sovnet stille inn på lindrende avdeling på sykehuset i Kristiansand like før jul.

Begravelsen var like etter at svoger Jan Eriksen var blitt begravet, så denne gangen skulle vi fulgt to nære til graven samme dag. Opplysningene til dette innlegget på bloggen har jeg derfor fått fra Hilde. I kapellet sang Beate Frigstad Amazing Grace og Gjev meg handa di, ven. Bjørnar Øybekk forrettet og i det fullsatte kapellet lød Deilig er jorden og Der hvor roser aldri dør. Svigerdatter Anita Torjussen leste minneord før båren ble ført ut til toner spilt av organist Vatroslav Vudjan. Før båren ble senket i jorden, sang man et vers fra Finn sine skoledager på Omland skole, Så ta da mine hender, og etterpå fulgte enda et vers av samme salme. Minnesamværet var på Hald.

Reiduns søster Bjørg mistet sin mann, Jan Eriksen, like før jul, 21. desember. I dag var det tid for begravelse. Den skulle være i det stille, og like etter klokka ti var vi i kapellet i Mandal, der organist Tormod Lindland spilte meditasjonsmusikk mens vi ventet på at seremonien skulle starte. Jan var kasserer i Humane-etisk forbund i Mandal og det var Stein Rafoss som stod for opplegget.

Åpningsmusikken var Hymne til friheten av Oscar Peterson. Nå fikk Tormod Lindland pause, musikken ble spilt over musikkanlegg i kapellet. Før minnetalen fikk vi ytterligere et musikkinnslag, Shooting Star av Bob Dylan.

I minnetalen fikk vi mange biografiske opplysninger om Jan. Han var fra Vigeland, gikk på gymnas i Mandal hvor han traff Bjørg. Etter utdannelse innen elektronikk i Grimstad jobbet han i Oslo innen  avisbransjens omlegging av produksjon fra bly til data, noe som medførte reiser over hele landet. I Oslo ble de to barna født, men så flyttet familien til Mandal og Jan jobbet etter hvert mest gjennom eget firma. med oppdrag innen databransjen. Da han ble syk på ettersommeren i år, sto han midt oppe i prosjekt for å legge til rette for årets valg med elektronisk telling av stemmesedler.

I Mandal engasjerte Jan Eriksen seg i en rekke frivillige aktiviteter og førte blant annet regnskap for mange organisasjoner. Han var aktiv sanger i mannskoret og en flittig konsertgjenger, musikk betydde mye for ham. Han var en handyman og da de kjøpte hytte på Skjernøy, brukte han mye tid på den. I feriene dro familien på sydenturer når muligheten bød seg.

Etter nok et musikkinnslag hadde barnebarnet Marit Eskeland Eriksen en siste hilsen før  kisten ble båret ut til tonene av Air av J. S. Bach, sang vi En himmel full av stjerner, og ved grava var det Din tanke er fri som ble sunget.

Alt som kunne skrus var en utfordring for Jan fra han var helt ung. Han skrudde ting fra hverandre og satte dem sammen igjen, noe som gjorde at han ble kalt Skruen, fortalte Nanna Finnes på minnesamværet på Hr. Redaktør etter begravelsen. En gang skulle han være speaker på et arrangement i Idrettsparken, og da et av de små barna der hørte at Jan skulle være speakeren, mente hun det var feil, han var ikke Spikeren, han var jo Skruen.

En begravelse er en mulighet til å møte familie og venner man kanskje ellers ikke ser så ofte, og slik var det også denne gang. Fra Kongsberg kom Reiduns og Bjørgs onkel Børre Lohne med to sønner. Flere andre søskenbarn kom fra Oslo-området. Margunn, Stein og Helge hadde også mulighet til å være med oss på en slik dag, noe vi var glade for.

I dag fikk vi besøk av Margunn og Stein, og da kunne vi igjen ha en hyggelig time med å se på nye og gamle bilder. I jula var de på Valderøya hos Sigmund og Margaret, Henrik og Camilla. Gjennom bildene fikk vi glimt av felles samling og julegaveglede så vel som natur ytterst i havgapet. Selv her på det blide Sørland merket vi at det er mye vind ute i kveld, og jeg kan nok tenke meg at det er betydelig større vindstyrke der. Januarstormer er jo ikke noe ukjent fenomen på Vestlandet, så replikken derfra er: -Vi står han av.

Men så dukket det opp gamle bilder. Jeg skrev om hvordan vi skannet bilder i høst da Margunn og Stein var på besøk, og fra disse dukket det opp et som jeg vil dele med dere som leser bloggen min.

Da jeg kom til Hadsel folkehøyskole i 1976, ønsket vi å rekruttere jenter til skolen, som fra starten av hadde “for sjømenn” i navnet. Derfor etablerte vi en sosiallinje med innretning mot barnehage og en med innretning mot helsearbeid. Vi fikk mange elever og etter hvert kunne vi også ta imot barn. Vi hadde gode lokaler og en svært kreativ lærer, Inger Lise; jeg tror mange elever har gode minner fra det som nå er over 40 år siden. Siden hadde vi barnehage på skolen i alle årene jeg var der, og etter det jeg vet er det nå også barnehage i lokalene, selv om det ikke lenger er folkehøyskole der.

Noen av dem kjenner seg kanskje igjen på bildet også:

Når vi i desse dagar ønskjer kvarandre godt nytt år, vonar vi å bli sparte for ulukker, sjukdom og anna vondt i året som kjem. Samstundes vonar vi at noko vidunderleg skal skje, slik som Olav H. Hauge seier det i diktet Det er den draumen:

Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje – at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa –
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.

I kvardagane tenkjer vi nok meir prosaisk. Dei vert fylte med tankar på kva vi skal eteog drikke, kva vi skal kle oss med og korleis vi skal få råd til neste investering eller korleis vi skal få pengar til å betale neste rekning. Så slår det uventa ned, anten det er i familie eller nabolag og plutseleg kjem tankar om at vi sanneleg må vere glade for kvart nytt år vi har fått og kvar ny dag vi vil kome til å få.

Sundagar og høgtidsdagar brukar eg å høyre på Svensk TV2 sin gudsteneste. I dag var gudstenesta frå Bankeryd, ein stad med vel 8000 innbyggarar og der folk er aktive i frikyrkjene, etter det Wikipedia kunne fortelje då eg slo opp i dag. Teksten var frå Klagesongane. Då ventar ein å få høyre klage, men midt i den boka står desse orda, her sitert på bokmål:

Men én ting legger jeg meg på sinne, derfor har jeg håp: Herrens miskunn er ikke forbi, hans barmhjertighet tar ikke slutt. Den er ny hver morgen, stor er din trofasthet. Jeg sier: Herren er min lodd, derfor står mitt håp til ham. (3,21-24)

Så finn vi nok kva vi skal ete i det nye året også.