I kveldens sending frå EM i Berlin kom meldinga om at NRK har fått retten til å sende dei neste fire meisterskapa i friidrett og meir til . Det var bra, for då får vi kanskje oppleve fleire kveldar som denne. At han som vann 1500 meter i går kunne vinne 5000 meter i dag og få med seg bror sin på plassen bak, det går over det meste ein kunne forvente.
5000 meter har ikkje kvalifisering. Difor var det eit stort felt som starta, alle som hadde sprunge under tida som var sett, kunne vere med. Det kunne jo gå ille i eit så stort felt, men då det drog seg til, gjekk Jakob Ingebrigtsen fram i teten. Eg skulle vel sagt at han ikkje såg seg tilbake, men det gjorde han, han tok seg tid til å ta ein high five med broren og så sprang dei frå dei andre.
Det fortente ein is i stova i kveld. Sjølv ein som er middels interessert i idrett må late seg imponere. Løping er stor idrett i heile verda. At ein norsk ungdom frå Sandnes slår alle i Europa, må vere til inspirasjon for alle som trener, anten det er ski eller andre idrettar. Det er mogleg å gå til topps, også for ein ung norsk idrettsutøvar.
Ein kan ikkje anna enn bøye seg i hatten, som han sa. Yngste bror Ingebrigsten, Jakob, 17 år gammal, sprang fortast av alle i kveldens finale på 1500 meter. Tre brør i same finaleløpet og yngstemann vinn. Det er sterkt.
I går var det Karsten Warholm som vann 400 meter hekk, men i dag då han var i finalen på 400 meter utan hekk, vart han sist. Det får så våge seg, han gjorde meir enn han var komen til Berlin for å klare. Så åttande plass var bonus.
Ein heil kveld i lag med ein fullsett Olympiastadion for oss i stova heime i Mandal. Det var god underhaldning, så ein kan ikkje anna enn å late seg imponere over at norske friidrettsutøvarar klarar å måle seg med utlendingar og bringer heim medaljar og ære for prestasjonar også i sommaridrett. Det er jo mange fleire som driv det enn som driv vinteridrett.
I dag tenkte eg at eg ville skrive om Menneskerettsstien på Landeskogen Peace Center. Men eg visste ikkje anna enn at Lillian Hjorth opna den, slik eg kunne lese i Setesdølen i går.
Så eg tok ein telefon til henne. Ho er dagleg leiar av Menneskrettighetsakademiet og det var ho som svarte i telefonen då eg ringde dit.
Ho vart jo litt forundra, for ho hadde ikkje sett oppslaget i Setesdølen, naturleg nok. Men eg fortalde henne at ho kunne lese det på Setesdalswiki. Og så lurte eg på kva den stien ho hadde opna, var for noko.
Då kunne ho fortelje at Helga Arntzen hadde hatt ideen og at ho sjølv hadde utforma teksten på skiltet som står ved starten av stien. Den er kan hende to kilometer lang. Så går du eit stykke, der møter du første skiltet, det har tre av artiklane i Menneskerettserklæringa.
Slik held det fram med ti stasjonar og når du har gått heile stien, har du også gått gjennom heile Menneskerettserklæringa.
Lillian Hjorth var vennleg og sende meg teksten som står på det første skiltet. No ligg også den i artikkelen om Menneskerettighetsstien på Setesdalswiki.
Vi skriv om både levande og døde på Setesdalswiki, sjølv om dei døde nok har vore i fleirtal i sommar. Ettersom Dattilsynet kom etter oss med spørsmål om samtykke, er det ikkje så interessant å skrive om levande utan å ha samtykke, og då blir det færre artiklar i denne kategorien.
Men band, fjell, vatn og slikt kan vi jo skrive om. Det er bare det at artiklane skal ha ein viss aktuelitet også, og då er det ikkje alltid så lett å lande slike artiklar.
Men her er lista over nye artiklar den første veka i august 2018
I dagens Setesdølen var det reportasje frå arrangementet på Landeskogen Peace Center 29. juli. Då opna Lillian Hjort, leiar av Menneskerettsakademiet, landets første menneskerettssti. 150 frammøtte fekk med seg eit rikhaldig program i vakkert ver og fin natur.
Ein kan ikkje anna enn bli imponert over Helga Arntzen, dagleg leiar av Landeskogen Peace Center. Ho er levande engasjert i ein alder av 76 år og utviklar stadig nye idear til å gjere Fredssenteret meiningsfullt for fleire. Nye utstillingar inne, ei ny fast utstilling ute: På sporet av frihet.
Nå er det jo slik at utstillingane må fornyast og utviklast, elles er det ikkje noko å kome til for den som har besøkt senteret ein gong eller to Så Helga står på, no har ho også opna utstillingar i andre etasje. Det er jo nok av rom å ta av på Landeskogen, så det er framleis god plass att.
Det var Signe Sollien Haugå som hadde skrive innlegget i avisa i dag. eg tok ein telefon til henne for også å få legge det ut på Setesdalswiki. Så no ligg det der, du kan lese det når det høver for deg. Det vil også kome bilete, Trond Haugå i Dreamsurf tok dei, men dei får vente litt før dei blir lagde ut, eg må finne ut litt meir først.
I dag startet neste trinn av prosjekt tak. Jeg har tidligere fortalt om biene som svermet og fant ut at de ville bo hos oss. Det førte jo til at vi i forlengelsen av å fikse noen råteskader, også måtte slåss med sinte bier i varmeste juli.
I dag begynte del to av denne historien ved at Ihme Bygg fjernet taksteinene på våningshuset her på Eskeland. Det var sementstein, de hadde ligget der siden huset var nytt. Slike steiner er ikke så bestandige som teglstein, de forvitrer og blir til sand som legger seg i takrennene.
Da vi bygget på huset i år 2000, fikk vi samme sort takstein som vi allerede hadde, for et søskenbarn av Reidun hadde byttet tak og hun hadde også sementstein. Men nå var tiden omme for disse.
Vi skulle jo hatt oppholdsvær, slik vi har hatt i hele sommer. Men dagen startet med regn, noe som førte til at det begynte å dryppe på fra ventilatoren over komfyren og ned på komfyren. Dampen fra koking ble bare ledet ut under taksteinene, når de kom av, fikk vannet en mulighet. Men den ble tettet før det gjorde noen skade.
Heldigvis hadde snekkeren en traktorskuff som han kunne kaste steinene i, derfor ble det bare små stykker som ble liggende igjen. Når skuffa ble full, tømte han den i tilhengeren og når den var full, kjørte han det hele bort. Nå ligger taket bart, men det sluttet heldigvis å regne og skal være oppholdsvær framover om prognosene stemmer.
Noen tårnseilerunger, flygedyktige, heldigvis, lurte veldig på hvor inngangen til reiret var blitt av da taksteinene vart tatt bort. Vi har hatt gleden av tårnseilere på taket i mange år, det har vært hyggelige gjester å ha. Vi trodde det var svaler, men vårt barnebarn Håkon gjorde, som i en periode var mer enn middels interessert i fugler, for å si det forsiktig, gjorde oss oppmerksomme på at det var tårnseilere. De får en tidlig start på voksenlivet. De kan ikke lette fra bakken, men når de letter fra et tak og får luft under vingene, kan de fly to år uten å lande, de til og med sover mens de flyr, om jeg har forstått det rett.
Med nytt tak blir det neppe noen ny plass til fugler under taksteinene. Om tårnseilerne da forsvinner fra oss, får jeg håpe de finne et nytt sted hvor de kan glede folk med sin stilige seilas.
Anna Pavlova var en russisk ballettdanser som levde fra 1881 til 1931. Hun ble nesten 50 år og fikk soliststatus 25 år gammel. I 1911 dannet hun sitt eget kompani som hun turnerte med over hele verdeen. I 1926 og 1929 var hun i Australia og New Zealand. Etter at hn hadde vært der, ble Pavlovakaken nasjonaldessert der, forteller Wikipedia.
I våre dager har den også blitt svært populær i Norge, så populær at Toro har laget en ferdig kakeblanding som man bare tilsetter vann og steker en time, så er den klar til å pyntes med krem, frukt og bær. Det er jo lettvint, for om man skal lage marengs og steke på vanlig måte, trenger den jo mange timer i steikeovnen på lav varme.
Grete Roede har utviklet en oppskrift hvor hun bruker blanding av kesam og krem for å få ned kaloriinnholdet, for det er jo ikke til å stikke under stol at den er en kaloribombe av de sjeldne. Sukker, eggehvite, krem og frukt gir jo ikke stjerner i en slankeprotokoll.
I dag ble vi invitert til naboene Jean og Kåre på kaffe og hun hadde laget Pavlova. Den var lekker og smakte lekkert, så praten gikk om løst og fast et par timer. I tillegg fikk vi servert Jeans nydelige rullekake, hun er ekspert på rullekake, så jeg antar at om jeg veide meg i morgen, det skal jeg ikke, ville nok effekten av siste ukes svette vektreduksjon være lik null.
Naboer har mangt å snakke om, i år har vannmangel vært et tema som har kommet på banen ganske ofte. En periode var bekken som skiller våre eiendommer helt tørr. Jeg lurte på hvordan det gikk med småfisken der når den tørket helt inn. Heldigvis er det nå kommet litt vann i den igjen, og brønnen som naboen bruker til hagevanning har begynt å levere litt igjen.
I dag måtte eg le. Fædrelandsvennen sitt helgebilag God helg har eit kryssord. Det er i samarbeid med Adresseavisen, så løysinga skal sendast til Trondheim. Det er greitt nok, sjølv om sjansen for å vinne blir redusert ganske mykje når deltakarar frå mange aviser er i same konkurransen.
Men i teksten på kupongen er det tydeleg at personopplysningsloven har slått ned i redaksjonen. Høyr på dette;
Ved å sende inn kryssordet godtar du at Adresseavisen lagrer dine opplysninger for å kunne trekke og publisere en vinner av konkurransen.
Tenk det.
Det skulle vel bare mangle at ein ikkje skulle kunne lagre adressen for å finne fram til vinnaren av kryssordet. At ein skulle trenge samtykke til det er parodien trekt heilt ut.
Korleis skulle ein ellers få sendt premien til vinnaren?
Men send gjerne samtykke til å ha artikkel om deg på Setesdalswiki. Sjølv om vi kan hende fell under journalistikk, skader det ikkje.
-Sa du skinår. Det ordet har eg aldri høyrt før, sa Reidun i kveld då eg fortalde at eg hadde skrive ein artikkel om dette på Setesdalswiki.
De sy ner seg at vallemal.no har ordet, så det er eit gammalt uttrykk som vel kanskje mest er gått ut av bruk. På sida til vallemal.no er det ein skrivefeil i bunden form eintal, så om nokon vil fikse det, er det fint.
Sjølv hadde eg heller ikkje høyrt ordet før i sommar. Men 24. juli hadde Bjug Åkre ein artikkel om Skinåret 1947 i Setesdølen og der forklarte han ordet som varmt, nedbørsfattig år.
På nynorsk wikipedia står det under tørrår, og sanneleg har vi hatt eit skinår i sommar. Bøndene kallar det kriseår, for graset gror ikkje og sjøl førsteslåtten var dårlegare enn vanleg. Urbane menneske kunne nok godt hatt ein sommar som den vi no har bak oss, men når det blir vinter att og straumprisane går til himmels fordi vassmagasina er tomme, vil nok også dei heller satse på sommar med vanleg blanding av sol og regn.
Eg tok ein telefon til Bjug Åkre i dag og takka han for artiklane i Setesdølen. Han skreiv om skinåret 2018 i avisa som kom i går.
Eg lurte på om eg kunne få artiklane og legge dei ut på Setesdalswiki.
-Trur du nokon er interessert i å lese det? spurde han.
Eg svarte at eg hadde i alle fall funne den interessant, og då ville sikkert fleire like å lese den.
Så fekk han epostadressa mi, harhaugl@gmail.com og skulle sende dei til meg. Du kan også nytte den om du vil sende noko til meg, til dømes eit samtykke til å ha artikkel på Setesdalswiki.
Biletet: Når det er skinår, ser ein grøn og frodig grasbakke plutselig heilt gul ut.
Medan Setesdalswiki til no har vore sterkt innretta på levande folk, lurer eg på om vi heller må innrette oss på døde folk om Datatilsynet vinn fram med sitt krav om at vi må ha samtykke frå personar vi skriv om.
Når det gjeld døde personar, er det fritt fram, men det er eit problem at ein ikkje kan finne så mykje informasjon når ein person er gått bort. Dette syner seg mellom anna i lista over Folk i nær fortid som Terje Abusdal hadde i Setesdølen for nokre veker sidan. Han var forresten lova at dei andre namna skulle kome i ei seinare avis, men no har sommaren gått utan at dei kom, så eg sendte han ein epost og fekk lista, så den ligg no på Setesdalswiki.
Men sjølv om det bare er 40 år sidan dei døydde, er det mykje arbeid som må gjerast om ein skal få ein kort biografi om dei.
I dag skreiv eg om Orest Landsverk, han var vegarbeidar og var med på eit gammalt bilete som Alf Georg Kjetså hadde i avisa. Eg tenkte det ville vere moro å sjå kva eg kunne finne, og heldigvis kunne eg finne noko i Norges Bebyggelse. Her er artikkelen:
Karl Orest Landsverk (fødd 20. juni 1911 i Iveland, død 26. februar 1992 i Vennesla) var ein vegarbeidar frå Iveland. Han budde på Solstad, gnr. 54, bnr. 7, eit småbruk på 15 mål, av det var 7 mål dyrka mark. Han bygde huset i 1936 og låven i 1943. På bruket hadde han i 1955 to kyr og ein kalv. I 1936 gifta han seg med Ingeborg Landsverk, fødd Ljosland 19. mars 1912. Dei fekk barna Oddvar Landsverk, Svanhild Landsverk og Kåre Landsverk. I Iveland var Orest Landsverk med i likningsnemnda og skulestyret. Han vart gravlagd på Vennesla kirkegård 5. mars 1992
