Tysdag skreiv eg om Paul Olav Bodding, santalmisjonæren som overtok som leiar av arbeidet etter Skrefsrud og Børresen. Han kom til India i 1890, lærte språket svært raskt og vart etter kvart ein svært viktig medarbeidar for dei to pionermisjonærane.

Før han reiste ut, var Bodding blitt forlova med Clara, født Braathen. Ho reiste ut seinare, slik vanleg praksis var på den tida. Då ho kom til India ved juletider i 1891, gifta dei seg. Men ho døydde alt i 1892, bare få månader etterpå.

Børresen hadde ei dotter i India som og mista mannen sin i 1896. På den tida reiste ikkje misjonærane heim til Norge som dei gjer i våre dagar. Ho flytta heim til foreldrene i India og fru Børresen meinte dei to burde gifte seg i staden for å leve som enke og enkemann. Etter eit år gjorde dei det i 1897. Det var til og med ho som fridde, på santalvis, ved å spørje om han ikkje trong ei kvinne til å stelle for seg.

Men bare etter eit og eit halvt år, reiste ho frå han og flytta saman med ein muslimsk tenar ho hadde hatt i huset. Dei reiste til hans heimby, der ho vart lærar, fekk tre barn og budde til ho døydde der. Ho tok nytt namn og konverterte til islam.

Mange år seinare, men før hans andre kone var død, skilte han seg frå henne og gifta seg med ein kvinneleg lege som kom til India som misjonær. Det fekk folk heime til å slå handa av han, skilsmisse og gjengifte var på 1920-talet utenkeleg for kristne leiarar, same kva grunnen måtte vere, kunne dei ikkje gifte seg før ektefellen var død.

Det førte til at han gjekk av som formann for misjnen i India, men han vart verande i India i mange år som vitskapsmann. Då dei flytta heim, fann dei det uråd å bu i Norge, men busette seg i Danmark og levde der dei siste åra av livet.

Olav Hodne fortel at då Santalmisjonen si soge skulle skrivast, vart Bodding i stor grad utelaten frå den, ein kunne ikkje snakke om ei så tragisk sak. Det er grunnen til at boka han skreiv heiter Oppreisning. Han vil gje den strålande misjonæren sitt minne oppreisning.

Det er ikke alltid så mye som skal til for å skape en festkveld.

-Jeg har noen eggeplommer igjen etter ei rullekake. Kanskje vi skulle ha vafler, men er det for seint å lage vafler klokka 21.30?

Barnebarna mente at det aldri er for sent å lage vafler, og jeg er i grunnen enig med dem. Naboene er visst også enig i det, de har lånt vårt vaffeljern to ganger denne sommeren, det de hadde, tok kvelden og suget etter vafler var sterkt.

Fem eggeplommer pluss to egg, litt sukker, melk, en kopp surmelk, bakepulver, litt natron og kardemomme, smør og mel. -Jeg tar det etter hodet, sier Reidun.

Så kommer tallerkener på bordet, smør, sukker, brunost og syltetøy. Nydelig vaffellukt sprer seg fra kjøkkenet. Dataspill legges bort, vafler serveres klokka 22.10.

Ikke vanskelig å være barnevakt når menyen er vafler, verken for store eller små. Lett å sove etterpå også. God natt.

Dei siste dagane har eg lese ei interessant bok om misjonæren Paul Olaf Bodding. Han var santalmisjonær, og sjølv om eg har hatt auge for Santalmisjonen heilt frå eg var ung, var det mykje eg ikkje visste som eg her fekk meir forståing for.

Nynorsk wikipedia skriv om han: Paul Olaf Bodding var son av den første bokhandlaren på Gjøvik, Edvard Olsen Bodding og kona hans, Betzy Emilie (f. Wennevold). Dei hadde (ifølgje Vardal kyrkjebok) kome flyttande til Gjøvik frå Nes på Romerike 3. januar 1883. I oktober 1882 hadde E. O. Bodding starta som bokbindar. Ikkje lenge etter etablerte han den første bokhandelen i Storgata 17 på Gjøvik i Oppland. Denne forretninga har hatt samanhengande drift sidan Bodding si tid, men under vekslande namn og ny adresse. Forretninga blei i mange år ført vidare av familien Landmark i Storgata. I dag er verksemda del av bokhandlarkonsernet Norli i Hunnsveien 2. Den verdskjende misjonæren Lars Olsen Skrefsrud (FråFåberg/Lillehammer) var titt innom forretninga til Boddingfamilien og kom til å få stor innverknad både for innehavaren og dei tilsette i bokhandelen. Mellom anna for Johanne Hagen, mor til Ingeborg Refling Hagen, som grunnla Suttung-røyrsla. Johanne fekk arbeid i bokhandelen som tenåring og hadde høve til å følgje undervisninga Paul Olaf fekk av Skrefsrud. Også Anders Sandvig, opphavsmann for Dei Sandvigske Samlingane og seinare museet på Maihaugen ved Lillehammer, budde i to periodar på 1880-talet hos bokhandlar Bodding på Gjøvik.

Om kallet til å bli misjonær har Bodding skrive  i studentboka frå 1883:

«Da Skrefsrud i 1881 var kommet til Europa og jeg leste om hans misjon, følte jeg meg sterkt tiltrukket, og jeg uttalte for min mor ønske om å komme til santalene. Først det følgende år kom Skrefsrud til mitt hjem, som han hadde vært en venn av helt siden begynnelsen av sekstiårene. Da tilbød min mor meg til Santalmissionen, og tilbudet ble mottatt med takk. Fordi misjonskallet slik har behersket mitt liv, er det naturlig at min utvikling har fått preg av dette. Den personlige klarhet kom jo først senere, allikevel fikk jeg allerede i skoleårene et bevisst mål – å søke å utdanne meg for livet som skulle komme. I skoletiden og studietiden syslet jeg derfor meget med utenforliggende fag, særlig språk og etnografi, og også naturfag»

Oppreisning, misjonæren og vitenskapsmannen Paul Olaf Bodding 1865-1938, Luther forlag, 2006 er skriven av Olav Hodne, sjølv misjonær i Santalmisjonen i mange år. Tittelen på boka tyder på at det har vore ein vanskeleg situasjon, og den skal eg fortelje meir om i eit seinare innlegg på bloggen.

I dagens Fædrelandsvennen var hovedoppslaget fra alarmtelefonen for barn og unge i Kristiansand. Der ble det fortalt om foreldre som var så beruset at de ikke var i stand til å ta hånd om barna på fire og seks år. Det fortelles om 1500 telefoner i sommermånedene, 500 hver måned er altså mer enn 15 daglig i snitt.

I andre oppslag fortelles det om at man solgte så og så mange tusen halvlitere under en festival. Det hylles som et fantastisk gode at det går som det suser på festivaler, hvilket stort sett vil si at omsetningen av alkohol går så det suser.  Paradoks, tenker jeg.

Men jeg er vel bare en sur gammel totalist som sitter og funderer i natta. Likevel tenker jeg at det hadde vært bedre både med mindre omsetning av alkohol i sommerferien og færre telefoner til barnas alarmtelefon. Og jeg lurer på om det er noen sammenheng, er det bare enslige uten barn som reiser på festivaler og kjøper alkohol, eller er også noen av de foreldrene som drikker mens de har ansvar for barn med blant kundene?

Eg har gått eit par veker og prøvd å tenke ut eit eventyr som skulle følgje bildet eg har på bloggen i dag. Jo meir eg har tenkt, jo meir imponert vert eg over dei som fortalde det som er blitt kjent som norske folkeeventyr. Dei må jo ha hatt ein opphavsperson som kunne klekke ut struktur og handling og alt anna som vi analyserer i eventyra i våre dagar.

Eg har tenkt på eit troll med tre hovud. Det kan vi sjå i berget over Hovet når lyset fell rett. Det eine hovudet er svært tydeleg på biletet, dei andre må ein sjå litt etter for å finne.

Eg har tenkt at dei var på veg inn i fjellet, og så snudde dei seg for å sjå at sola rann, om lag som kona til Lot som er fortalt om i Bibelen, ho vart til ei saltstøtte, dei vart til stein.

Men kva har dei vore ute i dalen for å gjere av trollskap? Å legge det ut i ei fortelling er ikkje så lett, så der har eg grunna og tenkt mykje. No lurer eg på om eg kanskje skal gje meg med spekulasjonane og heller overlate dei til dykk som les bloggen.

Kvar har vi vel våre tankar om troll og opplevingar av at sola står opp og syner trollskapen og at han vert synleg for ettertida.

Du må vel opne biletet og zoome inn før du oppdagar trolla, lukke til.

30. juli skal Landeskogen markere 100-årsjubileet. I går var det ein interessant artikkel i Fædrelandsvennen om dette. Det var Halvor Fjermeros som hadde skrive den. Han kjenner vi best som politikar for Rødt i Kristiansand, men han er forfattar, har tidlegare vore journalist i Klassekampen og før det igjen utdanna vernepleiar som arbeidde på Emma Hjorths Hjem i Asker. Han skreiv boka til 100-årsjubileet for institusjonen og har interessert seg for arbeidet for psykisk utviklingshemma. Landeskogen hadde jo ein del år som slik institusjon.

Eg skreiv til Halvor Fjermeros og spurde om vi kunne få manus til artikkelen og legge det ut på Setesdalswiki, og i dag fekk eg det, så no ligg det ei lenke til artikkelen hans i vår artikkel om Landeskogen. Hans artikkel viser samanhengen som Landeskogen står i, med utbygginga av store institusjonar for å kjempe mot tuberkulosen som herja landet og tok mange liv.

Takk for artikkelen, den ga godt innhald til Setesdalswikis stoff om Landeskogen.

Den som reiser,har noe å fortelle. Det er vel essensen i det tyske ordspråket Wenn jemand eine Reise tut,/So kann er was verzählen. Jeg kom på uttrykket da jeg så Ronny Stavsholts Landrover på Facebook i kveld. Han hadde parkert for natta ved Aursunden, midt ute i lyngen. 

Ordspråket fra tysktimen er en god overskrift for en programserie i Valle Radio. Jeg har hatt noen gjester i studio som har fortalt fra reiser, jeg husker blant mange Sissel Åkre. Hun fortalte om en tur til Portugal i år, på leiting etter dansen fado. Og Ronny har fortalt om turen han hadde til Sahara for noen år siden.

Så jeg skrev på facebook til ham at han måtte fortelle om turen i Valle Radio til høsten. Jeg fikk ikke noen kommentar, trolig sitter han ved vannet med fiskestanga og prøver å få nattmat eller frokost til i morgen. Etter hva jeg forstår er han på vei nordover for å delta på landstreff for Landrovere. Deretter skal han på fisketur på Finnmarksvidda.

Men allerede ved Aursunden er myggen plagsom, etter hva jeg leser av taggene han har satt på bildet. I går skrev han om at det var tid for å laue seg før han reiste, kjenner jeg ham rett, kunne han nok bruke noen minutter til å fortelle om den prosessen også før han spilte en av sine mange blueslåter i programmet.

Facebook er et sted hvor man i stor grad deler bilder fra opplevelser man har. Når venner deler bilder og forteller litt om dem, kommer det gjerne noen liker-reaksjoner. Det forteller meg at reiseopplevelser er populære ikke bare for den som reiser, men også for den som får høre om en tur. Så de som spanderer penger og tid på å reise, bør også dele opplevelsene i Valle Radio, til beste for fellesskapet som lytter.

Statistikk er interessant, sjølv om det kan vere feil i han. Setesdalswiki har hatt ein statistikk nederst på kvar side som har synt talet på sidevisningar for den aktuelle sida. Mange har likt den enkle statistikken og prøvd å fylgje med på kor mange som les sider dei er interesserte i eller omtalte på.

Men etter oppgraderinga i går la eg i dag merke til at statistikken var borte. Eg spude Helge om dette, og han kunne då fortelje at statistikken var teken ut ved den oppgraderinga vi no hadde gjort.

Dei store wikiane har eksterne statistikkprogram som kan nyttast av interesserte, for over alt er det folk som likar slikt. Men dei som utviklar Mediawiki meinte at statistikken i programmet var lite tenleg og brukte for mykje datakraft, så dei tok bort tenesta. Dei ser jo mest på dei store wikiane, slike små wikiar som Setesdalswiki kan bruke programmet, men må sjølvsagt sjå at dei store bestemer utviklinga.

Så frå no av er det ikkje råd å få vite kor mange som har sett på sidene på Setesdalswiki. Eg vonar likevel at leksikonet vil vere tenleg for alle som er interessert i Setesdal og Indre Agder.

Det vert gjort mykje arbeid for å oppgradere wikipedia året rundt. Programvaren som driv nettleksikonet heiter mediawiki, og no er det versjon 1.27.0 som gjeld både på Setesdalswiki og andre stader.

Som brukar vil du sjeldan merke noko til programvaren som ligg bak, men det er eit stort arbeid å oppgradere. I wikipediafamilien skjer dette i USA, men Setesdalswik har lokal server og oppgraderinga må då bli gjort lokalt.

I dag var dagen for vår oppgradering komen og vi kunngjorde det på toppen av alle sider i går, sitenotice kallast det. Frå klokka 12 i dag og nokre timar var Setesdalswiki ustabil eller nede, som det vart sagt. I kveld skulle alt vere i orden att, men så enkelt var det ikkje.

Når eg skriv dette, er det framleis ikkje bilete å sjå på vanlege datamaskinar, men dei skal vere synlege på mobile plattformer. Sjølv er eg gammaldags og likar bordmaskin best, så for meg er det ikkje råd å sjå bilete no.

Til vanleg er det folk ein kan spørje om hjelp, men det tek noko tid å få svar, ikkje minst no i sommartida, så vi får smørje oss med tålmod og vone at det ikkje går så lang tid før alt er på plass att.

Takk til Helge Haugland som gjer denne jobben for Setesdalswiki. Han fortener ein blomst for jobben.

I morgon onsdag er det igjen tid for konsertar i Valle og Bykle. Først er det konsert klokka 11 i Hylestad kyrkje, så klokka 14 i Bykle gamle kyrkje. Henrik West avsluttar så dagen i Valle kyrkje med konsert klokka 19.30. På programmet onsdag 13. juli finn vi komponistane Georg Böhm, Niels Wilhelm Gade, Oskar Lindberg og Johann Sebastian Bach. Den sistemnde komponisten sin kjende toccata og fuge i d-moll står på programmet i morgon kveld, Gammal fäbodpsalm från Dalarna står også på programmet. Eg skulle gjerne vore der og vonar at mange finn vegen til kyrkjene i Øvre Setesdal i morgon.