Onsdagskvelden hadde Bjørgulv T. Berg gjort eit scoop då han fekk Paal-Helge Haugen på tråden for å gratulere med St. Olavs Orden. Det vart ein interessant halvtime, eg sat som fjetra. Slike program burde vi fått på podcast. Her kan du lese meir om Paal-Helge Haugen: http://no.wikipedia.org/wiki/Paal-Helge_Haugen

No når sendinga er over, eg hadde Open sending i kveld med over hundre telefonar frå 21 til 22:40, vil eg prøve å rekapitulere litt av det dei snakka om.

Paal-Helge Haugen fortalde at han hadde gjeve ut fire bøker alt i studietida medan han studerte medisin. Han valde å hoppe av og ikkje verte lege då han ikkje tok turnusteneste. Korkje lege eller forfattar er ein jobb ein kan vere halvt engasjert i om ein vil verte god, meinte han.

Gjennom å verte kjent med ein mann som hadde vakse opp i Japan, men då hadde budd i 20 år i Noreg, vart Paal-Helge Haugen kjent med haikudikting. Det er mest som stev, meinte han, men bare på tre linjer, medan vi har fire linjer på våre stev. Dei er så reine, desse tekstane frå aust.

Dei kom og innom stevdikting, den melanklolien som ligg under så mange stev, kanskje alle. Noko av den melankolien finn ein i folkemusikken og, same kor glad situasjon ein skildrar, så ligg ein undertone som ikkje er glad i dei fleste stev.

Boka Anne er noko av eit unikum i norsk boksamanheng. Ho har vore til salgs i 40 år, det har blitt mange opplag, og når eit opplag er seld ut, har Samlaget laga nytt opplag. Eg forsto at det skuldast ein avtale som var gjort i eit festleg lag for så mange år sidan, men det er svært uvanleg at noko slikt skjer.

Paal-Helge Haugen har samarbeidd med både musikarar og biletkunstnarar og andre forfattarar. Mellom anna arbeidde han mykje saman med Arne Nordheim. Dei har saman laga oratorium til Trondheims 1000-års jubileum. Det heiter Nidaros og vart framført i Nidarosdomen, som mest vart for liten til alle deltakarane. Likevel vart det plass til 1000 tilhøyrarar kvar kveld. Ei fornøyeleg soge fortalde han i samband med dette: Etter premieren var det bankett med mykje prominent folk til stades. Men arrangørane hadde gløymt å invitere komponist og forfattar, så dei gjekk på kafé om kvelden. Dei hadde mykje moro med å tenkje ut kva dei skulle seie til avisene dagen etter, når dei oppdaga fadesen.

Valle har betydd mykje for Paal-Helge Haugen. Det miljøet han vaks opp i med folkeleg kultur og religiøs pietisme har prega han heile livet. Forteljartradisjonane i Valle har vore kjelder han har kunna ause av i sitt forfattarskap.

Mykje meir sveipa dei innom, eg stoppar med dette og takkar for ein sjeldan halvtime.

If I can help somebody, as I pass along,
If I can cheer somebody, with a word or song,
I går kveld då eg var på vegen oppover frå Mandal til Valle, vart eg sitjande å høyre på Mari Lunnan i Kammertjenerne på P2 frå klokka 23 til midnatt. Ho presenterte andre halvdel av ein konsert med Bryn Terfel i Bærum Kulturhus. http://no.wikipedia.org/wiki/Bryn_Terfel Her er lenke til omtale av programmet: http://www.nrk.no/kanal/nrk_klassisk/1.6353189

Det var mykje fin musikk i bilen denne kvelden, engelske, walisiske og irske songar, i tillegg til Mozart, Händel, Schubert, og Faure. Då han fekk heile publikumslyden med seg i siste songen, var eg og med der i bilen i natta.

Men så kom ekstranummeret. Då vart eg nesten mållaus:

If I can help somebody, as I pass along,
If I can cheer somebody, with a word or song,
If I can show somebody, how they’re travelling wrong,
Then my living shall not be in vain.

Chorus:
My living shall not be in vain,
Then my living shall not be in vain
If I can help somebody, as I pass along,
Then my living shall not be in vain.

If I can do my duty, as a good man ought,
If I can bring back beauty, to a world up wrought,
If I can spread love’s message, as the Master taught,
Then my living shall not be in vain.

Der tona programmet ut. Så var det nyheter, ganske annleis harde nyheter. Eg skrudde dei av, ville heller ha andakten frå Terfel.

Då eg kom til Internett i dag, fann eg ut at det var ein Mahalia Jackson tekst, men at The Blind Boys of Alabama og syng den.

John Olav Larssen døde 2. januar og ble begravet fra Time kirke fredag 9. januar. Han og Norma var faddere for vår datter Margunn i 1975. Da bodde vi i Bergen, jeg jobbet som redaktør av Fiskerens Venn, ukemagasin for Den indre Sjømannsmisjon, hvor John Olav var generalsekretær. http://no.wikipedia.org/wiki/John_Olav_Larssen

Jeg og Reidun reiste i begravelsen, som var fra Time kirke klokka 10:30 denne dagen. Vi kom tidlig til kirken, som etter hvert ble ganske fullsatt. Det ble en fin stund i kirken, ledet av prost Anne Sofie Hårr, kanskje en av hennes siste tjenester som prost i Jæren prosti, hun skal gå av ved utgangen av januar.

Nils Tore Andersen, formann i Kirkerådet, hilste på vegne av Den norske kirke, Misjonsalliansen, hvor han var generalsekretær mens John Olav hadde tjeneste i organisasjonen, Indremisjonsselskapet, hvor John Olav startet som predikant og fra Den indre Sjømannsmisjon, hvor han var generalsekretær i fem år. Mye av det han sa, finner du i minneordet på Misjonsalliansen sine hjemmesider: http://www.misjonsalliansen.no/pages/ma_side.aspx?nr=3914 En reportasje som KPK gjorde fra begravelsen finnes i Vårt Land http://www.vl.no/folk/article4038713.ece

Harald Stanghelle skriver i dag en glitrende kommentar i Aftenposten http://www.aftenposten.no/meninger/kommentatorer/stanghelle/article2860132.ece Han kaller John Olav for En kristelig dannelsesagent, Rune Slagstad hadde ikke John Olav på sin intellektuelle radar da han skrev boka Kunnskapens hus, men han burde vært der, for han har betydd mye for veldig mange mennesker.

Jeg fikk gleden av å være med i minnesamværet etter begravelsen. Det var på Frelsesarmeen på Bryne, hvor tilreisende og familie fikk ha noen timer sammen og minnes en venn og slektning. Her hilste Rolf Listrøm, Rolf Kjøde fra Normisjon, Øystein Kristensen fra Justøyfamilien. Roald Øvrebø fra Den indre Sjømannsmisjon var kommet fra Bergen for å være med, men måtte gå noe tidlig, så jeg fikk hilse og takke for tiden i denne organisajonen. John Olav hadde en utrolig evne til å inspirere til samarbeid og til å møte nye oppgaver. Jeg nevnte havnemisjonstanken som førte til at DISM opprettet arbeid i Stavanger, Porsgrunn og Drammen, dette arbeidet førte vel også til at man etter hvert overtok Oslo Sjømannskirke. Han lot seg inspirere av fiskermisjonsarbeidet som Det Norske Misjonsselskap drev i Japan med betelskipet Shinko Maru, og DISM gikk inn for å støtte dette i en periode. Og behovet for et arbeid blant fiskere på Shetland førte til at Reidar Vetvik med familie reiste dit og etablerte en stasjon og en tjeneste de har fått stå i i mange år. Hans glød for og glede over samarbeid førte til at DISM kom med som eier i Hadsel Folkehøyskole, og i 1976 sluttet jeg som redaktør av Fiskerens Venn, som da fikk nytt navn, Trygg Havn, og reiste til Stokmarknes og begynte som rektor på Hadsel. Han sluttet også i DISM det året, avskjeden av på Landsmøtet på Tryggheim folkehøgskole for oss begge, og John Olav begynte i Misjonsalliansen. Hans evne til å inspirere for denne organisasjonens arbeid var ikke mindre.

Nå er hans tjeneste slutt. Et vers fra Den indre Sjømansmisjons mest brukte sang kommer i tankene:

La ankret falle! Jeg er i havn I ly for brenningens vover!
Jeg kaster meg i min Frelsers favn, Han som har hjulpet meg over.
Og kjente, elskede stemmer kaller,
Mens ankret sakte og stille faller
I evighetens lyse land.

Mer om John Olav kan du finne på min Valle Radio-blogg http://valleradio.blogs.no/2009/01/05/john-olav-larssen-5329189