Siris tanker om et ord som kom forbi

Siris tanker om et ord som kom forbi var en del av «Kvarteret» i tirsdagssendingen i Valle Radio 13. november 2018. Siri Johannessen skrev og tenkte, eller motsatt:

I kveld har jeg enda en gang tatt Asbjørn Kvalbeins plass, for i går mens jeg forberedte sangtimen var det et ord som hugg tak i meg og tok meg med. Det kan vise til ting med ulik styrke og kraft og vidt ulike bruksområder. Objektet kan holde ting inne og stenge andre ute, og lar ganske andre gli alt for fort eller laaangsomt gjennom fingrene på oss. For den ene kan det være en sann tyrann som svinger pisken 24-7, mens det bringer en annen bud om glede, fare, mat eller sorg. Det hang fra tak og bjelker, på vegg, stod på gulvet og lå i lommer som et tegn på velstand eller var vakker pynt. Først var det laget i eksklusive materialer for de få - ja, fremdeles kan det være noe eksklusivt og kostbart. Det kan veie flere tonn og bare noen ganske få gram. I årenes løp har de forflyttet seg fra stashyllen til vestelommer der de har hengt i fine gullkjeder – eller enklere kjeder av flettet hår eller tau. Før måtte de trekkes, og kunne overtrekkes så de sluttet å være mer enn et dekorativt objekt, nå har de batteri eller er selvtrekkende, så om du ser noen som er ivrige håndhilsere eller vinkere kan det være de trekker klokken sin. Akkurat ja, klokke er ordet.

Tanken på klokker kom rekende i en sang mens jeg forberedte kveldens sangtime og Bob Dylan var den skyldige. Den samme mannen som fortalte oss at tidene forandrer seg nå – times they are a changing – sang om å ringe med de klokkene, og fikk tankene til å vandre. Klokker kan ringe på mange vis. Iltert og hissig som en vekkerklokke etter alt for lite søvn. Instisterende og påtrengende for å kalle folk sammen for å slukke brann eller takle andre farer. Roligere for å kalle arbeiderne på marken inn til mat og folk til kirke. Enkle, ettertenksomme klemt maner til ettertanke, men kan også forkynne sorg. Men, klokker har en egen evne til å kontrollere manges liv på godt og dårlig vis. Forskere mener at de første kirkeklokkene ble introdusert rundt år 400 av Paulinus fra Nola, og ble hengt opp i kirker fra år 700. Om de ble erfart som plagsomme av folk med hangover søndag morgen allerede da er ikke kjent, det kan tenkes at det er et mer moderne problem. Her i landet hadde kirkeklokkene også en beskyttende rolle, de underjordiske skal ikke ha likt å høre klangen fra dem. Men tid (!) for en liten kursjustering.

På slutten av 1950-årene fortalte Pete Seeger i en sang han skrev at det var en tid for alt: To every thing there is a season. Den ble en hit med the Byrds i 1965 og het da Turn! Turn! Turn!. For meg er det en påminnelse om at uansett hvor hardt jeg strever og maser så har alt sin faste tid, det er en tid til å fødes og en til å dø, en til å gråte og en til å le, en til å sørge og en til å danse, en tid til å tie og en til å tale, en tid til å elske og en til å hate – en tid til krig og en til fred.

Jeg undres på hvor bevisste vi er på dette nå, at alt har sin tid. Vi har vel aldri hatt mer arbeids- og tidsbesparende hjelpemidler, og vært mer bevisste på at vi har rett til fri enn nå. Likevel er det som om mange av oss sjelden eller aldri har tid, eller bevisst klarer å ta oss tid til å gjøre ingenting. Det føles som om det alltid er noe en bør eller må, alltid videre, bare videre. Jeg undres på om ikke lyd, aktivitet og lys kan være bedøvelsesmiddel på linje med dop og alkohol. John Steinbeck sa en gang at «Vi mister mest tid fordi vi vil vinne tid». Er det ikke på tide å sette av tid(!) så vi kan gjøre ingenting? Velge å ha en skumringstid der vi kan se dagslyset forsvinne helt før vi slår på lyset? Kanskje velge å ikke bli underholdt eller være i aktivitet, men kjede oss litt? Er det noe som kan læres? Om det kan læres tror jeg muligheten for å lære det kan være større her i dalen enn i byene. Her finnes fremdeles områder uten lysforurensning, med stillhet og plass – både fysisk og mentalt, men at det kan være skremmende er helt klart. Helt til slutt noen ord fra Hans Børli som har en vakker beskrivelse av stille tosomhet en fredelig junikveld:

Vi sitter i slørblå junikveld
og svaler oss ute på trammen
Og alt vi ser på har dobbelt liv,
fordi vi sanser det sammen.

Se – skogsjøen ligger og skinner rødt
av sunkne solefalls-riker.
Og blankt som en ting av gammelt sølv
er skriket som lommen skriker.

Og heggen ved grinda brenner så stilt
av nykveikte blomsterkvaster.
Nå skjelver de kvitt i et pust av vind,
– det er som om noe haster.

Å, flytt deg nærmere inntil meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen.