Siri tenker: «Ved våre fulle fem – og engler»

Siri tenker: «Ved våre fulle fem – og engler» var en del av «Kvarteret» andre juledag 2017. Siri Johannessen skrev og tenkte.

Det siste kåseriet i 2017 er ikke Asbjørn Kvalbeins, han har mange gode - men akkurat i dag var det et som kom rekende forbi, som jeg akkurat klarte å huke tak i - så jeg tar det selv. Nå i juletid er det tydelig at englene får mer oppmerksomhet enn ellers. De er visst like stuerene blitt som Reodor Felgen, Askepott og Mikke Mus slik sett. De dukker opp i gamle og nye filmer. Filmer spør om de finnes, og det er filmer som slår fast at de finnes, vi får se dem med og uten vinger, med og uten lyder som skal understreke at «her kommer det en engel» og ikke «bare» et vanlig menneske. Heldigvis er det ikke bare skapninger med superkrefter som portretteres, men også slike som kan snuble og har litt vondt for å prestere helt godt nok til å få vingene sine – akkurat som om de utdannes i Guds flyvåpen.

Joda, det er ikke vanskelig å finne dem i Bibelen, der daler de ned i skjul – og det er vel fler enn bare meg som har lurt på hva slags skjul de landet i, vil jeg tro. De blir sendt ut som budbringere både før og etter Jesu fødsel, Josef får besøk av en av dem og får beskjed om at han skal bli far. Ja – det er jo ikke hans barn, men han skal være far og han skal gi'n navnet Jesus. Lengre ute i nytestamentet så dukker det opp en som åpner fengselsportene for apostlene, og fører dem ut derfra og etterlater dem til slutt med et oppdrag de skal utføre dagen etter. Dette er altså midt på natten. Så det må vel ha vært en lysende engel, vil jeg tro. Denne siste historien kan også kanskje for mange passe inn i rekken av Harry Potter-historier, for sett at fengselsvokterne hadde sett at han ledet dem ut – da måtte det jo ha blitt bråk! Så den engelen må vel faktisk ha kunnet gjort dem usynlige. Hmmm. Det er mange historier i Bibelen som mange av oss i vår overdrevet nøkterne og vitenskapelige tilnærming avfeier som sagn og fantasihistorier – bare tull altså. Det er mange som gjør det. Men, for meg så føles det der som en litt for lettvint løsning, en løsning som gjør at jeg ikke trenger å forholde meg helt til hva historien inni historien kan ha å si meg.

Det er ikke alt som kan forklares – annet enn med det utslitte begrepet «tilfeldighet» eller å si at folk er gode i bunn og grunn. Jeg tror det, det siste også – særlig når det gjelder dykkere – at de er gode på bunnen mener jeg. Men når timingen blir så god som den kan være. For eksempel at det dukker opp noe slikt når dagen er tung og mørk. Når da en engel dukker opp så sliter jeg med å si at «Ja, det der var bare en tilfeldighet, det er bare menneskelig det der». Klart det kan være det. Men, tenk på det – en skal kjenne hverandre godt for å se at noen sliter, at noen har en tung dag... De fleste av oss er gode til å skjule sånt noe. Når noen spør «hvordan går det med deg?» så er det veldig fort gjort å si «joa, livet går sin skjeve gang, skjener avgårde», eller «jaah, det er greit nok», og kanskje mener vi det akkurat da; selv om vi kanskje har mest lyst til å sette oss rett ned og bare gråte. Bare sekunder etterpå. Men slikt gjør man ikke. «Hva vil de andre tenke om meg – da?» De ville nok kanskje blitt flaue, gått i stor bue rundt meg, blitt utilpasse, kommet med gode råd om at «du burde nok oppsøke lege eller psykolog og få deg noen piller». Det finnes jo piller mot det meste nå...

Jeg er heldig nok til at jeg får holde på her i radioen og på biblioteket i Bygland. Begge steder har jeg hatt besøk av engler. En av de bråsnudde på dørmatten og sa at det var godt å høre på radioen om tirsdagene. Det var en helt uventet gave, og den kom en vanlig, litt småglatt dag i desember. Den gaven, den ga en helt annen varme enn et skjerf – og den varer – lenge. En annen fikk jeg inne på Joker her i Valle – den hadde også med radioen å gjøre. Der var det ei som lurte på om jeg var meg, og når hun fant ut at jeg var meg og også tilsnakkelig – og satte pris på det kanskje til og med – så fikk jeg til og med en klem :) Så, så mangt kan skje på Joker i Valle :)

Noen engler har en latter som bruser over som en godt ristet farrisflaske og gjør det umulig å være trist. De kommer innom på besøk, prater om alt og ingenting – og etterlater seg lys når de går. Andre har faktisk gjort det motsatte av engelen som slapp ut apostlene gjorde – de åpnet dørene inn i et fengsel for meg for noen år siden. Ofte tar det flere uker å bli godkjent for å komme inn på besøk i et fengsel. For min del kunne det fort ha gjort det, for Nederland måtte kontaktes og det måtte sjekkes hva galt jeg kunne ha gjort der. Det måtte og oversettes, tolkes og sjekkes foran og bak, opp og ned, så jeg hadde ikke store håpet. Men, det tok bare omtrent et døgn, faktisk. Jeg fikk helt hakeslepp da telefonen ringte mens jeg pakket for å rekke flyet samme ettermiddag. Nummeret kjente jeg ikke, og den som ringte sa at «du, vi har fått behandlet søknaden din, vi. Førstebetjenten sier det er greit at du kommer på besøk. Kan du være her i løpet av to timer?» Da glodde jeg på telefonen som om den var et merkelig dyr. Trakk pusten og fikk greie på litt mer. Hev meg rundt, helte meg selv og koffert og alt annet rart i leiebilen – og tror du ikke jeg rakk frem. Det ble et besøk. Ikke bare på tre kvarter eller kanskje maksimalt en time som det vanligvis var, nei vi fikk nesten to timer den dagen! Og selv om jeg ikke hadde hodet på helt rett sted etter dette her, så fant bilen veien til Gardermoen den dagen, og jeg rakk flyet – merkelig nok. Det var nok å tenke på, og takke for, den dagen.

Jo, dette har blitt mye jeg, jeg, jeg – men vi voksne mennesker som er vel bevart, ved våre sansers fulle bruk og våre fulle fem og alt slikt – vi snakker da ikke om engler og at slikt som dette kan skje? Vi vet å relativere det, vi vet å parkere det der det skal. Men vi burde vel bli litt mindre opptatt av å være både vel bevart og å være ved våre fulle fem – bli litt mer som barn, og snakke om slike ting?