Musikk fra Cavaillé-Coll-orgelet i Saint-Ouen, Rouen

Aristide Cavaillé-Coll, 83 år gammel.

Heliografi av Dujardin (ca 1894)

Orgelet i Saint-Ouen

Paul Hermans (2013)

Spillebordet til orgelet

Cmcmcm1 (2019)

Pedalene til orgelet

Cmcmcm1 (2019)

Musikk fra Cavaillé-Coll-orgelet i Saint-Ouen, Rouen var Postludium i tirsdagssendingen 16. juli 2024. Siri Johannessen hadde funnet frem musikken, og den presenterte hun slik:

Velkommen til kveldens Postludium, denne gang har det blitt til med god hjelp fra kåringen den nederlandske avisen de Volkskrant har avholdt. Etter å ha kåret de vakreste orglene i Nederland i to omganger, kom listen over europeiske orgler som er verd å kjøre en omvei for å få med seg. De som stod for kåringen var ni orgeleksperter, blant disse Leon Berben, Leo van Doeselaar, Ton Koopman og Sietze de Vries.

Sentralt i kveld står orgelet på andre plass; det befinner seg i Rouen i Frankrike og er bygget av Aristide Cavaillé-Coll i 1890. Dette skal være et av de to beste orglene fra hans hånd, Saint-Sulpice i Paris er det andre. Dette orgelet befinner seg i kirken til et av de mektigste benediktinerklostrene i Normandie. Det ble grunnlagt av Sankt Ouen, biskop av Rouen, på 700-tallet, og katedralen, den er større enn Notre-Dame i Paris.

Det tidligste orgelet ble ødelagt da kirken ble plyndret i 1562, og Crespi Carlier bygget et nytt i 1630 etter Jean Titelouzes spesifikasjoner. I 1683 ble det skadd av en orkan, og i årene frem til det ble demontert i 1741 ble det utvidet og ombygget. Grunnen til demonteringen var at det skulle unngås at orgelet skulle bli skadd siden kirken skulle brukes som kornlager. Den neste rapporten er ifra juli 1803, da skal de fleste delene ha manglet, og et orgel ble sammenstilt av deler fra orglene i Saint-Godard, Saint-Vigor og Saint-Jean. I 1851 ble det undersøkt av Cavaillé-Coll, og han klassifiserte det som et av Frankrikes beste. Det hadde da fem manualer og pedal. Fra 1888 utførte han en total rekonstruksjon, noe som ledet til dagens orgel. 17. april 1890 ble instrumentet innviet av Charles-Marie-Widor. Det er praktisk talt uendret, trass i senere vedlikehold. Orgelet har blitt klassifisert som et historisk monument, fronten i 1970 og selve instrumentet i 1976.

Orgelet har blitt mye benyttet til innspillinger, og karakteriseres som et av de vakreste i den symfoniske perioden. Orgelet har fire manualer og pedal, 64 registre og 82 stemmer. Det er kjent for en usedvanlig sterk 32' kontrabombarde.

Først i kveld får vi høre en improvisert toccata som er en hyllest til Albert Dupré, spilt av den finske organisten Kalevi Ilmari Kiviniemi. Kiviniemi ble født i Jalasjärvi i 1958, og døde 3. april i år. Han ble uteksaminert som kantor og organist i 1981, og studerte videre ved Sibeliusakademiet. I 1983 tok han diplomeksamenen som konsertorganist. Kiviniemis lærere var Eero Väätäinen og Olli Linjama. I 2000 spilte han sin første konsert i Notre-Dame de Paris sammen med titulærorganist Olivier Latry. Den første solokonserten fulgte i 2002. Kiviniemi har opptrådt i Europa, USA, Asia, Australia og Filippinene, og er spesielt kjent for sin tolkning av finsk og fransk orgelmusikk, videre er han også kjent som en viktig improvisatør.

Litt om Albert Dupré som Kiviniemis improvisasjon er til ære for. Han ble født i Rouen i 1860 og døde i Meudon i 1940, og var musikkteoretiker, korleder, musiker og titulærorganist på kveldens orgel. Han viste tidlig musikalsk talent, og fikk via Cavaillé-Coll prøvespille for Alexandre Guilmant som ba ham arbeide med den tekniske siden av spillet et år eller to. Fra 1883 til 1890 ble han undervist av Guilmant. Fra 1911 til 1939 var han titulærorganist på kveldens orgel, og hans sønn, Marcel Dupré, tør være kjent for egne meritter.

Vi får nå høre

Kalevi Kiviniemi spille Improvisation Toccata – Hommage a Albert Dupré

Det neste verket kommer fra Louis Viernes hånd, han levde fra 1870 til 1937, og var kjent som en briljant improvisatør. Hans orgelkomposisjoner er blant de sentrale i orgelrepertoaret tidlig på 1900-tallet.

Han ble født blind, men fikk noe av synet tilbake etter en operasjon da han var omtrent seks år gammel. Vierne studerte orgel ved konservatoriet i Paris, først med César Franck og senere med Charles-Marie Widor. Vierne vant konkurransen om organiststillingen i Notre-Dame i Paris i 1900, og beholdt den til han døde under en orgelkonsert der i 1937. Blant hans elever er Marcel Dupré, Joseph Bonnet, Nadia Boulanger, Olivier Messiaen, Maurice Duruflé, Gaston Litaize og Jean Langlais.

I 1928 spilte Vierne inn noen verk av Bach i tillegg til egne improvisasjoner i Notre-Dame. Improvisasjonene ble senere rekonstruert og transkribert av eleven Maurice Duruflé etter det gamle opptaket. Av disse er det den andre av de tre improvisasjonene, «Meditation», vi straks får høre den britiske organisten John Scott Whiteley spille.

Whiteley ble født i 1950, og utdannet ved London University og Royal College of Music med Ralph Downes og William Lloyd Webber som lærere, og han fikk så stipend til å studere med Fernando Germani i Siena og Flor Peeters i Malines. Fra 1975 til 2010 var han ved York Minster, der han var organist, og leder for jentekoristene fra 2000 til '08. Siden 1985 har han hatt årlige turneer i USA, og fra 2010 jevnlig opptrådt på BBC2 og BBC4 på fjernsynet. Han har undervist i orgel ved universitetene i Hull og Huddersfield, og som gjestelærer ved Royal Northern College of Music.

Whiteley spiller nå

Louis Viernes «Meditation», den andre av tre improvisasjoner.

Fra Vierne skal vi videre til en annen av de store symfoniske komponistene, Alexandre Guilmant – Albert Duprés lærer. Komponisten og organisten Guilmant levde fra 1837 til 1911, og hans første lærer var faren. Senere ble han elev av Jacques-Nicolas Lemmens. Fra 1871 til 1901 var han organist ved la Trinité-kirken i Paris, og i 1894 opprettet han Schola Cantorum i Paris sammen med Charles Bordes og Vincent d'Indy. Han etterfulgte Charles-Marie Widor som lærer i orgelspill ved konservatoriet i Paris i 1896. Fra 1901 hadde han en karriere som virtuos og holdt konserter både i Europa og USA.

Straks skal organisten Daniel Roth spille Religious march on a theme of Händel, opus 15 nr 2. Stykket ble komponert i 1861 og ble publisert i samlingen Pièces dans différents styles, som ble utgitt mellom 1860 og 1907. Dette skal være et av hans mest populære verk, og Guilmant spilte det under sin solokonsert ved innvielsen av orgelet i Saint-Sulpice i april 1862.

François Daniel Roth ble født i 1942 og er en fransk organist, komponist, musikolog og pedagog. Roth studerte ved konservatoriet i Paris, og blant lærerne hans var Marie-Claire Alain og Maurice Duruflé.

Tyve år gammel debuterte Roth da han assisterte sin lærer og titulærorganist Madame Rolande Falcinelli på orgelet i Sacré-Coeur i Montmartre i Paris. Han etterfulgte henne som titulærorganist, og hadde stillingen frem til 1985 da han ble titulærorganist ved Saint-Sulpice, også det i Paris. Denne stillingen hadde han frem til 2023, da han ble emeritus titulærorganist der.

Roth har undervist ved flere konservatorier og høyskoler, og fra 1995 til 2007 var han professor i orgelspill ved Musikhochschule in Frankfurt am Main. Blant æresbevisningene som har blitt ham til del er ridder av Æreslegionen.

og Roth spiller nå

Alexandre Guilmants Religious march on a theme of Händel, opus 15, 2

Fra Roth og Alexandre Guilmants Religious march on a theme of Händel, skal vi over til kveldens siste komponist. Han har jeg nevnt flere ganger, han kan kalles orgelsymfoniens far. Han regnes også til de viktige personene i etableringen av den franske romantiske orgeltradisjonen. Navnet er Charles Marie Widor. Han ble født i Lyon i 1844 og døde i Paris i 1937. Han var også organisten som stod for innvielsen av kveldens orgel, 17. april 1890, så med det er sirkelen inntil videre sluttet.

Widor studerte komposisjon med François-Joseph Fétis og orgel med Jacques-Nicolas Lemmens i Brussel. I 1870 ble han ansatt som organist i Saint-Sulpice i Paris, med ett års prøvetid. Widor hadde den stillingen frem til han døde i 1937, 64 år senere. Han etterfulgte César Franck som professor i orgelspill ved Paris-konservatoriet da Franck døde i 1890. Blant Widors elever er Charles Tournemire, Louis Vierne, Marcel Dupré og Albert Schweitzer, som var både hans venn og orgelelev.

Stykket som tidligere titulærorganist i Saint-Ouen, Marie-Andrée Morisset-Balier, skal spille er «Finale» fra Symfoni nr. 2 i D-dur, Op. 13, nr. 2.

Denne symfonien ble først publisert i 1872, og i 1901 og senere kom redigerte versjoner, noe som ikke var uvanlig for Widors symfonier. Det har blitt sagt at denne symfonien lett kunne kalles en Pastoralsymfoni.

Den som skal spille er tidligere titulærorganist for kveldens orgel fra 1977 av, Marie-Andrée Morisset-Balier, født 1938 i Fécamp, nord for Le Havre. Hun fikk sin utdannelse ved konservatoriet i Rouen, og hadde blant annet Marcel Lanquetuit som lærer. Morisset-Balier har vært organist ved Saint-Ouen de Longpaon i Darnétal og Notre-Dame-du-Port i Clermont-Ferrand.

Kveldens siste stykke, det er

Charles Marie Widors «Finale» fra Symfoni nr. 2 i D-dur, op 13 nr 2,

og med det, og Marie-Andrée Morisset-Baliers spill, takker jeg for følget og ønsker velkommen tilbake neste tirsdag.

Spilleliste

• Kalevi Kiviniemi: Improvisation Toccata – Hommage a Albert Dupré, fra albumet Cavaillé-Coll Saint-Ouen, Rouen (2009)
• Louis Vierne: «Meditation», den andre av Trois improvisations, spilt av organist John Scott Whiteley. Fra albumet The Dupré legacy (1997)
• Alexandre Guilmant: Religious march on a theme of Händel, opus 15, spilt av organist Daniel Roth. Fra albumet Daniel Roth plays the Cavaillé-Coll at Saint-Ouen in Rouen, France (2007)
• Charles Marie Widor: «Finale» fra Symfoni nr. 2 i D-dur, spilt av tidligere titulærorganist Marie-Andrée Morisset-Balier. Fra albumet Charles Marie Widor: Sämtliche Symphonien, Symphonie Nr. 2 op 13/2 (1987)