Grubleri om krig og fred i mer enn 100 år

Grubleri om krig og fred i mer enn 100 år var en del av åpningen på tirsdagssendingen i Valle Radio 1. mars 2022:

Akkurat nå er jeg glad jeg ikke sier at jeg kåserer, grubleri passer langt bedre i kveld. Den siste uken har vært ufattelig på mange måter, preget av rødt, hvitt og blått, og blått og gult, om ikke på de måtene vi vanligvis tenker på. Hva en enn kaller det som har skjedd, det står fast at en nasjon har krysset en annens grenser på mer enn en måte. Verden reagerer, ikke så mye som Chamberlain som trodde på "fred i vår tid" etter et møte med Hitler, men med å ta avstand fra den invaderende nasjonen og å stenge den ute fra internasjonale sammenhenger. Om utestengelse fra sportsarrangementer og for eksempel Melodi Grand Prix vil bety noe, får tiden vise. Om en handelsboikott kan utrette noe, likeså. Det vi allerede ser og hører om, er mennesker på flukt. Trafikkorker ut av Kyiv, at til å begynne med kom hele familier over grensene til Polen, Slovakia, Ungarn, Romania og kanskje også Moldova. Nå skal det være bare kvinner og barn som kommer, mennene må bli igjen hjemme. De første flyktningene har også allerede nådd Norge. Rapporter kommer fra nordmenn bosatt i Ukraina, de er også enten på flukt, eller lever på spranget. Den menneskeskapte, drepende tordenen sprer seg stadig lengre mot vest.

Et sidesprang her, er at jeg tenker på morforeldrene mine i dette. Mormor ble født i 1897 og døde i 1992, morfar levde fra 1901 til 1982. Hun opplevde, kanskje ikke helt bevisst, men dog, krigsforberedelsene rundt Fredrikstad i tiden rundt 1905, da det blant annet ble lagt ut miner i elvene for å forhindre at svenske fartøy skulle komme langt opp. Under første verdenskrig var hun rundt 15-20 år, men i motsetning til morfars familie holdt hennes søsken seg på land. Han hadde brødre som seilte ute, også på hvalfangst langt sør, mellom fiendtlige ubåter og skip. Historier om sprengte miner like ved øyen de bodde på, som folk langt inne på fastlandet kunne merke, fikk meg til å undres på hvordan familien hadde det mens sønner og brødre var ute til sjøs. Under andre verdenskrig bodde de fremdeles på den samme øyen og måtte etter hvert flytte derfra og til lands når okkupasjonsmakten overtok den. Men mamma glemte nok aldri hvordan det var å bli beskutt i 1940, da hun skulle ro over sundet, «Det ploppet rundt meg, som om det var hagl – og så var det fly som skjøt» fortalte hun.

Navnet på en av øyene i Svartehavet har blitt kjent på linje med Bolærne, Rauer og Oscarsborg ved Drøbak: Zmiinyi, også kjent som Slangeøyen, sør for Odesa. Soldatens holdning minner meg veldig mye om oberst Birger Eriksens kordate reaksjon da Blücher seg innover Oslofjorden.

I Ukraina er det mange kristne, fortalte bibelmisjonsleder Bernt Olsen i Det Norske Bibelselskap tidligere i februar. Stefanusalliansens generalsekretær Ed Brown sa til avisen Vårt land at han er bekymret for kristne i landet. Han frykter hva som kan skje med trosfriheten i disse områdene dersom Russland tar over makten, og han tror at de fleste tros- og kirkesamfunn da vil oppleve restriksjoner og innskrenkning av frihet.

Her i relativt fredelige Setesdal, i Bykle og Valle, har Open Heart og Hallvard Hasseløy samlet inn klær, sengetøy og annet i minst 15 år, i tillegg til penger de bruker for å handle inn mat og andre ting i Ukraina. Via dem og facebook kom denne meldingen fredag:

En av våre gode venner har sendt denne hilsenen når de var å hentet mat som skulle ut til dem som lider i dag:

Min venn. Halvard Hasseløy

Jeg har jobbet med deg lenge og jeg vet hvor mye du har gjort for Ukraina.

Og i dag holder du deg ikke på sidelinja.

I dag blir små barn fraktet til Europa, og stiftelsen har en hånd med i dette.

Gud velsigne deg, ikke forlat oss.

Heldigvis så har den trangen til å hjelpe spredt seg, for de av oss som er på facebook er det bare å holde øynene åpne. Men, det rapporteres nå også om at det er for mye hjelp, det er for mye klær, det er for mye ting, så – ja – hva en da skal gjøre er ikke godt å si.

Jeg har to ting jeg vil be dere om, helt på slutten nå. Det ene er å be. Be for menneskene som er oppe i dette, be for de pårørende til de som er oppe i dette, og jeg sier bevisst ikke noe om nasjonaliteter her – for død er død, og tap er tap uansett nasjonalitet. Det andre er – det er mange russere her i Norge som er maktesløse, sinte, fortvilet, de vet ikke hva de skal gjøre. Mange våger å stå frem i nyhetene og si «Dette støtter ikke vi», men ikke alle kan eller tør det. Vær så snill, ikke skjær alle over en kam. Ikke si til et tilfeldig menneske at «Ok, du kommer fra Russland - pell deg hjem til Putin! Du har ikke noe her å gjøre!» Gjør ikke det. Ikke alle støtter Putin. Ikke alle støtter det som skjer.

Det er så mye, mye mer som spiller her enn bare dette, men ord er så fattige i denne sammenhengen, så jeg slutter her for denne gang. Det å finne musikk til avslutning, det er ikke alltid så enkelt, og heller ikke denne gang. Jeg har valgt meg et av de eldste bønneropene som fremdeles er i bruk i de kristne kirkene. Det skriver seg fra de eldste gudstjenestene i Jerusalem. Kyrie eleison, Herre, forbarm deg! – og det er Kyiv kammerkor som synger.

• Kyrie Eleison i g-moll, Kcc 089, med Kyiv Chamber Choir. Fra albumet The Golden Heritage Of Ukrainian And Russian Sacred Music (2012),
• Terje Haugdal (t), Ole Karsten Sundlisæter (m): «Når ulykken rammer vår neste», Sundlisæter spiller, Ingeborg Kjøde Vold synger.