Grubleri om kommentarfelt og siler

Grubleri om kommentarfelt og siler var en del av kvarteret i tirsdagssendingen i Valle Radio 12. mars 2024:

Vanligvis sier jeg nå «Over til Asbjørn Kvalbein fra Norea», det gjør jeg ikke i kveld. I kveld er det meg som sitter her å grubler og tenker. Det er noe jeg har tenkt på i lengre tid som gjelder internett og hvordan vi oppfører oss der, eller mange av oss gjør det.

I gamle dager så var det jo også mulig å få publisert kommentarer og innlegg. Da gikk det gjerne via avisenes leserbrevspalter og der kunne vi jo være trygg på at det satt noen imellom og passet på at grov æreskjelling – eller æreskjelling i det hele tatt – ble silt ut, og at noe en hadde skrevet en alt for sen nattetime heller ikke kom inn.

Men, det er det sjelden en ser nå. I hvert fall ikke på internett selv, og da tenker jeg på steder som Facebook, Instagram, kommentarfelt til aviser og andre ting, og sosiale medier generelt. Der er det ufattelig mye som er ufiltrert, som kanskje er rått og som folk kan komme til å angre på om en stund. Men da er det ofte så godt fanget at det er umulig å få bort. Det er skremmende. Og i tillegg får vi høre om apper som unger har, som blir brukt som en slags diskusjonsgruppe eller noe slikt på skoler – der folk kan være anonyme. Og når barn er anonyme, så er de som voksne, det er visst ingen grenser for hva vi kan finne på å si. Ja, jeg sier vi, selv om jeg snakker litt om barn nå.

Det kamufleres kanskje som «jah, det er for ditt eget beste jeg sier det» eller «jeg har jo hørt det av en venn som har hørt det av en venn» eller «nei, for din skyld, så må det bare ut», det er den voksne måten å si det på. Men MÅ det virkelig ut at noen synes at «du er så stygg! Hvorfor i alle dager går du ikke å gjemmer deg?! Hold deg unna!» og «de klærne dine – si meg har du arvet dem etter bestemoren din?» Er det virkelig nødvendig? Og hvor lærer så unger slikt? Jeg tror de lærer det av voksne, når jeg ser hvordan en del kommentarfelt er. Der er vi flinke til å spissformulere, og å sette ting på spissen og overdrive, vil jeg påstå.

Misbruke humor? For humor er jo også et våpen som det er nesten umulig å forsvare seg mot. For hvis du ikke ler når du blir latterliggjort og rakket ned på, da er det jo DU som er dum. Det er DU som ikke skjønner poenget! Det er DU som ikke fatter at dette er humor. Men er det virkelig slik? Har humor blitt et ondsinnet våpen? Og ord? Det sies jo også at, ja – ord kan ikke skade deg. Engelskmennene snakker om at stokker og stener de kan skade meg, men ord de kan ikke. Det tror jeg ikke et kvidder av. Jeg tror at ord er verre, for de kan gå rett inn – uten at de etterlater synlige sår. Vi kan nok late som om vi ikke blir såret, men er det virkelig sant?

Jeg kom over en historie, eller jeg kjenner til en historie, om den gamle Sokrates – han filosofen. Han skal ha hatt tre siler som han brukte for å sjekke om det han ville si, virkelig var noe han burde si. For det du vil si, er ikke alltid noe du bør si. Det kan være greit å få på bremser.

Det fortelles at det kom en mann til Sokrates en gang, og han sa: «Jeg må fortelle deg noe om en av vennene dine.» Sokrates så på mannen og svarte ham: «Jeg antar at du først har latt det gå gjennom de tre silene.»

Mannen stakkar, han så ut som et spørsmålstegn, han kjente ikke hva de tre silene var, så Sokrates måtte til å fortelle: «Den første, det er sannhetens sil. Er du sikker på at det du vil fortelle meg er sant?» «Nei, sikker er jeg vel ikke», sa mannen, «for - jeg har hørt det av andre».

«Ok, ja, men så har du vel silt det gjennom godhetens sil da?», sa Sokrates. «Er det noen til gode, det du vil fortelle?» «Neeeei», igjen ristet mannen på hodet.

«Ok, men den tredje silen da! Har du spurt deg selv om det du vil fortelle meg er til noen nytte?» Denne er vanskelig, for av og til mener vi at det er sikkert til nytte at jeg forteller noen hva jeg mener om dem. Men, Sokrates tror jeg ikke ville vært enig uten videre – for mannen hadde jo heller ikke gjort det – han ville bare fortelle det han hadde hørt, så han bøyde hodet og skjemtes.

Og da avsluttet Sokrates praten om silene slik:

«Ja, men hør her, når det du vil fortelle om min venn verken er sant, godt eller nyttig, da er det vel bedre at du beholder det for deg selv.»

Kanskje noe å tenke på videre?

• «Ord» med Randi Hansen fra albumet Hjerterdame (1980)
• «Orda du gav meg» med Odd Nordstoga fra albumet Luring (2004)