Fattig bygdegutt fant kona si i Søgne og ble Mandals første bileier
Fattig bygdegutt fant kona si i Søgne og ble Mandals første bileier er en artikkel av Torbjørn Greipsland som vi har fått til publisering på Setesdalswiki.
Innledning
Bygdegutten tok innersvingen og ble Mandals første bileier, han unngikk bratte Søgne-bakker med nykjøpt bil. Han gjorde en enestående karriere som innflytter i Mandal, 28-åringen som gikk på tresko og ble kalt Bonen (bonden). Bonde med en Buick med 22 hestekrefter og til en pris av 3200,- kroner, en kjempesum den gang. Navnet hans var Edvard Ouensen Klev fra Øyslebø. Han var såkalt uektefødt barn, sosialist og målmann, men klarte å etablere en butikk og brusfabrikk som gikk svært godt. Så godt at han i 1911 kunne kjøpe bil og ble byens første bileier.
At pengene til bilen kom fra fortjeneste fra butikken og brusfabrikken, er klart. Men hvordan greide han å etablere seg i konkurranse med byens laug av veletablerte handelsmenn og butikkeiere, og gjøre det så godt? For noe handelsmiljø var han så menn ikke født inn i. Tvert imot.
Det er uten tvil nytt for de fleste i vår tid, også de som handlet i butikken da dattera drev den, at Edv. O. Klev hadde en så tragisk barndom. Det gjør hans innsats enda mer beundringsverdig.
Paul Sveinall skrev en artikkel i «Marnar-minner» 2015 om Ragnhild Eriksdatter Ramsland, født i 1838, død 1902. Hun måtte som så mange andre fra Vest-Agders bygder dra østover for å gjete. Seinere fikk hun arbeid i Oddernes. Der traff hun Ouen Andreas Ugland og ble med barn. Men han ville ikke gifte seg med henne, så hun dro tilbake til hjembygda. Hun fødte i 1876 tvillinger, Edvard Tobias og Reinert Andreas, men sistnevnte dødde kort tid. De ble født og døpt i Holum, nabokommunen til Øyslebø.
Bodde ulike steder
I folketellingen 1900 står Edvard, født 1876 i Kristiansand, oppført som gårdsforpakter, jernskipsbygger og fabrikkarbeider. Bosatt i Øyslebø. Moren Ragnhild Eriksdatter, født 1850, bor i Bjørkenes i Holum, en gård på grensa til Øyslebø. Det står også at hun var bortsatt av fattigvesenet, i følge hobbyhistoriker Kate Nordby som har funnet fram opplysninger om slekta.
Ragnhild fikk etter fødselen arbeid på ulike gårder i Øyslebø, kanskje også i Holum, og kom omsider til Gangså i Øyslebø sammen med Edvard. Også han måtte ut å tjene, og bodde visstnok en tid i Oddernes der faren var fra. Mora fikk seg så arbeid hos et barnløst ektepar på Kleiv i Øyslebø. Der vokste Edvard opp og tok gårdsnavnet som sitt navn, sammen med O. etter faren Ouen. Om de hadde noen kontakt, er uvisst.
Ouen giftet seg i 1878 med Ingeborg Tonette Tønnesdatter, født i Nes i Flekkefjord i 1852. Hun var rengjøringskvinne på Augland skole i Oddernes. De fikk tre barn. Det er ikke sikkert de var klar over at de hadde et velstående søskenbarn i Mandal.
Flyttet til Mandal
Edvards mor dødde i 1902, eieren av Kleiv måtte gå fra gården, og Edvard måtte finne seg nytt bosted og arbeid. Han flyttet til Mandal. Der hadde han kjente fra Gangså, noe som ute tvil betydde mye. Selv hadde han erfaring som vedkjører i dalen. Nå jobbet han med det samme i Mandal.
Edvard giftet seg 10. juni 1906 i Mandal med Adine Kristine Salvesen, født i 1879 i Hallandvig i Søgne. De fikk foruten Borghild som overtok butikken, seks andre barn. Så nokså sikkert finnes det mange etterkommere av Mandals første bileier flere steder, særlig på Sørlandet
Noe særlig innpass blant byens borgerskap i Mandal fikk Edvard neppe, og slett ikke blant de som så på han som en konkurrent. I tillegg til å være såkalt uekte barn var han tilhenger av landsmålet, nynorsk, og ble sosialist, ikke den mest populære politiske retningen i Mandal. Men han kunne pynte seg og gikk med sølvknappet vest – og tresko, ifølge Sveinall. Det var nok hans måte å svare på kritikken om ikke å være bymenneske god nok på. Med det hadde han markert seg. Så skilte han seg også ut ved å få navnet Bonen.
Bjørn Slettan skriver i Mandal Bys Historie bind 3 at ifølge Thor Gabrielsen, som har skrevet mye om det gamle Mandal, var dette et utslag av den by-land-konflikten som avspeilet seg i den hovenheten småbyboerne ofte kunne opptre med overfor innflyttere som holdt på sin bondedialekt.
 | Verst var kanskje de byfolk som så vidt hadde fått en generasjon på seg til å snakke med den mandalske bydialekt, som gudbedre ikke var særlig mer urban i form og tone enn et hvilket som helst bygdemål i våre opplandske dalfører. Men Edvard O. Klev lot seg ikke vippe av pinnen. Han forble en sta målmann og sosialist og solgte sine sigaretter i smått og sine marchandisevarer og produserte sin røde brus. Dessuten var han pioneren for bilismens inntog i Mandal. |  |
| – Bjørn Slettan | ||
Forretningstalent
Han må ha hatt et uvanlig godt forretningstalent, for lett kunne det ikke være å etablere seg i Mandal. Kanskje hadde han god hjelp av venner fra hjembygda. Men han må også ha hatt teft for hva som solgte og hva mandalsfolk ville ha i det nye århundret med frihet fra svenskene.
For handelsvarene i Store Elvegade 58, vis a vis Halsaa Meieri, var leketøy av de utroligste slag; masker, kortstokker, kniver, kruttlapper, troll i eske og munnspill, godterier av ulike typer og sigaretter og tobakk og piper. Han må ha truffet godt med varer som neppe noen andre satset så sterkt på. Fortjenesten må ha vært ganske bra.
Så god at han kunne satse på noe annet som slo an, nemlig produksjon av brus. Han sparte ikke på kullsyra og brusen ble derfor ekstra populær. Dessuten brukte han flasker som lett kunne lukkes igjen, slik mange husker melkeflasker etter krigen.
God reklame
At han hadde sans for god reklame, er det ingen tvil om. Illustrasjonen på plakatene han hang opp, var fornøyelige og uten tvil salgsfremmende.
Edvard ble ganske velstående, men akseptert i borgerskapet i Mandal ble han ikke, skriver Sveinall. Men velstanden gjorde det mulig å bli bilpionér i Mandal. Det ble han. At han tok innersvingen på byens handelsmenn og fabrikkeiere er ikke lett å skjønne. Med 3200 kroner dro han i 1911 til hovedstaden for å kjøpe bil. Valget falt på en brukt femseters Buick med 22 hestekrefter.
Han sendte bilen med båt til Kristiansand. Der stod Edvard klar for å kjøre doningen videre.
Med datidens smale, svingete og bratte veier var det ikke enkelt. Han kjørte til Brennåsen i Greipstad en mils vei vest for Kristiansand, men unngikk de bratte bakkene i Søgne ved å kjøre innover i landet til Laudal og over Klevelandsbrua og så nedover dalen til Mandal. Han fikk til og med en passasjer med, hun må ha vært modig, nemlig Anne Saanum, som betalte én krone for turen fra Laudal til Mandal.
Nådde målet
At han kom vel fram, må vel også regnes som et mirakel. Det sies at han tutet i ett sett. Skremte både hester og folk, måtte ut og godsnakke med dem, men så bar det videre. Målet Øvrebyen i Mandal nådde han samme kvelden. Da ble det mottakelse. Folk strømmet til for å se vidunderet til Bonen. Bonen med treskoene hadde klart det. Han følte seg nok stolt. Og kanskje tekte han: «Dette skulle mamma ha sett!»
I dagene som kom kunne andre få bli med han på biltur. Han tilbød turer opp i dalen. Han syntes nok det var stas når noen av hans forretningskollegaer ble med på biltur. Noen ganger brukte han en bildress for å markere virksomheten. Om han brukte tresko når han kjørte, er uvisst. I en annonse for det nye transportmiddelet stod det: «Buick automobil 22 Hk, plads for 5 personer anbefales publikum som et hurtigt og behageligst befordringsmiddel. Henvendelse kjøbmand Edv. O. Klev. Bopæl Store Elvegade 58, Mandal, vis a vis Halsaa meieri. Telefon 168.»
Behageligheten var nok bare så som så, men det var jo noen ubehageligheter også med hesteskyssen. Men aller verst var det hvis det ble stopp. Ikke så rart at det ble det for datidens biler, selv i dag får både personbiler og busser stopp. Men det kan vel tenkes at bønder med hest koste seg litt når automobilen sa stopp og de måtte tre til for å slepe bilen videre.
Skremte bønder
Einar Holmer Hoven skriver i boken «Slik var vår hvite barndoms by» blant annet: «Mange var redde for bilen den første tid, både folk og fe. I gatene tok eldre folk sin tilflukt i gatetrappene og butikkene når bilen var i farvannet, og på landeveien hendte det ikke sjelden at bøndene lot hesten bli stående igjen og selv stakk til heis».
Særlig mange trafikkregler var det ikke den gang, men amtmannen hadde innført i alle fall én: Når han møtte en hest og vogn på veien, måtte han stoppe til den møtende var kommet forbi. Ofte stakk bøndene innom Klev i butikken med følgende budskap:
| Hvis som at du ska ud å kjøre å hvis som at du møde okke, må du endelig stanse. Du veid æ har sånten rædd hæst. Men bønnan var mye ræddere enn hæsten. Såsnart ein bonemann så bilen, så var det til å røkke i tømman, å så måtte jo hæsten bli redd. Det hændte at bønnan løb opp i heia så hæsten sto aleine på veien. Æ møtte ei gamel kjæring på veien fra Snig te Vigelann. Ho sa: «Mi har alltid konne kjøre te kjørke før, men nå æ de forbi ætte at dette skræmsle kom på veien.» | |
| – Edvard Ouensen Klev | ||
Edvard O. Klev døde i 1955. Etter hans bortgang drev dattera Borghild butikken. Også hun fikk sitt oppnavn, «Bonderosa» eller «Bonerosa». Også under hennes ledelse var butikken populær. Kan knapt tro at noen gutt, for det var nok flere gutter enn jenter som var innom, fra Mandals nabobygder som var på tur til Mandal uten å besøke butikken med alt det rare i. Hun kunne vise fram den ene morsomme tingen etter den andre. Ser det fremdeles for meg. Litt sliten ble hun nok etter å ha gjentatt og gjentatt gjenstandens fordel, men jeg tror hun alltid fikk solgt noe til enhver som kom innom. Kanskje en bil i miniatyr, kanskje til og med en Buick? Jo, besøket var en opplevelse.