Den religiøse orkan gjorde Johan Gjærdal landskjent
Den religiøse orkan gjorde Johan Gjærdal landskjent er en artikkel av Torbjørn Greipsland som vi har fått legge ut på Setesdalswiki.
Den religiøse orkan gjorde Johan Gjærdal landskjent
- Av Torbjørn Greipsland
Johan Gjærdal satte dype spor. Hans forkynnelse førte til at utallige personer fikk en frelsende tro. Han var født på den lille garden Jerdal i 1871 og vokste opp der. Faren var Osmund Iversen fra Øvre Teigen, og mora Ingrid Larsdotter fra Helle i Fjotland.
Oscar Handeland, som vier Gjærdal stor og omfattende omtale i boka «Vårløysing», bind tre, skriver at det rådde trange går i hjemmet. Johan lærte tidlig å slite for føda.
 | Han var ein stillfarande gut som heldt seg sjeldan i lag med dei ungdommane som tura og drakk. |  |
| – Oscar Handeland | ||
Men et par ganger narret de han til å drikke, han ble rent sanseløs, falt i en bekk, og holdt på å drukne. Han lovte at det syndelivet skulle han holde seg borte fra. Handeland opplyser at den forkynnelsen som rådde i dalen, hadde så mange «om og men» at det var ikke lett å finne fram til fred med Gud. Men en samtale med gamle Lars Sandvand hjalp Johan. Og da Knut Apesland holdt møter på Liknes, fikk han trøst fra dette bibelordet: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg», Hebeerbrevet 13,5. Da var han 18 år.
Tre år senere kom prestekona Hedvig Bie til bygda. Hun forkynte et evangelisk budskap med vekt på den frie nåden, «Kom som du er og tro på Kristus». Det betydde mye for Gjærdal. Også bonden og forkynneren Ola Bjuland, født i Kvinesdal, men nå bosatt i Heskestad, kom til å bety mye for Johan. Det samme gjorde et åndelig vårbrus som gikk over bygda. Lærer A. Hompland og Tobias Biktjønn innbød til møter i Vestredalen, og Gjærdal deltok her.
Motstand
Reinert Tjørnhom var sterk motstander av det Gjærdal forkynte, han mente det var for lettvint, ikke skikkelig nok. Han drøftet det med presten Gunnar Tangen, men fikk lite hjelp. Men også han var imot at folk la seg på kne når de ba. - Svermeri, mente Tjørnhom. Men så ble han invitert med på et møte, og da han på ettermøtet reiste seg og sa «Be for meg at eg må bli frelst», så vakte det oppsikt. Hele forsamlingen la seg på kne og takket Gud for det som hadde skjedd.
Handeland mener vekkelsen i 1901 er den største som har gått over bygda. I forbindelse med en visitas ble det skrevet i årsmeldingen at drukkenskapen var gått sterkt ned, noe vekkelsen har bidratt til. Og så står det «De uekte fødsler er ikke mange».
Religiøs orkan
Gjærdal var så langt ikke kjent som forkynner utenfor bygda – Men det ble snart annerledes. Da han i 1902 kom til Hægebostad, kom også vekkelsen, den første siden 1872-72 da Lars Oftedal var prest der. «No braut det ut den største vekkjing som Hægebostad har sett til denne dag, ei vekkjing som på mange måtar snudde folkelivet heilt om», skriver Handeland. Og vekkelsen gikk videre til Eiken og Konsmo. Over nesten hele Agder ble Gjærdal et kjent navn. I bygd etter bygd ønsket de besøk av han. Mest omtalt ble vekkelsen i Åseral.
Sjeldent har en kristen vekkelse blitt sett på med så ulike øyne og karakterisert så forskjellig, som den som skjedde i Åseral i 1903. Vilhelm Krag reiste i 20 graders kulde med hesteskyss til bygda for selv å se hva som skjedde, og brukte kraftige negative ord om vekkelsen. Men presten N.T. Tønnesen mente det var ikke større grunn til å beskylde predikanten Johan Gjærdal for fanatisme enn Jesus og apostlene: Vekkelsen hadde positive følger blant unge og eldre.
Sommeren 1903 hadde Ingeborg Kaddeland hørt Gjærdal tale på et møte i Konsmo. Den predikanten ville hun skulle komme også til Åseral, og hun ba til Gud om det. Etter ei tid kom han og holdt møter i Tveit, Handeland, Kylland og Kyrkjebygda. Mange folk kom, men ingen vekkelse.
Ungdommen kom
En dag ble noen ungdommer spurt om å komme og høre på Gjærdal. Men de svarte at det var ikke noe å høre, bare fordømmelse. Men de fikk til svar at Gjærdal er ikke slik. De kom. Og opplevde at han talt varmt om å søke frelse hos Jesus Kristus. Etter møtet fulgte hele ungdomsflokken med til Kaddeberg, der Gjærdal bodde. Der samtalte de og ba til langt på natt. Slik begynte vekkelsen.
| «Dei næraste månadene, særskilt tida fram mot nyår 1904, vil aldri bli gløymde av dei som var med. Ikkje minst hjå mange av dei som var unge, lever hendingane frå denne tida som ein underfull draum» | |
| – Oscar Handeland | ||
Fullt hus
Det var på det to år gamle bedehuset at møtene ble holdt. Dit strømte folk, fra gamle gråhåra til skolebarn. Det var fullt hus, kveld etter kveld, måned etter måned. Og lørdag og søndag når folk kom fra alle kanter av soknet, var det for lite.
Det merkelege, og det som greip mest, var ikkje talane av Gjærdal og andre. Nei, det var den åndsmakta som låg over samlingane, og den underfulle samklang ein merkte i alt. Lange talar høyrde ein sjeldan. Møta tok til om vanleg med song og bøn. Etterpå tala Gjærdal og stundom ein til. Så tok Gjærdal bibelen og rusla ned i salen, og «ettermøtet» var snart i full gang, ifølge Handeland.
Samtalte og ba
Da kunne de se folk sitte med bibelen åpen, samtalte, ba, noen lå på kne og ba, mens en og annen gubbe tok til å karve i pipa og fikk seg en røyk. Men mest gripende var vitnesbyrdene, det gamle og unge delte med hverandre om hva de hadde opplevd. Det kom både smil og tårer.
Gjærdal kom tilbake på nyåret. Vekkelsen fortsatte, ja, nådde vel et høydepunkt da. Men det ble også en del teologisk uenighet da, om forholdet mellom loven, påbudene i Bibelen, og nåden, det vil si at frelsen er gratis. Ved årsskiftet var det knapt det hjem som ikke var berør av vekkelsen på en eller annen måte, mente Handeland. Vekkelsen i Åseral ble et samtaleemne vidt omkring. Det ble sagt at Gjærdal hadde tvunget hele bygda under seg, til og med presten og lensmannen. Natt og dag dreiv han på, stridde med djevelen og nøyde folk til å bli omvendt. Andre fortalte det motsatte: Åsdølene hadde blitt så urimelig glad.
Dikteren Vilhelm Krag sang ut
Gjetordet om vekkelsen nådde også hovedstaden der Vilhelm Krag bodde. Da han skulle til Sørlandet en tur, la han turen til Åseral, med hesteskyss i 20 graders kulde. Første kvelden han var på bedehuset, var tema «Kva plikter har dei som reiser til Amerika?» Det var ikke så mye å kritisere, men han fikk med fra foredraget at de som reiste, måtte sende penger hjem.
Dagen etter rettet han i referatet skytset mot predikanten Gjærdal: -Men jeg minnes aldri å ha møtt noen der virket i den grad voldsom – nesten fysisk brutal – som denne døl. -Innholdet i hans tale var kanskje ikke så betydelig, men den flamme som gjennomglødet hele skikkelsen, var av dem der tenner i sinnene, skrev Krag.
Så nevner han hans brede skuldrer, store hender og knoklede håndledd. Da han begynte å be, var det dødsstille i salen. Ba om en velsignet stund, men mer og mer fyltes han med hellig harme mot synden.
Krags lange skildring fra møtet stod i Morgenbladet 3. og 5. mars 1904. Men Handeland skriver at han kom ikke over et eneste blad som nevnte artikkelen.
–Kanskje har redaktørene funnet for mye frostblå himmel og for lite «svovel» i den.
«Vill styrke»
Men i Kristiania Dagsavis for 7. mars trykkes et innlegg med tittelen «Den religiøse orkan i Åseral. Privat fra Mandal». Forfatter er ikke oppgitt.
Stykket begynner slik: «Den religiøse orkan som oppstod i Åseral for henved en måneds tid siden, raser fremdeles med vill styrke - , meddeler en lege som vi i går henvendte oss til i telefonen. Det er som vanviddet har grepet befolkningen der oppe i det mørkeste av det mørke fastland … Man kappes om å bekjenne sine synder – kvinner besvimer, og barn gråter høyt av angst, heter det i innlegget (Gjengitt i sin helhet i Handelands bok «Vårløysing, bind III).
Det stykket kom inn i flere blad på Sørlandet. Men Handeland, selv åsdøl, skriver at de «vakte» åsdølene tok det med ro, og hadde helst moro av «orkanen» i bladene.
Sognepresten tok til motmæle
22. mars kom det to innlegg i Vestlandske Tidende i Arendal fra presten i Åseral, Nils Tønnes Tønnesen. Han hadde tydeligvis en ganske annen mening om vekkelsen. Han skrev: «I det hele har vekkelsen vært merkelig sunn, uten spor av fanatisme».
Han nevner at kirkesøkningen har økt, tallet på de som går til nattverd det samme, bygdas mest opplyste ungdommer, likeså meget menn som kvinner, er grepet av bevegelsen, og den er ikke engang ensidig pietistisk, som jo i regelen er tilfellet med så store vekkelser.
Dessuten opplyser sognepresten at drukkenskap og annen last er avtatt i betydelig grad. Han gleder seg over at ungdom som tidligere fylte bygda i jula i beruset tilstand med skrik og skrål, nå kunne hygge seg på en julefest første juledag.
–Noen religiøse utskeielser har jeg ikke hørt om, skriver Tønnesen. -Derfor kan jeg ikke skjønne at man med grunn kan beskylde hverken den omtalte predikant eller de nyomvendte for fanatisme, med mindre man vil beskylde Jesus og apostlene for det samme. For forkynnelsen er den samme som deres, evangeliet om den frie nåde i Kristus. Om predikanten Gjærdal skriver han at styrken i hans forkynnelse er den frie nåde, og at han opptrer rolig og lidenskapsløs.
Handeland konkluderer med at etter dette stilnet «orkanen» i bladene. Og bladet «Sambåndet» kunne slå fast at dagspressen skrik om vekkelsen i Åseral er et nytt bevis for hvor fjernt denne presse står fra den åndelige bevegelse i vårt land.