Takk for livet!

Takk for livet! er et Facebookinnlegg Geir Daasvatn skrev 21. august 2017, etter den siste kontrollen etter kreftsykdom 4–5 år tidligere. Lenker i artikkelen er lagt til i ettertid.

Artikkelen

Takk for livet!

For et par dager siden var jeg til den siste kontrollen etter kreftsjukdommen for fem år siden. Nå er det ikke meir oppfølging på sjukehuset. Det har ikke vært noen tilbakefall i løpet av fem år. Ingenting tyder på at det skal bli det heller. Det fikk meg til tenke litt i helga.

Det er veldig mye som har gått på tverke i livet. Det blei aldri noen lysende fotballkarriere. To uker i Manchester United er bare et fjernt minne. I familien har vi opplevd brå og uendelig triste dødsfall. Jeg blei sjuk av andre ting lenge før jeg fikk kreft, og kunne ikke lenger arbeide som jurist. Nå er jeg uføretrygdet. Jeg er frisk av kreften, men likevel med sterkt redusert helse. Økonomien som uføretrygdet er adskillig mer beskjeden enn som jurist. Men når jeg filosoferer litt over livet, og spesielt de siste årene, er det et par ting som dominerer i tanken. Jeg er utrolig glad og takknemlig for å ha blitt kvitt kreftsjukdommen. Det norske helsevesenet gjorde alt det beste de kunne for å få meg frisk igjen – og klarte det. Jeg har fått mulighet til å leve mange år ekstra i forhold til hva som kunne ha skjedd. Mange av oss som får kreft dør av sjukdommen, kanskje bortimot 1/3. Det er uendelig trist. Selve livet er det kjæreste og mest verdifulle vi har. I hvert fall er det det for meg. Så på det aller viktigste punktet i mitt liv har jeg vært kjempeheldig.

Rita i Eikerapen i Åseral 20. august 2017.

Foto: Geir Daasvatn

Det aller største for meg i livet, ved siden av livet sjøl, har vært å treffe Rita og få lov til å være kjæresten hennes i snart 20 år. Alle gutter syns vel, med god grunn, at de har den aller beste og fineste kjæresten i hele verden. Og for meg blei Rita akkurat den rette. Ingenting annet i livet kan måle seg med å ha møtt henne. Så da har jeg altså hatt flaks ikke bare med å berge sjølve livet, men også i det aller fineste jeg kan tenke meg i livet – kjærligheten.

Ved siden av å være kjær i Rita, har jeg gjennom hele livet fått drive med noe av det aller mest givende jeg kan tenke meg; samvær med barn og unge gjennom idretten og i livet ellers. Det har vært en stor gave å få bli kjent med så mange fine barn og ungdommer, og få følge deres utvikling på nært hold framover mot å bli voksne, bra mennesker. Når jeg tenker meg grundig om, kan jeg godt kjenne – innerst inne – at dette fellesskapet med barna har betydd mye meir for meg enn hvilket yrke jeg skulle ha eller en mulig stjernestatus på fotballbanen.

Jeg regner meg altså som utrolig heldig på de tre kanskje mest betydningsfulle feltene i mitt liv – livet, kjærligheten og barna. All motgangen – mesteparten sjølforskylt må vel innrømmes – gjelder andre og når alt kommer til alt mindre viktige ting i livet. Å oppnå en bra fotballkarriere, eller å bli en flink jurist, er liksom – litt enkelt sagt – litt lenger nede på lista over hva jeg drømte om for livet.

Hva er det jeg vil fram til? Jo, nå skal du høre. Jeg kan gremmes og være trist for alt som har gått på tverke i livet. Det blei ikke sånn som jeg drømte om da jeg lå under taket på låven på Hornnes og hørte regnet tromme mot bølgeblikket. Eller jeg kan tenke på – fokusere som det så fint heter – at på de aller viktigste områdene i livet har jeg – tross alt – vært heldig.

Hver og en av oss må leve sitt liv og finne sin egen veg i livet. Om du føler deg nedbrutt og trist over all motgangen og alt strevet i livet, skal jeg sjølsagt ikke komme her og påstå at det bare er å tenke på det gode og glemme det vonde. Det ville være uforskammet og ufølsomt. Så enkelt er ikke livet. Jeg har sett på nært hold hvor tungt et menneske – min egen bror Finn – kunne slite med motgang og sjukdom, og til slutt ikke orket å leve lenger. Han var veldig sjuk og kunne ikke bare skru på en knapp og fokusere på det positive. Han prøvde så godt han kunne å finne en veg i livet, men til slutt blei det umulig. Jeg har også sett at noen av de mest positive og fineste mennesker jeg kan tenke meg, likevel har bukket under for sjukdom eller annen vondskap. Noen ganger kan livet bare være helt uendelig trist og urettferdig, og motgangen bortimot uoverkommelig. Men for meg hjelper det mot dystre tanker å prøve å sette pris på alt det gode jeg også har, og som gjør livet så verdifullt å leve. Nedturene, nederlagene og plagene i livet er også en del av det å være menneske, men heldigvis ikke så vonde at de kan klare å overskygge det gode.

Nå er det valgkamp, og det er ganske utrolig å se og høre alle politikerene som mener de har den eneste rette oppskriften for hvordan samfunnet skal være og hvordan vi mennesker bør leve. En annen «sjanger» i samme gate er alle forfatterene som skriver bøker med oppskrifter på hvordan vi skal bli lykkelige i livet. Sjøl er jeg usikker på mest alt som har med livet å gjøre, og sjonglerer meg framover fra dag til dag. Vegen blir til mens jeg går. Men noe er sikkert, sjøl for meg: Når jeg har berget livet, vært sammen med verdens beste kjæreste for meg i 20 år og fått leike med barna i 40 år, så er jeg ikke uheldig men heldig.

Jeg har ikke, slik som mange andre i disse tider, oppskriften på hva som er et godt liv for alle. Jeg har bare min egen lille tanke om hva som funker for meg. Jeg er heller ikke poet og ordkunstner, slik som min gode broder Knut Olav. Jeg må derfor – som så ofte før – låne disse enkle ordene fra dikteren William Blake, som ganske så presis beskriver min idé om hva som gjør livet mitt godt å leve:

Å sjå ei verd i eit sandkorn
og ein himmel i ein vill blomst,
halde det uendelege i handa
og det evige i ein time.

Takk for at jeg får bo i et land der vi i forhold til nesten alle andre mennesker i verden har det veldig trygt og godt. Takk for livet!