Et uvanlig Postludium

Et uvanlig Postludium var en del av programmet i tirsdagssendingen 17. februar 2026. Siri Johannessen hadde funnet frem musikken, og den presenterte hun slik:

• Høyr programmet her

Guy Bovets Fuge over «Den rosa panteren» spilt av Martin Setchell

Det er ikke tvil om at det var Den rosa panteren, eller temaet fra den filmen, som hilste dere velkommen – og det er Postludium som er i gang. Det er Henry Mancinis opprinnelige tema som Guy Bovet har skrevet en fuge over, og den snek seg inn og ønsket velkommen til et litt uvanlig Postludium i kveld. Den som spilte heter Martin Setchell, og han spilte på Riegerorgelet i Christchurchs rådhus i New Zealand.

Det er vinterferie, og jeg har latt meg inspirere av et leserbrev i svenske Kyrkans Tidning, skrevet av Ingvild Mydske Fallegård. Hun er kyrkoherde i Västra Frölunda pastorat og sier mye interessant, men det som fikk meg til å velge uvanlig musikk til kveldens Postludium var dette (min oversettelse):

Den første gangen jeg forstod at barn og orgel er en vellykket kombinasjon var når jeg stod med en gjeng konfirmanter på orgelgalleriet i Torslanda kirke i Gøteborg. Sammen med organisten hadde vi sunget Kyrie og Gloria med konfirmantene. «Og hvilken musikk er det dere hører på?» spurte organisten og fikk fort svaret «Bohemian Rhapsody». Straks hørtes Queens vakre toner fra orgelet i den gamle kirken, og det har stått der i flere generasjoner.

Med en gang hendte det noe i konfirmantenes øyne og kroppsspråk. Plutselig forstod de at et orgel er et helt orkester. At det er mulig å spille ulike typer musikk på kirkens hovedinstrument.

Det blir mye uvanlig musikk for mange av dere i kveld, og ja, etter hvert kommer også «Bohemian Rhapsody». Først til noe som kom totalt overraskende på meg etter en gudstjeneste i Noorse kerk – eller sjømannskirken – i Rotterdam en sommer. Messen hadde vært trygg og velkjent, men da sommervikaren begynte på postludiet satte jeg meg opp og spisset ører. Dette var da velkjent? Men hvorfra? Det tok litt tid, men etter hvert kjente jeg igjen Procol Harums debutsingle fra 1967 – «A whiter shade of pale». Det var en overraskelse som viste meg hvor mye selv et lite orgel kan i de rette hender og føtter.

Fra meg og mitt til Matt Walters, som kanskje er bedre kjent som Reductio. Han har studier i klassisk orgel bak seg og var organ scholar ved Homerton College i England, før han begynte å remikse klassisk musikk med moderne pop-musikk, også på Tik-tok. Han sier i et intervju at

Å ta musikken folk kjenner og elsker og forvandle den gjennom et historisk instrument bidrar til å bygge bro mellom det gamle og det nye.

og dessuten

Å spille mer moderne ting som filmmusikk, eller dance, på en klassisk måte er noe som kan åpne folks øyne for mulighetene til klassiske instrumenter.

Mer musikk, nå kommer den sangen som enkelte mener er avledet av Bachs måte å komponere melodier på, fra et band som er kjent for at musikken var påvirket av både barokken og annen klassisk musikk:

Procol Harums «A whiter shade of pale» spilt av Reductio.

Fra 1967 skal vi ti år frem i tid til filmmusikk og en amerikansk komponist som har komponert musikken til mange kjente filmer – John Williams. Å fortelle om Star Wars og alle filmene fra det universet blir alt for langt, så jeg går over til konsertorganisten Ulla Olsson fra Sverige. Hun er klassisk utdannet ved Musikhögskolan i Malmö, og har høyere organist- og kantoreksamen derfra. Selv transkriberer hun orkesterverk for orgel, og har et prosjekt hun kaller «Happy Halloween». I den sammenheng har hun flere år arrangert konserter med musikk blant annet fra film og dataspill. Hun sier

Jeg mener at en gjennom kreativitet kan få subkulturer og etablert kultur til å møtes. [...] [og jeg ønsker] å kunne vise potensialet som finnes når ulike sjangere kan skapes utover den tradisjonelle musikken en ofte forbinder med orgelet.

Så, len dere tilbake og hør temaet fra Star Wars slik Ulla Olsson har transkribert det for orgel, og spiller det:

John Williams' Tema fra Star Wars.

Neste spor er også fra en film, denne gang fra fantasy-filmen Dragetreneren. Musikken er komponert av engelskmannen John Powell, som også har skrevet musikken til blant annet filmene om Jason Bourne og Face/Off. Det er ikke lenge siden organisten som skal spille var i Norge, hun heter Anna Lapwood og er Royal Albert Halls offisielle organist. Hun ble utdannet ved Magdalen College i Oxford. Lapwood arrangerer midnattskonserter på Father Willis-orgelet fra 1871 i Royal Albert Hall, og hun har selv arrangert «Test Drive», som er stykket vi får høre, spesielt for det orgelet. Det er Storbritannias nest største orgel vi får høre henne spille

John Powells «Test Drive» fra filmen Dragetreneren.

Det har vært filmmusikk, noe mer symfonisk pop-rock, og nå kommer progrock. Det var flere innspillinger av Queens «Bohemian Rhapsody» å velge mellom, men igjen falt valget på den unge, engelske organisten Reductio. Freddie Mercury mente selv at denne sangen var en liksom-opera, med bombastiske kor, resitativ og forvrengte fraser fra italiensk opera. Mottakelsen i 1975 var blandet, men jeg håper dere kan like

Queens «Bohemian Rhapsody» spilt av Reductio.

Men, nå: Neste stykke kommer ikke fra pop eller rock, heller ikke fra film, men fra Mons Leidvin Takle som vi i Setesdal kjenner som en tidligere organist i Vennesla og Evje og Hornnes. Han har skrevet og utgitt mye musikk, både for piano og orgel. En del av den regnes ikke til den tradisjonelle kirkemusikken, og det er hans «Blues-toccata», Sjette sats fra verket Våg å leve vi straks får høre. Denne gang er det den engelske konsertorganisten Christopher Herrick som skal spille. Orgelet ble bygget av Letourneau og befinner seg i Winspear Centre i Edmonton i Canada. Herrick er kanskje best kjent for sine tolkninger av Bachs orgelmusikk, men altså, nå er det

Mons Leidvin Takles «Blues-toccata» han skal spille for oss.

Til slutt blir det ur-klassisk, har jeg lyst til å si, men også filmmusikk - til og med for en animert film så har dette stykket vært brukt!

For å ta organisten først: Simon Preston, som ifølge engelsk wikipedia blir sett som en av de viktigste engelske kirkemusikerne i sin generasjon. Han skal spille en toccata i d-moll av selveste fader Bach, altså Johann Sebastian. Den toccataen er første sats i BWV 566, som han trolig skrev mens han oppholdt seg i Lübeck. Flere filmer har brukt dette verket, blant annet The Phantom of the Opera fra 2004 og animasjonsserien fra 1978 – Det var en gang et menneske.

Jeg håper at flere kanskje kan ha fått en a-ha-opplevelse når det gjelder hva et kirkeorgel kan i de rette hender og føtter, og dermed, med

Johann Sebastian Bachs «Toccata i d-moll»,

sier jeg takk for meg og ønsker dere velkommen tilbake til et langt mer tradisjonelt Postludium kommende uke.