Sjå kjelda til De utelatte eller glemte (grubleri)

'''Grubleriet om De utelatte eller glemte''' var siste del av timen i tirsdagssendingen i [[Valle Radio]] [[Tysdagssending_i_Valle_Radio_20250506|6. mai 2025]], og det var [[Siri Johannessen]] som delte noen tanker i forbindelse med 80-års-jubileet for frigjøringen i 1945:
* «Norge i rødt, hvitt og blått» med Arne Sveen fra albumet ''Norge i rødt, hvitt og blått, vol. 1'' (2012)
I overmorgen, på frigjøringsdagen 8. mai, minnes vi at Norge igjen ble fritt etter fem års okkupasjon og feirer dessuten at Norge har vært fritt i 80 år. Dagen feires med bekransing av bautaer der mennesker som mistet sitt liv i kampen mot okkupantene har fått sine navn hugget inn, kanskje også de som mistet sitt liv under første verdenskrig. Det er godt å stå stille ved det de, og deres familier, ofret. I kveld vil jeg minnes dem som overlevde, og ikke bare annen verdenskrig, jeg vil også minnes andre overlevende krigsdeltakere generelt og to spesielt. 

Mange nevnes ikke. De tilhører den store, tause eller stille mengde mennesker som rammes av mareritt, både i våken tilstand og sovende. De som ikke lengre kan sitte med ryggen til et vindu, men oppsøker et hjørne for om mulig å ha kontroll på omgivelsene. Krig har gitt mange traumer, og samfunnet har ofte ikke evnet å sørge for dem eller gi dem anerkjennelse for innsatsen.

Det er kjent at det finnes krigsseilere som deltok i både første og annen verdenskrig. Forskere vurderte i ettertid innsatsen deres som Norges viktigste bidrag til de alliertes seier i siste verdenskrig. De overlevde etter å ha seilt på flytende bomber, skip fylt med ammunisjon, drivstoff og annet som var viktig ved fronten. De seilte på hav der fienden var usynlig, der ubåter som oppførte seg som ulveflokker jaktet på konvoier, grupper av skip med noen få marineskip til eskorte, og gjorde sitt beste for å skille et skip fra gruppen. De øvrige skipene hadde klar ordre om å ikke gripe inn om ett sank, ikke redde noen, men seile videre for å redde lasten. De seilte via Island til Murmansk, og de seilte til søramerika. Og dette var «bare» handelsflåten. 

Når sjøfolk må leve under en slik usikkerhet og et slikt press uke etter uke, måned etter måned og år etter år er det ikke rart at de knekker psykisk. Mange endte da også som samfunnets stebarn. De ble kanskje mer kjent som «han fylliken» eller «den raringen», uten at folk så hvorfor. Folk tenkte ikke på at de selvmedisinerte for å overleve drømmer og minner. Nå er det noe mer forståelse for slike skader, det har til og med gått fra å bli kalt «granatsjokk» som det het etter første verdenskrig, til PTSS &ndash; post traumatisk stress syndrom. Dessverre er det fremdeles vanskelig for veteraner å få hjelp. Jeg vet ikke om vi virkelig har kommet så mye lengre siden 1945, selv om det heldigvis har blitt mer åpenhet rundt dette. Men, tilbake til tema. 

Det er minst to med røtter her i dalen som ble krigsseilere, og overlevde, i tillegg til at de ikke havnet på livets skyggeside. La meg fortelle dere litt om brødrene Gunstein og Grunde Johnsen Skomedal. Jeg «møtte» den yngre broren Grunde for første gang i en artikkel i årsskriftet ''[[Setesdal og setesdølar]]'' fra 2016, og den vakte min interesse for de to krigsseilerbrødrene. De vokste opp i en flokk på åtte, med Gunstein som eldstemann og Grunde som nummer fire. 

Eldstebror ble født på [[Ose]] i 1909 og emigrerte til USA allerede i 1929. Der slo han seg etter hvert ned i Flint i Michigan, og ble kjent som Gunsten eller Gus. I 1942 ble han gift med Evelyn Signe Ericksen, og de fikk etter hvert tre barn - en sønn og to døtre. Men, allerede to-tre måneder etter vielsen vervet han seg til den amerikanske marinen og fra 1943 til 1945 gjorde han tjeneste ombord på destroyeren USS «Barton» (DD-722). Det er ikke kjent hvilken rang han hadde, eller om eller når han hadde landlov, så la meg fortelle litt om hvor destroyeren han var ombord på befant seg.

«Barton» deltok under invasjonen av Normandie rundt D-day i juni 1944. Der var de et av flere skip som arbeidet med å bekjempe den sterke stillingen nazistene hadde ved Cherbourg. Derfra gikk ferden via Boston til Pearl Harbor og Filippinene, der hun var en del av styrken som erobret Leyte i november - desember. Under et kamikazeangrep (angrep av japanske selvmordsflygere) i desember kom et av flyene så nær at eksosen ble suget inn i «Barton»s ventilasjonssystem. Derfra gikk kursen videre til Okinawa der hun patruljerte for å beskytte troppene og de andre skipene både mot ubåter og fly. Til sist ble «Barton» satt inn som transport for den New Zealandske regjeringens representant Air vice-marshal Leonard Isitt. Han skulle reise fra Iwo Jima til slagskipet «Missouri» (BB-63) for å være tilstede ved Japans formelle kapitulering. Først 19. oktober 1945 var USS «Barton» tilbake i Seattle på USAs vestkyst. 

Gunsten Skomedal døde i USA 26. april 2004.

Krigshistorien til den yngre broren, Grunde, er nok ikke så detaljert. Han ble født på [[Jortveit]] i [[Hornnes]] i 1916 og fulgte en annen vei enn Gunsten. Grunde seilte for handelsflåten. 17 år gammel reiste han ut på skoleskipet Sørlandet, noe som må ha gitt mersmak, for i 1939 mønstret han på M/S «Anatina» av Kristiansand, og mønstret av igjen i 1940. Deretter fulgte mønstring på Bergenske Dampskipsselskaps Pollux som båtsmann frem til 22. februar 1942. Da mønstret han av i New York. Der ble han utdannet til navigatør. Han var en del av det første norske kullet utenfor Norge. Utdannelsen avrundet han som en av de beste i kullet. I august mønstret han på Wilhelmsens Tamerlane, og han stod ombord til januar 1946. Han var da 3. styrmann. Lasten til skipene han seilte på er ikke kjent, og det er bare å forestille seg hva det kan ha vært. Det kan ha vært så mye. Det er ganske klart, at for en styrmann så kan det ha vært mye stress å stå ombord på et skip i konvoi.

17. mai 1946 kom han hjemme til Longerak en  tur, der holdt han årets tale. Etter krigen fortsatte Grunde å seile for Wilhelmsen, og han endte med å emigrere til Australia. I motsetning til broren giftet Grunde seg først etter krigen, i 1950, og da med Betzy Joan Hartup som han traff i Melbourne to år tidligere. Sammen fikk de en datter. I Australia ble han aktiv innen den norske kirken og det norske miljøet. Han arbeidet for Wilhelmsens rederi og besøkte både Wilhelmsens skip og skip med norske immigranter.

Grunde Skomedal døde i Australia 24. oktober 2015, og i menighetsbladet ble han blant annet beskrevet slik i et minneord:
:Grunde var en mild, elskverdig og vennlig mann med et varmt og oppriktig smil [...] Grunde var respektert, en man kunne ha tillit til og stole på, en man kunne betro seg til og be om råd. Han var ikke en som søkte rampelyset og ville ha oppmerksomhet, men han var der, alltid for å hjelpe og prate med alle.


Hvordan det var for brødrene å bli «landkrabber» igjen etter dette vites ikke, men de skal ha takk for innsatsen de gjorde på havet. 

Fred med deres minne.

* «Krigsseileren» med Western Swingers fra albumet ''Bestefars stall'' (1989)

== Kilder ==
* [https://snl.no/.versionview/2752649 Artikkelen «Krigsseiler» i ''Store norske leksikon'']
* [https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Gunsten_Skomedal_(1909%E2%80%932004)&oldid=1961557 Artikkel om Gunstein Skomedal på lokalhistoriewiki.no]
* [https://lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Grunde_Johnson_Skomedal_(1916%E2%80%932015)&oldid=2617644 Artikkel om Grunde Skomedal på lokalhistoriewiki.no]


[[Kategori:Valle Radio våren 2025|Skribleri]]
[[Kategori:Skribleri|frigjøringsjubileet]]