Sjå kjelda til Avskjedsgaven til det norske folk

'''Avskjedsgaven til det norske folk''' er en artikkel som [[Helge Sten Thorbjørnsen]] hadde på trykk i [[Fædrelandsvennen]] [[14. januar 2014]] og som han fortalte om i [[Valle Radio]] sin programserie [[Grunnloven 200 år]] samme dag. Opprinnelig tittel var ''Kieltraktaten – en avskjedsgave til det norske folk fra Frederik VI'', men avisen forkortet tittelen.

Den 14. januar 1814 ble [[:no:Kieltraktaten|Kieltraktaten]] underskrevet av [[:no:Fredrik VI|Fredrik VI]] og kronprins [[:no:Carl Johan|Carl Johan]]. En traktat som viste seg å være en skjellsettende gave til det norske folk. Den avsluttet [[:no:Napoleonskrigene|Napoleonskrigene]] for de nordiske land. Norge «skal for framtiden tilhøre Hans Majestet Kongen av Sverige med full eiendomsrett og suverenitet og utgjøre et kongerike forent med det svenske,» heter det. «Kongen av Sverige forplikter seg på den høytideligste og mest forbindende måte til å la innvånere av kongeriket Norge og de til samme hørende deler nyte deres lover, forrettigheter og rettigheter, friheter og privilegier således som de for tiden er.» En oppsiktsvekkende språkbruk. Fra å være et lydrike under Danmark på lik linje med Jylland, Fyn og Sjælland siden [[:no:Christian III|Christians III]]s håndfestning i 1536 og fra å være en dansk koloni siden eneveldet fra 1660, er Norge plutselig blitt opphevet til et «eget» kongerike. Landet som hadde vært underlagt Danmark siden 1450. 

Under forhandlingene i Kiel deltok representanter for Danmark, England og Sverige. Norge var ikke innbudt. Spørsmålet som ikke har interessert historikerne, stilles nå. Hvorfor en slik vektlegging av Norge som kongerike og hvorfor så strenge krav til Sverige? 

England ville ha fred i Norden og ville gi det norske folks «frihet og lykke.» Kanskje traktaten tilfredsstilte det? Manglende kjennskap om norsk historie hadde betydning. Kjent er det jo at de norske øyene ikke kom med i overdragelsen. 

Hva med Carl Johan? Kunne han være tjent med å overta et kongerike istedenfor en koloni? Sannsynligvis ikke.

Og Danmark? Kongen hadde helt siden 1809, vært oppmerksom på at Sverige ønsket Norge som en maktpolitisk erstatning for det tapte Finland. I 1813 tilhørte Danmark den tapende part i Napoleonskrigen og landet måtte belage seg på å overlate Norge til Sverige og Carl Johan. 

Kongens strategi etter tapet må lenge ha vært hvordan en fredsforhandling kunne gjennomføres uten at maktbalansen i Norden ble forrykket til svensk fordel. Hans eneste realistiske håp var å forhindre at Sverige, erkefienden, fikk mer makt. Det var ikke jo mer enn ca 100 år siden Skåne gikk tapt. For å nå et slikt mål måtte Norges makt og posisjon styrkes. Jo sterkere Norge, jo svakere Sverige. Et selvstendig Norge, et Norge med et norsk militærvesen, et Norge med kronprinsen av Danmark, Christian Frederik som arvekonge, et Norge som utgjorde et kongerike forent med Sverige og ikke underlagt Carl Johan, måtte være den best oppnåelige løsning for Frederik VI. 

De svenske troppene var engasjert i Europa. Det ga handlingsrom og tid. 

Kong Frederik VI sendte så kronprins [[:no:Christian Frederik|Christian Frederik]] til Norge i mai 1813. 

Kongen og kronprinsen må allerede på dette tidspunkt ha hatt planer om å skape et selvstendig kongerike, helst med Christian Frederik som utropt arvekonge, eller hvis ikke dette lyktes, et selvstendig kongerike med egen norsk grunnlov og med Christian Frederik som valgt konge. Dersom heller ikke dette skulle lykkes, og når den forventede krigen mot Sverige endte med tap, så hadde Frederik VI gjennom Kieltraktaten definert Norge som et eget kongedømme og det seirende Europa ville ikke tillate at Carl Johan underla seg Norge. Europa ønsket ikke noen forrykning av maktbalansen i Norden. 

Ved nyttårstid 1814 var Norges rike menn samlet til et møte i Kristiania for å få opprettet en privat lånekasse. Innbudt av Christian Frederik. Det var ikke hovedtemaet for møtet, men å diskutere og planlegge veien videre. Neste skritt var [[:no:Stormannsmøtet på Eidsvoll|notabelmøtet på Eidsvoll]] 16. februar 1814 der samtlige deltagere erklærte at alle nordmenn vil motsette seg en underkastelse under Sverige, men at de ikke ville akseptere kronprinsens arverett til norsk trone. Det norske folk selv skulle få uttale seg om selvstendighetsspørsmålet, og det måtte velges en grunnlovgivende forsamling som skulle møte på Eidsvoll innen åtte uker. I mellomtiden skulle Christian Frederik styre riket med tittelen regent.

25. februar samlet menighetene i landet seg for å avlegge ed om å stille seg bak den norske selvstendighetskampen. Deretter valgte menighetene valgmenn, som siden skulle velge representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll.

17. mai 1814 kunne så Frederik VIs langsiktige plan nå et delmål. Norge fikk sin egen grunnlov og dagen etter ble Christian Frederik valgt til norsk konge. Norge var fratatt Sverige og den svenske kongen. 

Så kom den forventede krigen i juli. Christan Frederik ledet den 14 dager lange liksomkrigen mot et planlagt tap. Carl Johan inviterte til fredsdrøftinger i Moss og her godtok han den norske grunnloven og det norske Stortinget, sannsynligvis etter press fra Europa og Kieltraktaten.

Sverige overtok ikke en dansk koloni med svensk overherredømme, men et selvbevisst Norge på vei tilbake til fordums storhet, takket være Kieltraktaten og den strategien som ble formet i den. Maktbalansen i Norden var opprettholdt og Norge et eget land for første gang på 364 år. Frederik VI fortjente takk. Det fikk han ikke.

[[Kategori:Leserbrev 2014]]